Du som ikke er feminist - hvorfor ikke?

Høst skrev:

Jeg er helt på linje med Filifjonka her - om jeg ikke var sikker på at jeg ikke kunne definere meg selv som feminist før denne diskusjonen, så er jeg i alle fall helt sikker nå - det blir rett og slett litt for mye "du må da skjønne at du egentlig er feminist, for du er jo helt enig med oss, og da må man definere seg som feminist! For det har man plikt til hvis man ikke skal være historieløs og .

Jeg har det helt motsatt etter denne diskusjonen. Fordi jeg er blitt oppriktig overraska over at det er såpass mange som vil ta avstand fra begrepet feminist så skal jeg i hvertfall begynne å rope det høyere at jeg er en! 🙂

Filifjonka skrev:

Samme her. Og som jeg (og sikkert andre) har skrevet flere ganger - det handler overhodet ikke om å ta avstand fra de sinna og hårete. Likevel så fortsetter terpingen på dette.

Men det er jo flere i tråden som har skrevet at de tar avstand nettopp på grunn av bildet av sinnafeministen som noe de ikke føler de kan identifisere seg med. Mitt utgangspunkt når jeg sier at det er trist at sinnafeministbildet har gjort at folk tar avstand. er at jeg svarer de som har skrevet akkurat dette

Når du du ikke har skrevet det, skjønner jeg ikke at du føler at det det er deg jeg og fler henvender oss til når vi sier at det er trist at bildet av sinnafeministen gjør at folk ikke vil definere seg som feminist.

Saint skrev:

Jeg var i en setting der jeg ble spurt direkte om jeg var feminist. Jeg må innrømme at jeg svarte nølende - fordi jeg var usikker på om den som spurte meg hadde vrangbriller på eller var lydhør for at min versjon av feministbegrepet ikke var Ottar sitt..

I sånne situasjoner bekrefter jeg hvertfall at jeg er feminist.

Høst skrev:

Men til dere som definerer dere selv som feminister da - når er det egentlig dere definerer dere som det? Høylydt hver dag rundt lunsjbordet? Til medpassasjeren på trikken om morgenen? Jeg lurer virkelig, for jeg er sjelden i diskusjoner hvor det passer å skyte inn "jeg er forresten feminist/ateist/bilist osv", så dette er faktisk også for meg en av de veldig få anledningene hvor jeg har aktivt sagt at jeg ikke definerer meg selv som feminist.

Å definere seg selv som feminist er vel ikke anderledes enn å definere seg selv som ateist, anti-rasist, Venstre-velger eller kristen? Det er jo ikke noe man går rundt og sier at man er, helt ute av kontekst. Men i diskusjoner som denne så bekrefter jeg selvfølgelig at jeg er feminist. På spørsmål om det så bekrefter jeg at jeg er det. I en eventuell kronikk om temaet så gjør jeg det.

Høst skrev:

Men til dere som definerer dere selv som feminister da - når er det egentlig dere definerer dere som det? Høylydt hver dag rundt lunsjbordet? Til medpassasjeren på trikken om morgenen? Jeg lurer virkelig, for jeg er sjelden i diskusjoner hvor det passer å skyte inn "jeg er forresten feminist/ateist/bilist osv", så dette er faktisk også for meg en av de veldig få anledningene hvor jeg har aktivt sagt at jeg ikke definerer meg selv som feminist.

Jeg jobber et sted hvor det er relativt aktuelt å ha et nogenlunde avklart forhold til både historisk kvinnekamp og feminisme og kjønnsroller. veldig aktuelt. Mye av engasjementet mitt kom tidligere i livet, men det er blitt forsterket på grunn av jobben min. det er en del av hverdagen.

Tallulah skrev:

I sånne situasjoner bekrefter jeg hvertfall at jeg er feminist.
Men i diskusjoner som denne så bekrefter jeg selvfølgelig at jeg er feminist. På spørsmål om det så bekrefter jeg at jeg er det. I en eventuell kronikk om temaet så gjør jeg det.

Ja, jeg gjør det nå. Men at jeg nølte fikk meg til å tenke en del.

Etter at jeg leste et intervju med Caroline Berg Eriksen, der hun sa noe slikt som at "feminist" føltes som et ekstremt begrep fordi kvinnene i dagens Norge er "veldig sterke og ikke trengte mer drahjelp", ble jeg forøvrig mer sikker i min sak på at jeg er feminist, og at jeg vil kalle meg feminist.

Saint skrev:

Breen skriver om det feministiske blikket - hvis du først har begynt å se urett klarer du ikke å la være. Jeg blir sint når jeg leser Dagbladets oppslag om skøytetriumfen på Hamar i helgen - med tittelen - "Sist gang Norge tok medalje måtte løperne dekke brystet med avispapir".

Ikke brystet - brystene, selvfølgelig.

Høst skrev:

Men til dere som definerer dere selv som feminister da - når er det egentlig dere definerer dere som det? Høylydt hver dag rundt lunsjbordet? Til medpassasjeren på trikken om morgenen? Jeg lurer virkelig, for jeg er sjelden i diskusjoner hvor det passer å skyte inn "jeg er forresten feminist/ateist/bilist osv", så dette er faktisk også for meg en av de veldig få anledningene hvor jeg har aktivt sagt at jeg ikke definerer meg selv som feminist.

Det gjør jeg omtrent aldri utenom til de nærmeste. Jeg er ganske personlig på hvem jeg er og hva jeg står for sånn ellers, og har sjelden behov for å legge ut om det. Jeg er for eksempel ateist, men snakker sjelden om det eller diskuterer. Det er personlig.

Bortsett fra på FP - der deler jeg alt villig vekk. 😮

Jeg ser ikke på feminisme som en bevegelse, men som en ideologisk retning. Det ligger ikke i min natur å stå på barikadene, men jeg har jo meninger og holdninger likevel.

Høst: Jeg stilte jo det samme spørsmålet i går, men med omvendt fortegn. For meg handler det ikke om å rope det ut på bussen (jeg roper for øvrig ikke ut heller ikke ut yrket mitt eller hvilket parti jeg stemmer på) eller om at jeg er medlem av Ottar. Det handler om å hva jeg gjør i dagliglivet. F. eks stille spørsmålstegn ved at det alltid er damene som dekker på bordet til jobbens julelunsj mens mennene sitter og venter, ved å spille overrasket når enkelte eldre slektninger reagerte på at mannen min skiftet bleie, (åh- trodde dere ikke han kunne det? ) men først og fremst handler det om å bevisstgjøre elevene mine når de sier ting som "det var jo bare på gøy" (Pils og fi...-arrangementet nå nylig) og å noen ganger ta diskusjonen rundt utrolig mange andre områder der de går "rett i fella" når det gjelder gamle og utdaterte kjønnsroller. Når de da spør meg om jeg er feminist, tenker jeg at det er utrolig viktig å svare et bestemt ja, og føye til- "finnes det virkelig noen som ikke er det i dag? "- ikke være vag og vinglete og si "jeg er for likestilling, men liker ikke å definere meg selv som en feminist, akkurat."
Og selvsagt roper jeg ikke ut "jeg mener dette fordi jeg er feminist!" i enhver sammenheng, men jeg svarer JA når noen spør. Og i denne tråden spør noen rett ut- og jeg undrer meg/er skuffet over at ikke langt flere svarer ja.

Har noen lyst til å ikke si at de er feminister etter å ha lest dette?https://martabreen.wordpress.com/2014/06/29/55-grunner-til-a-vaere-feminist/

rine skrev:

Du skrev dette : peker ned: i går. Jeg tolker det som litt i samme bane som Filifjonka sitt svar. Dere kan kanskje vurdere å kalle dere feminister, men når noen stiller spørsmålstegn ved argumentene deres, blir dere snurte (i mangel av et bedre ord) og sier "nå vil jeg iallfall ikke gjøre det."

Da tar du helt feil. Hvis du legger noe mer i det jeg skrev enn det som faktisk står der svart på hvitt, tolker du i hytt og pine i verste mening. Les ordrett hva jeg skriver, hverken mer eller mindre, så blir det så mye lettere å forstå hverandre.

Jeg svarte altså som sant var at jeg ikke har uttalt meg tidligere om jeg er feminist eller ikke. Men at jeg gjorde det for aller første gang i denne tråden fordi det ble spurt om. Selv om jeg altså aldri tidligere noen gang har sagt at jeg ikke kaller meg for feminist, har jeg alltid hatt en oppfatning av at jeg ikke finner det naturlig å kalle meg feminist. Denne tråden har ikke betydd noe fra eller til i så måte.

Noen innlegg i tråden har dog vært såpass fornuftige at jeg faktisk har tenkt at jeg godt kunne kallt meg feminist, all den tid det kun betyr at man er for likestilling. Men så er det det med at jeg legger litt mer i begrepet, og det føles fortsatt ikke naturlig for meg. Jeg mener også at dersom feminst er ensbetydende med å være for likestilling, er det ett fett om man sier at man er feminist eller for likestilling. Jeg er så i den grad for likestilling at jeg ikke har behov for å kalle meg feminist eller definere meg som noe som helst.

Jeg kan også innrømme at jeg er nok faktisk er blitt hakket mindre villig til å revurdere mitt syn på om jeg burde kalle meg feminist eller ikke etter denne tråden. I enkelte innlegg blir vi som Filifjonka sier, tillagt meninger og motiver vi ikke har, vi blir møtt på en fordomsfull måte vil jeg påstå, og jeg føler rett og slett at vi ikke blir tatt på alvor på det vi sier. Jeg liker ikke å plassere meg i bås, og i alle fall ikke i bås med mennesker som mener de har definisjonsmakt over andre mennesker og som ikke kan respektere hva jeg mener, føler og sier.

Dette er en ganske interessant begrepsdiskusjon.

På den ene siden dem som mener at ordet feminist er så vidt at det kan favne alle som mener at likestilling er viktig og dem som mener at begrepet er farget gjennom historien.

Jeg er jo feminist, men mener at det ikke er en selvsagt ting å kalle seg feminist bare fordi man er tilhenger av likestilling. Jeg ser at begrepet er farget av en lang og viktig historie og at det derfor ikke vil være naturlig for alle å identifisere seg med det.

Kanskje er feminisme alt mulig og kan dekke alt fra FRP-ere som mener at maktstrukturer er oppskrytt, men som gjerne vil ha likestilling om bare kvinnfolk kommer på banen selv?
Kanskje er det feminisme når Lill May Vestly snakker om kvinners likeverd, men kjemper husmødrenes sak?

Jeg synes ikke det. Jeg mener ikke at alle er feminister og tror heller ikke kampen for reell likestilling har noe å tjene på å gjøre alle til det. Skal man nå målet betyr midlene og ideologiene mye.
Det er også stor forskjell på hvordan man forstår opprøret mot patriarkatet og om man har en revolusjonær eller evolusjonær tilnærming til dette.

Saint skrev:

Ja, jeg gjør det nå. Men at jeg nølte fikk meg til å tenke en del.

Etter at jeg leste et intervju med Caroline Berg Eriksen, der hun sa noe slikt som at "feminist" føltes som et ekstremt begrep fordi kvinnene i dagens Norge er "veldig sterke og ikke trengte mer drahjelp", ble jeg forøvrig mer sikker i min sak på at jeg er feminist, og at jeg vil kalle meg feminist.

Ja det er sånt som også gjør meg mer sikker, men om jeg leser denne tråden rett så mener mange at hun også bør kalle seg feminst hvis hun bare synes at likeverd og likestilling er et mål. Jeg tror faktisk hun gjør det selv om hun i mine øyne representerer virkemidler som virker fullstendig motsatt.

Enig i det, Guava. Jeg mener f. eks at likestillingsministeren vår ikke er feminist. Ikke egentlig.

Jeg har også blitt mer bevisst på begrepet feminist etter denne tråden. Jeg har heller ikke gått rundt og erklært meg feminist, men jeg føler jo jeg er det

Jeg har et inntrykk av at en del kvinner føler at om de sier de er feminist, så kan de legge opp til en kjønnsdiskusjon de ikke vil ha. Vanskelig å forklare, men. Jeg tror mange kobler feminisme opp mot at kvinner skal få muligheten fordi de er kvinne, og ikke for sine kvalifikasjoner. At de er redde for at de skal «kvoteres» inn pga sinn kjønn. Det jeg tenker er jo at om man tar disse likestillingsdiskusjonene, selv om de føles små, så bidrar man nettopp til at fokuset går over på kompetanse, og ikke kjønn.

Jeg jobber jo på en veldig mannsdominert arbeidsplass, og vi har mange diskusjoner ift menn og kvinner når vi skal ha opptak av nye brannkonstabler. Vi har grunnleggende fysiske tester som alle MÅ bestå, og de er like for menn og kvinner. Alle må jo ha samme utstyr og kunne gjøre lik jobb, uavhengig av kjønn. Men noen mener at man må fokusere på de som gjør det BEST på disse testene, og da er det ingen tvil om at kvinnene taper. For stort sett er mannfolka fysisk sterkere enn kvinnene. Men så lenge de klarer kravet som stilles, så mener jeg at andre kvalifikasjoner enn fysisk styrke så klart må vurderes, og er like viktig! Ikke om man klarer 10 mer armhevinger enn kravet er. Men det har vi diskusjoner på, ofte. Og det er mange som fortsatt mener at kvinner ikke har noe i brannvesenet å gjøre. Så ja, da markerer jeg meg i diskusjoner, men jeg starter ikke diskusjonene med «jeg er feminist, og jeg…» Jeg tror det kommer ganske tydelig frem likevel.

pøbelsara skrev:

Jeg jobber et sted hvor det er relativt aktuelt å ha et nogenlunde avklart forhold til både historisk kvinnekamp og feminisme og kjønnsroller. veldig aktuelt. Mye av engasjementet mitt kom tidligere i livet, men det er blitt forsterket på grunn av jobben min. det er en del av hverdagen.

Det er det absolutt i barnehagen også. Der er det svært viktig å ha et bevisst forhold til kjønnsroller og hvordan en behandler gutter og jenter. Men dette går jo slett ikke ut på å "kjempe for jentene" - det er situasjoner i barnehage og skole der gutter kommer dårligst ut, blir snakket mindre med osv. En av sønnene mine hadde en lærer på barneskolen som hadde som hovedfokus at jenter måtte løftes fram og gutter måtte roes ned. Det til tross for at klassen besto av mange jenter som slett ikke hadde problemer med å hevde seg, og flere stille og forsiktige gutter. Å se bare kjønn og ikke individ er så utrolig feil.

Det er da virkelig ikke det feminisme handler om.

Nei, det har jeg heller ikke sagt. Jeg ser bare at det skjer.

rine skrev:

Enig i det, Guava. Jeg mener f. eks at likestillingsministeren vår ikke er feminist. Ikke egentlig.

Hun kaller seg jo ikke det selv en gang. Eller, hun gjør det kanskje nå etter å ha blitt presset ganske hardt. Hun er hvertfall et innmari godt eksempel på at vi fremdeles trenger feminisme. Og anti-rasisme. Og støtte til homofile.

Filifjonka skrev:

Det er det absolutt i barnehagen også. Der er det svært viktig å ha et bevisst forhold til kjønnsroller og hvordan en behandler gutter og jenter. Men dette går jo slett ikke ut på å "kjempe for jentene" - det er situasjoner i barnehage og skole der gutter kommer dårligst ut, blir snakket mindre med osv. En av sønnene mine hadde en lærer på barneskolen som hadde som hovedfokus at jenter måtte løftes fram og gutter måtte roes ned. Det til tross for at klassen besto av mange jenter som slett ikke hadde problemer med å hevde seg, og flere stille og forsiktige gutter. Å se bare kjønn og ikke individ er så utrolig feil.

Det er jeg enig med deg i, og jeg ville ikke betegne dette som "feminsime"; men jeg mener at det har kommet på plass en egen bevissthet rundt dette på grunn av feminsime.

Hun kaller seg "hverdagsfeminist."

Minerva skrev:

Jeg har det helt motsatt etter denne diskusjonen. Fordi jeg er blitt oppriktig overraska over at det er såpass mange som vil ta avstand fra begrepet feminist så skal jeg i hvertfall begynne å rope det høyere at jeg er en! 🙂

Du må gjerne rope høyere hvis du føler for det. Det er flott at du kaller deg feminist. Vi som ikke kaller oss feminister kommer nok til å fortsette som før med å fremme likestilling vi også, på vår måte.

Jeg har ikke sett noen i denne tråden som har tatt avstand fra begrepet feminist. Vi sier bare at vi ikke finner det naturlig å kalle oss selv det. Vi identifiserer oss kanskje ikke med begrepet helt og fullt, fordi det er nyanser i hva vi legger i begrepet.

Det forundrer meg at noen fortsatt tror vi tar avstand fra noe som helst, etter så mange innlegg der vi prøver å forklare hva vi tenker om dette. Det er forstemmende, faktisk.

Forstemmende?! To ganger i samme tråd?