Bor du i samme lokalsamfunn som dine foreldre eller svigerforeldre?

Vi bor en time unna svigermor, men de andre foreldrene våre bor på vestlandet. Vi kunne fint ha bodd der mine bor, not so much der svigerfar bor, tenker jeg. Det har vel mest med hva vi har blitt vant til og trives med etter mange år i / i nærheten av Oslo. For min del var det bortimot skrekken å tenke på å flytte tilbake til der jeg er fra da jeg var 19, men nå kunne jeg godt ha gjort det. Det er imidlertid ikke så aktuelt, siden vi er godt etablerte på alle vis her vi bor.

Vi bor langt unna alle, bosatte oss i byen hvor vi studerte og møtt hverandre. Jeg kunne nok ha tenkt meg å flytte hjem på tross av en nokså trist oppvekst, av hensyn til foreldrene mine, å kunne leve mer landlig og å tilby barna mer besteforeldrekontakt. Men nå er det toget gått av ulike grunner og vi har det fint her.

Vi er begge vokst opp i Oslo og har nå flyttet litt utenfor byen. Nærme nok til at bygdedyret er et ukjent fenomen (for meg i hvert fall) og vi kan bruke byens fasiliteter en hverdagsettermiddag, men langt nok unna til at landsbyen vår er en fredelig oase, hvor det bor en deilig blanding av engasjerte, kreative folk som får til.

Foreldrene mine har blitt så begeistret at de skal flytte ut hit. Så da blir svaret på spørsmålet i overskriften ja.

Det skulle likevel ikke forundre meg om vi fyker inn til byen igjen når barna våre er ungdommer, hvis vi alle sammen har lyst til det da. Oslo er byen vår.

Vi bor 8 meter fra mine foreldre.

Jeg bor i nærheten av der jeg vokste opp, en 3-4 km unna. Pappa bosatte seg enda litt nærmere meg når mamma døde, han bor nå 5 min unna med bil.

Mannen er nordfra, men mine svigerforeldre flyttet nedover når svigerfar ble pensjonist. De bor 20 min unna med bil.

Vi bor ikke så langt unna Oslo (20 min med bil til Oslo sentrum) i en befolkningstett kommune. Jeg vokste opp i nabokommunen.

Hverken jeg eller mannen min bor nærme foreldrene/svigerforeldrene våre. Vi bor ca midt i mellom. Vi begge har altså flyttet ut av vår barndomsby/-sted.

Jeg har vokst opp i en liten bygd ikke så langt fra Bergen. Dvs. det var lengre før, da jeg bodde der. Bodde hjemme ganske lenge. Mannen min er fra en bygdeby 6-7 mil fra Oslo. Begge foreldreparene våre bor i våre respektive barndomshjem fortsatt. Etter studiene, der vi møttes, flyttet vi til Oslo, og etter hvert til en nabokommune. Jeg kunne ikke tenkt meg å bo verken på mitt eller mannens hjemsted. Da ville en av oss forblitt evig innflytter, pluss mange andre årsaker. Her vi bor nå er det en fin blanding av innflyttere fra store deler av landet og verden for øvrig, passe kombinasjon av stort og nært, bygd og by. Det er fint å komme "hjem" på ferie, deilig å komme tilbake til det som nå er hjemstedet vårt, vårt felles hjemsted.

Candy Darling skrev:

Også må jeg bare si at jeg er utrolig forelsket i Oslo etter å ha sett Karpe i dag. Ikke fordi de ikke kunne ha oppstått andre steder, det kunne de sikkert. Men bare fordi de elsker byen sin og gjør sitt for å få den til å bli litt varmere, litt morsommere, litt mer inkluderende. Respekt, ass.

Ja, Karpe er fantastiske til å formidle kjærligheten til byen. Å rope "Syng Oslo!" i Spektrum i mars var magisk. Spektrum har aldri før føltes så hjemme.

Alt jeg ville var å gå meg bort i byen (Oslo)
Her, her, her.

For ikke å snakke om hvordan de satte ord på forvirringen og fortvilelsen som rådet i byen etter 22. juli. De samlet byen. Faktisk.

Ok. Ferdig med Karpe-love. For nå.

Eg har vore frykteleg lei av alle diskusjonar om bygd vs. by. Eg likar bygda mi og eg likar byar og eg likar Oslo. Eg likar Karpe, og eg likar Karpe synge om bygda mi og om Oslo, i bygda mi. Og eg har slått meg til ro med at det må vere heilt ok.

Alfa!

Vi bor i samme kommune som både mine og mannens foreldre. Vi bor fire minutter utenfor sentrumskjernen, og ti og femten minutter unna foreldrene våre.
Møter dem sjelden tilfeldig, men treffer foreldrene mine ca en gang i uka sånn planlagt sett. Mannens foreldre er ikke så interessert, men vi treffer dem jo oftere enn om vi bodde langt unna.
Det er vel ca 22 000 som bor her, så ikke noen storby, men med nærhet til en storby i norsk skala.

For meg blir det helt feil å si at Norge ikke har noen storbyer. For vi må jo se størrelsen på byene våre i forhold til størrelsen på landet og folketallet. Så for meg har Norge helt klart store byer, selv om de bare blir et tettsted sammenliknet med byer som New York feks.

Og når det kommer til by versus land er det vel like individuelt hvor man trives, som det er individuelt hvilke andre ting man liker i livet.

Selv tenker jeg hver gang jeg er i byen at jeg savner byen og kunne tenkt meg å bo i sentrum. S kommer jeg hjem og kjenner skuldrene slippes ned og jeg kjenner jeg elsker å bo slik at jeg ikke har noen som ser inn til meg. Ingen naboer klin inntil, og god plass rundt meg. Epletrær i hagen, og god gammeldags idyll vinner over kaffebarer på hvert hjørne og gode bussforbindelser for min del. I hverdagen min. Men jeg forstår godt de som kjenner det motsatt.

Jeg tror forøvrig det er sunt å se andre samfunn enn det man er vokst opp i, uansett om det er by eller bygd, før man slår seg til ro. Det handler vel for meg om det å åpne øynene litt for at allslags folk finnes overalt, og det å bli tolerant og få litt vidsyn om det er noe som heter det.

Jeg bor 2 hus i fra min eks svigermor

10 min med bil fra der jeg bodde da vi flyttet til denne byen fra Finnmark da jeg var 5 år

Ja, vi har plutselig flyttet "hjem" til kommunen jeg vokste opp. Og det er jeg egentlig litt overrasket over fremdeles.

Ja, det gjør vi. Foreldrene mine bor nærmest oss, ca 15 minutter å gå, men i en annen bydel. Svigerfar bor 20 minutter å gå fra oss, i samme bydel som oss. Svigermor bor i en helt annen bydel, ca 15 minutter å kjøre.

Alle er nært nok til at vi kan treffe på dem på butikken og de kan være med på sommeravslutning i barnehagen.

Lykken skrev:

Jeg er fra helt øverst i Groruddalen og vet at trenden der er at mange flytter ut, men ikke langt vekk fra familie og venner. Gjerne til nabokommunene Nittedal og Lørenskog og Skedsmo som kun er en 2-10 minutters kjøretur fra oppvekststed. Eller til andre bydeler i Oslo.

Og nå leste jeg tråden, og ser at vi er en del av typisk-trekk, men jeg flyttet ut av Nittedal for snart 20 år siden, og har nå rømt fra Oslo og tilbake for å se om det funker bedre nå.

Vi bor veldig nærme der vi begge er oppvokst.
Mine foreldre bor ti minutters gange unna, men vi tråkker ikke ned dørene hos hverandre. Her vi bor er det mange som har oppvokst her eller i nærområdet.

Svigerforeldrene mine lever ikke lenger, de bodde 15 mil unna. Foreldrene mine bor hver for seg 32 mil herfra, i hjembygda mi.

Vi bor sånn at vi kan se både mamma og pappa sitt hus fra vårt. Tidligere bodde vi nærmere svigers men det ble for langt fra alt for min del. Også fra jobbene våre. Nå bor vi midt i mellom jobbene våre og i fin avstand til det vi trenger. Annet enn vennene våre som forsatt er 45km unna i svigers sitt område.

Nå ser vi på tomter i området her og kommer nok ikke til å flytye langt vekk. Det er ingen fra min damilie som renner ned dørene så familie i nærheten har storr sett bare vert praktisk og når det passer oss.