him skrev:
Jeg synes ikke det er så viktig og det er flere grunner til det:
1) Dette er voksne folk, ergo forventer jeg meg at folk har en trygg og stabil kjønnsidentitet mao at det ikke oppfattes som støtende eller sårende.
Hm. Jeg tenker ikke at ett tilfelle som dette er sårende for noen, eller at hovedproblemet er at enkelte muligens føler seg støtt. Jeg ser på det som et uttrykk for svært trange kjønnsroller generelt i samfunnet, og det er jeg kritisk til av flere årsaker.
For det første er jeg ikke enig i rolleinndelingen etter kjønn, jeg mener det er ulogisk og at det ikke bør være slik. Når noe er så ulogisk, feil og samtidig så gjennomgripende i samfunnet vårt synes jeg det er helt naturlig å påpeke det. I tillegg til at det er naturlig å påpeke det, mener jeg at det er
viktig å gjøre det, fordi ellers "er det bare sånn" og majoriteten (som føler at inndelingen er ok og kanskje riktig fordi de selv kjenner seg igjen i den) får fortsette å underbygge mønsteret uten innblanding.
For det andre mener jeg at det går direkte utover endel folk. Om det oppleves mest som sårende eller mest som en kilde til forbanning og irritasjon varierer sikkert fra person til person. Selv om jeg ikke er mest opptatt av følelsene til enkeltindivider her, så synes jeg jo virkelig at det er trist at kjønnsrollene er så trange. Her tror jeg faktisk det er enda verre for menn enn for kvinner, uten at det viktigste er hvem som har det verst. Nå snakker jeg generelt, disse Bohus-greiene er selvfølgelig bare ett av mange uttrykk for et mønster og reaksjonen min er knyttet til dette som fenomen, ikke til ett ubetydelig enkeltarrangement. Mønsteret jeg snakker om går utover både små og store, og en trygg, stabil kjønnsidentitet kan jo være ganske utfordrende å etablere det, når du f.eks. vokser opp som en
jentegutt. Snakk om forakt, både for gutten og for jentene han blir sammenlignet med.
De to argumentene over er virkelig, reelle argumenter og i tillegg har jeg ett som er helt personlig: Da jeg vokste opp var det i realiteten faren min som oppdro meg - og han var totalt kjønnsblind. Tror aldri jeg noensinne hørte noe om at jeg ikke kunne gjøre noe fordi jeg var jente. Jeg har giftet meg med en mann som (selvfølgelig) har noen personlige preferanser på hva han mener jeg bør gjøre og hva han bør gjøre, men aldri basert på kjønn. Jeg jobber i et mannsdominert miljø, jeg har aldri hatt noen som har sagt at jeg ikke kunne gjøre ditt og datt på grunn av kjønn.
Det er klart at det er lettere å ikke bli så veldig berørt av ting som for alle praktiske formål ikke angår meg.
Ja, det er vel det samme som skjer når alle de som kjenner seg sånn tålelig igjen i kjønnsrollene de har fått tildelt synes det er uproblematisk. Men, tenker du at fordi du ikke har kjent det på kroppen selv, så finnes det ikke? Jeg har ikke noen trist historie med å bli flasket opp bak kjøkkenbenken, men jeg har uten tvil fått merke at mange synes jeg har dratt friheten min som kvinne litt for langt, mest fra andre kvinner og jeg har sett mange spesielle holdninger til jenter og kvinner, også fra (gjerne unge) menn. Så du har jo rett i at deler av mitt engasjement kommer av at jeg har sett hvilke holdninger som finnes, men jeg oppfatter ihvertfall selv at det vel så mye er fordi det rett og slett er feil å dele roller, egenskaper og interesser etter kjønn.