Passe på så han ikke blir homo ...

Zoë skrev:

Jeg tenkte mest på foran kameraet i serien 10B som det refereres til.

Foran kamera bør man vel knapt gjøre noe som helst i forhold til problematiske tenåringer.

:har knapt sett serien, men skeeeeptisk:

shute skrev:

Foran kamera bør man vel knapt gjøre noe som helst i forhold til problematiske tenåringer.

Det er det jeg tenker også.
Ble derfor nysgjerrig på hva Mim mente.

Monsoon skrev:

Her må det visst også presiseres litt: Det er ikke så enkelt å adoptere. Det er derfor fullstendig rasjonelt å velge assistert befruktning fremfor adopsjon, uten at det trenger å henge på "kjøtt og blod"-knaggen din. (Selv om mange også føler det slik, såklart, men det kan man ikke konkludere med ut fra vissheten om at det ble valgt assistert befruktning. Jeg valgte ikke kjøtt og blod-barn, selv om vi kunne det, så jeg er et levende bevis på at man ikke MÅ føle det slik. : presiserer enda litt til : )

Jeg sier ikke dette fordi jeg har såre tær altså, kun som folkeopplysning.

Jeg trodde ikke tærne mine var såre - tvert imot - men jeg ble faktisk ganske sur av å lese en del av det rine skrev. Så sur at jeg ikke orket å svare. Så det var fint at du presiserte, både det om homofiles manglende mulighet til å adoptere, og det jeg har sitert her. For å presisere ytterligere:

Om et par har slitt med ufrivillig barnløshet i flere år, og endelig får en diagnose, vil de ofte stå overfor valget: Starte IVF-prosessen, som i beste fall kan gi et barn i løpet av de velkjente ni måneder, eller starte en adopsjonsprosess man vet vil ta mange år (men man aner ikke hvor lang tid). Jeg synes ikke det er rart at mange velger førstnevnte, og å gå ut fra at dette handler om at man ønsker et barn at eget "kjøtt og blod" er beste fall lite gjennomtenkt.

(Og om man velger IVF fordi man har et ønske om å oppleve svangerskap og fødsel, trenger det fortsatt ikke å handle om at man ønsker sitt eget "kjøtt og blod".)

I tillegg til det over, reagerte jeg på dette:

rine skrev:

Hele problemstillingen er jo helt hypotetisk, men at jeg, mange år før det i det hele tatt er aktuelt å bli bestemor, ønsker at jeg får følge et svangerskap fra A-Å, og ikke et som foregår i Kina, eller i magen på en lesbisk dame på andre kanten av landet, er vel ikke så merkelig? Jeg håper av rent egoistiske grunner at jeg blir bestemor på "gamlemåten", men jeg kommer helt sikkert til å takle det fint om det skjer på en av de andre måtene også. Jeg har litt problemer med å skjønne hvilke holdninger det er du insinuerer at jeg legger for dagen? Fra mitt ståsted ser det bare ut som om det er du som legger for dagen litt såre tær?

Jeg har lest alt rine har skrevet om at det å føde sine barn er det suverent enkleste, og er selvsagt enig. Og jeg kan forstå at man ønsker at ens barn skal ha det enklest mulig. Men jeg vet at det for mine foreldre - som hadde sett oss slite så lenge - var eventyrlig stort å oppleve adopsjonsprosessen på nært hold, og at gleden og spenningen var akkurat like stor som når de har fulgt prosessen med biologiske barnebarn.

Om man ikke har noen erfaring på området kan jeg se at det første virker mest forlokkende, men da bør man kanskje unngå å uttale seg såpass bastant og lettvint. (Står man nær noen som adopterer et barn, er det jo ikke svangerskapet i Kina man følger, men hele søknadsprosessen, ventetiden, tildeling og hjemkomst. Det trenger ikke føles fjernt og "på andre siden av jorden".)

smilefjes skrev:

Det er ikke sånn at jeg går rundt og er bekymret for at barna mine skal bli homofile. Jeg har absolutt heller ikke inntrykk av at noen andre i denne tråden går og bekymrer seg for det?

Jeg sitter igjen med det intrykket, for ellers ville man vel ikke delt sine bekymringer og vist til statistikker og sånn? Jeg er fult klar over at man kan tenke en ting i hodet sitt, men jeg tror at veldig sjelden blir den tanken værende i hodet. Man trenger ikke være av de ekstreme som mener homofili er feil, barn plukker opp biter av samtaler, kroppsspråk og litt her og litt der, så mener man at homofili er annerledes og noe å bekymre seg over, vil det merke barna på et eller annet vis.

Skremmern skrev:

Man trenger ikke være av de ekstreme som mener homofili er feil, barn plukker opp biter av samtaler, kroppsspråk og litt her og litt der, så mener man at homofili er annerledes og noe å bekymre seg over, vil det merke barna på et eller annet vis.

Det tror jeg ikke nødvendigvis er tilfelle. Jeg er veldig klar over at både homofile og mørkhudede er statistisk sett mer utsatt for f.eks. mobbing og vold enn hvite heterofile, og synes det er trist og urovekkende. Men jeg gir aldri av den grunn uttrykk, hverken via kroppsspråk(?) eller på annen måte, for at jeg går rundt og synes det er synd på folk fordi de er mørke eller homofile, eller for at jeg bekymrer meg for familie eller bekjente dette gjelder, og jeg gir heller ikke på noen annen måte uttrykk for at legning eller farge er en grunn til bekymring og uro.

Jeg synes defintivt ikke at man skal ta "Er du homo, gutten min"-samtalen foran kameraet, men jeg synes at når en gutt sklir helt ut i drømmeland, slik denne har fått gjøre i flere år, og uten at jeg VET at han er homofil, altså, så mener jeg at en prat om hva som er grunnen til at han ikke greier å være tilstede, at han ikke trives, at han ser ut som han bare vil forsvinne hele tiden. Jeg er ikke lærer, jeg har ingen pedagogiske redskaper for å ta denne typen samtaler, men hvis det var en av mine unger eller noen i deres nærhet som så ut til å ha det så kjipt, så ville jeg forsøkt å sette hale på grisen. Det kan være så mangt. Men som Shute har jeg hørt en del komme-ut-historier som har vært av typen grue-skjule-skamme-seg i mange år, for så å knapt møte et hevet øyebryn når man endelig har motet seg opp. Skikkelig antiklimaks.

Men jeg har også hørt noen skikkelig triste og kjipe, der man får beskjed om å ta seg sammen, at man vil brenne i helvete, at ingen i familien noensinne vil ha noe med deg å gjøre igjen noengang.

Skremmern skrev:

Jeg sitter igjen med det intrykket, for ellers ville man vel ikke delt sine bekymringer og vist til statistikker og sånn? Jeg er fult klar over at man kan tenke en ting i hodet sitt, men jeg tror at veldig sjelden blir den tanken værende i hodet. Man trenger ikke være av de ekstreme som mener homofili er feil, barn plukker opp biter av samtaler, kroppsspråk og litt her og litt der, så mener man at homofili er annerledes og noe å bekymre seg over, vil det merke barna på et eller annet vis.

Den homofobe tankeoverføringen jeg påfører mine unger tror jeg neppe blir noe problem for dem.

Xian skrev:

Jeg har lest alt rine har skrevet om at det å føde sine barn er det suverent enkleste, og er selvsagt enig. Og jeg kan forstå at man ønsker at ens barn skal ha det enklest mulig. Men jeg vet at det for mine foreldre - som hadde sett oss slite så lenge - var eventyrlig stort å oppleve adopsjonsprosessen på nært hold, og at gleden og spenningen var akkurat like stor som når de har fulgt prosessen med biologiske barnebarn.

Hvis du har lest alt jeg har skrevet, så du vel også at jeg skrev at jeg garantert hadde blitt en like stolt og glad bestemor til et adoptivbarn som til et annet barn. Jeg har virkelig store problemer med å skjønne at mine tanker om hvorfor jeg helst hadde sett at mine gutter ikke ble homofile, blir oppfattet som en hets av adoptivbarn og IVF-barn. 😕

smilefjes skrev:

Den homofobe tankeoverføringen jeg påfører mine unger tror jeg neppe blir noe problem for dem.

Tuller du nå eller? Homofob tankeoverføring? Jeg har aldri påstått at du er homofob, SF, så det er ikke noe poeng i å bli snurt. Jeg tror derimot at bekymringene mange i denne tråden deler er med på å opprettholde et skille mellom homofile og heterofile.

Og du leser med skylapper på.

shute skrev:

Jeg har hørt så utrolig mange "komme ut"-historier fra folk som har gruet seg i årevis til å fortelle foreldrene at foretrekker Per for Kari, bare for å bli møtt med "Men kjære deg, det har jeg da visst lenge."

Det gjør meg skeptisk til denne praksisen med å skulle vente til barnet/ungdommen selv tar initiativ til å ta det opp.

De fleste vil vel snakke med sønnen/eleven/niesa eller hva som helst om denne viser tegn til å slite med noe i tenårene, og da er det merkelig om man ikke skal gjøre det fordi man tror problematikken kan bunne i legning.

shute skrev:

Men så lenge ingen peker på elefanten, går jo alle og enhver ut fra at man er heterofil. Det er vel like båssettende, egentlig?

Akkurat denne biten av diskusjonen syns jeg var veldig interessant, og setter pris på å få gode råd. Jeg er fullstendig med på at man ikke må tie ihjel ting, men tror ikke jeg er en så god menneskekjenner at jeg kan plukke ut hvem som er homofile og informere dem om det (for å sette det på skjeive - pun intended). Det beste må vel være om man kan lage et så bra miljø at det er ok uansett hvilken legning man har, også om den endres fra dag til dag.

Jeg har snakket med ungdommer som er litt utenfor kjønnsstereotypene, stadig blir kalt homse eller lesbe, og er kjempefortvilt over det. Enkelte begynner til og med å lure på om det stemmer, "for alle sier jo at jeg er det". Men når jeg spør om de blir forelska i gutter eller jenter, så mener de selv at de foretrekker det motsatte kjønn. Det er fryktelig vanskelig å være tenåring og finn seg sjæl.

Skremmern skrev:

Tuller du nå eller? Homofob tankeoverføring? Jeg har aldri påstått at du er homofob, SF, så det er ikke noe poeng i å bli snurt. Jeg tror derimot at bekymringene mange i denne tråden deler er med på å opprettholde et skille mellom homofile og heterofile.

Jepp - jeg har gått over i latter.

smilefjes skrev:

Jepp - jeg har gått over i latter.

Ok, flott å diskutere med deg.

Skilpadda skrev:

Det tror jeg ikke nødvendigvis er tilfelle. Jeg er veldig klar over at både homofile og mørkhudede er statistisk sett mer utsatt for f.eks. mobbing og vold enn hvite heterofile, og synes det er trist og urovekkende. Men jeg gir aldri av den grunn uttrykk, hverken via kroppsspråk(?) eller på annen måte, for at jeg går rundt og synes det er synd på folk fordi de er mørke eller homofile, eller for at jeg bekymrer meg for familie eller bekjente dette gjelder, og jeg gir heller ikke på noen annen måte uttrykk for at legning eller farge er en grunn til bekymring og uro.

Ja, det er sant det. Og det blir sikkert veldig feil av meg å fremstille det som at ingen klarer å holde noe for seg selv. Jeg er sikkert bare dårlig vant fra familien, for der er det sjelden noen som klarer å holde egne synspunkter og meninger for seg selv.

Skremmern skrev:

Ok, flott å diskutere med deg.

Jeg prøvde å forklare ganske mange ganger, men det sank ikke inn. Dermed ga jeg opp og ble litt lattrete. Jeg kan labli jeg.

Gjør hva du vil. Jeg gidder ikke å kaste vekk energi på sånt tull.

rine skrev:

Hvis du har lest alt jeg har skrevet, så du vel også at jeg skrev at jeg garantert hadde blitt en like stolt og glad bestemor til et adoptivbarn som til et annet barn. Jeg har virkelig store problemer med å skjønne at mine tanker om hvorfor jeg helst hadde sett at mine gutter ikke ble homofile, blir oppfattet som en hets av adoptivbarn og IVF-barn. 😕

Jeg skjønner hva du mener, rine, jeg er bare ikke sikker på om alle er enige i det du definerer som letteste utvei.

rine skrev:

Hvis du har lest alt jeg har skrevet, så du vel også at jeg skrev at jeg garantert hadde blitt en like stolt og glad bestemor til et adoptivbarn som til et annet barn. Jeg har virkelig store problemer med å skjønne at mine tanker om hvorfor jeg helst hadde sett at mine gutter ikke ble homofile, blir oppfattet som en hets av adoptivbarn og IVF-barn. 😕

Jeg oppfattet det på ingen måte som hets. Snarere oppfatte jeg deg som litt overfladisk og uvitende på området. Det var spesielt disse formuleringene jeg reagerte på:

rine skrev:

(...) At jeg ønsker å bli "ordentlig" bestemor en gang, er en annen, (...)

rine skrev:

Jeg skrev "ordentlig" bestemor, ikke ordentlig bestemor. I og med at jeg har gutter, ville det mest sannsynlig bli snakk om adopsjon, tipper jeg. Jeg håper at barnebarna mine vil være mitt eget kjøtt og blod, selv om de da vil få en bestemor med "rare" holdninger... Om mine barn ikke kan få barn og må bruke assistert befruktning eller adopsjon kommer jeg nok til å bli like glad i de barna, det er jo ikke det det er snakk om. Ordentlige barn er det vel ingen tvil om at det blir uansett metode.

Hele problemstillingen er jo helt hypotetisk, men at jeg, mange år før det i det hele tatt er aktuelt å bli bestemor, ønsker at jeg får følge et svangerskap fra A-Å, og ikke et som foregår i Kina, eller i magen på en lesbisk dame på andre kanten av landet, er vel ikke så merkelig? Jeg håper av rent egoistiske grunner at jeg blir bestemor på "gamlemåten", men jeg kommer helt sikkert til å takle det fint om det skjer på en av de andre måtene også. Jeg har litt problemer med å skjønne hvilke holdninger det er du insinuerer at jeg legger for dagen? Fra mitt ståsted ser det bare ut som om det er du som legger for dagen litt såre tær?

rine skrev:

Jeg ønsker egentlig bare at du svarer meg, dønn ærlig, på ett spørsmål:
Ville det vært hipp som happ for deg personlig om ditt barn ble adoptert eller ble til ved ved assistert befruktning. For du hadde også valget, ikke sant? Hva gjorde at du landet på IVF før adopsjon? Jeg tror nemlig at du også først ønsket å prøve å få et barn som var ditt eget "kjøtt og blod", (jeg går ut fra at det er begrepet i seg selv du blir støtt over, men egentlig snakker vi bare om potato-potato) og jeg kan ikke se noen forskjell whatsoever i at jeg sier at jeg som bestemor ville foretrukket det samme.

Skremmern skrev:

Ja, det er sant det. Og det blir sikkert veldig feil av meg å fremstille det som at ingen klarer å holde noe for seg selv. Jeg er sikkert bare dårlig vant fra familien, for der er det sjelden noen som klarer å holde egne synspunkter og meninger for seg selv.

Jeg tror det er der vi snakker forbi hverandre. For jeg har virkelig ingen bekymringer om at sønnen min skal vise seg å være homofil. Men om han hadde fortalt at det var sånn, så hadde jeg tenkt over hvilke ekstra utfordringer det hadde gitt. På samme måte som mye annet kan gi ekstra utfordringer, f.eks om han ville ha jobbet som kunstner, bli idrettsmenneske eller noe annet som er litt utenfor A4.

Esme skrev:

Jeg tror det er der vi snakker forbi hverandre. For jeg har virkelig ingen bekymringer om at sønnen min skal vise seg å være homofil. Men om han hadde fortalt at det var sånn, så hadde jeg tenkt over hvilke ekstra utfordringer det hadde gitt. På samme måte som mye annet kan gi ekstra utfordringer, f.eks om han ville ha jobbet som kunstner, bli idrettsmenneske eller noe annet som er litt utenfor A4.

Kunstner?
Det er ikke bra.