Hvite løgner - hva er det egentlig og er det greit?

Skilpadda skrev:

Og det klassiske eksempelet med å "jatte" i stedet for å si ærlig hva man mener om folks hårfrisyre, kjole eller navn på sitt nye barn, det kommer vel også i klassen "hvit løgn" for meg. Jeg synes ikke det er noe umoralsk i å late som om man liker denslags uvesentligheter bedre enn man gjør.

Jeg gjør også det, fordi jeg aldri ville orket å gå inn i en diskusjon om sånne ting, og fordi jeg tror ikke folk egentlig lurer så veldig på hva jeg ærlig mener om sånne ting, men bare spør for å få bekreftelse.

Også unnlater jeg å spørre andre om sånt. Hvis jeg er i tvil selv så ser jeg som regel teit ut og trenger ingen andre til å bekrefte det liksom.

Jeg levde i en lang periode et ganske heftig dobbeltliv, og løy stadig vekk om stort og smått. Etter en tid ble det lettere for meg å lyve enn å snakke sant. Det krevde mye å avvenne seg det. Jeg har også blitt løyet for veldig mye, daglig, i mange år, av nær relasjon. Det har kanskje gjort meg litt bombastisk i mine uttalelser.

Jeg liker ikke hvite løgner. Skal jeg først nedlate meg til å lyve så kan jeg like godt ta en av de stygge svarte.

Jeg har ingen problemer med å si at noen ser tykke(re) ut i et klesplagg, vel og merke hvis de spør etter min mening. Som regel tier jeg stilt hvis jeg ikke ser noe positivt.

Filifjonka skrev:

Jeg trenger ikke si at jeg syns noen har valgt stygge navn til barna sine eller at de ikke kledde den nye sveisen spesielt godt.

Det spørs om de spør rett ut da. En venninne av meg spurte meg veldig direkte hva jeg synes om navnet til sønnen. Jeg synes det var grønnjævlig. Men akkurat det sa jeg ikke da. Jeg sa som sant var, at jeg syntes hun hadde valgt veldig fine navn til de to eldste, men at yngstemann sitt navn ikke var min stil. Så jeg var ærlig, men uten å gni det inn.

Ja, det er stor forskjell på å være grønnjævlig ærlig og diplomatisk ærlig.

Ja det er ikke sånn at jeg skryter navn eller klær jeg ikke liker opp i skyene. Det kommer jo også an på hvor nær relasjon man har til vedkommende.

For å ta det fra motsatt kant, så blir jeg ganske sliten og stressa av folk jeg vet stadig tyr til hvite løgner. Jeg synes det er vanskelig å navigere når motparten er unnvikende, konfliktsky og glatter over problemer med hvite løgner og halvsannheter. Det blir så vanskelig å forstå hva de egentlig vil, og jeg har hatt et par vennskap som har strandet på sånt.

Jeg blir også veldig ubekvem av å lyve selv, så jeg prøver å dekke de diplomatiske behovene mine på andre måter. Jeg synes det er helt greit å være selektiv med informasjonen, og så synes jeg ofte «Don’t explain, don’t apologise» er et godt prinsipp. Det er ikke alt som må forklares, og i hvert fall ikke alt som må unnskyldes.

Jeg jatter nok av og til med uten at jeg har dårlig samvittighet av den grunn. Kanskje spes i jobbsammenheng og ikke så mye privat. Det å ikke si noe eller ta til motmæle kan jo på et vis fremstå som løgn det også. Bare ikke alltid at jeg gidder eller at det passer (som f.eks på jobb i møte med brukere). Kollegaenes navnevalg og andre ting som Skilpadda nevner koster det meg ingenting å ta noen hvite løgner om, men prøver å si minst mulig om jeg ikke har noe positivt å si.

Toffskij skrev:

For å ta det fra motsatt kant, så blir jeg ganske sliten og stressa av folk jeg vet stadig tyr til hvite løgner. Jeg synes det er vanskelig å navigere når motparten er unnvikende, konfliktsky og glatter over problemer med hvite løgner og halvsannheter. Det blir så vanskelig å forstå hva de egentlig vil, og jeg har hatt et par vennskap som har strandet på sånt.

Jeg blir også veldig ubekvem av å lyve selv, så jeg prøver å dekke de diplomatiske behovene mine på andre måter. Jeg synes det er helt greit å være selektiv med informasjonen, og så synes jeg ofte «Don’t explain, don’t apologise» er et godt prinsipp. Det er ikke alt som må forklares, og i hvert fall ikke alt som må unnskyldes.

Ja. Nettopp.

Og så er jeg en rev til å bytte samtaleemne.

Jeg har lært meg at "det har jeg ikke overskudd til" er en helt grei ting å si.

"Maverick, hva mener du om den nye forretningsstrategien vår?"
"Det har jeg ikke overskudd til."

"Maverick, ikke sant dette er kjempekule klær!"
"Det har jeg ikke overskudd til."

Jeg syns hvite løgner kan være helt greit og veldig ugreit, alt ettersom hvordan situasjonen er og hvem mottageren er.

Hvite løgner er en del av mitt liv. Jeg kan ikke si jeg liker det noe særlig, men alternativet er i grunnen ikke så himla mye bedre.
Jeg har blitt flinkere med årene til å ikke utbrodere et "nei", og jeg har justert de hvite løgnene til være mer gråaktige og "gyldige" men de er det likefullt.
Og det handler om min helse. Og om ting selv nær familie ikke vet om meg, og som forverrer både relasjoner og dermed også min helsetilstand.
Og etter ha øvd meg i lang tid på å bli venner meg meg selv har jeg kommet frem til at jeg syns hvite løgner er helt kurante til sitt bruk.
Om jeg feks ikke klarer å gjennomføre en avtale pga helsen så er det jo knekkende likegyldig for utfallet om det er omgangssyke eller angstanfall som er grunnen, men folk flest syns visst omgangssyken er meget enklere å forholde seg til.

GydaG skrev:

Hvite løgner er en del av mitt liv. Jeg kan ikke si jeg liker det noe særlig, men alternativet er i grunnen ikke så himla mye bedre.
Jeg har blirr flinkere med årene til å ikke utbrodere et "nei", og jeg har justert de hvite løgnene til være mer gråaktige og "gyldige" men de er det likefullt.
Og det handler om min helse. Og om ting selv nær familie ikke vet om meg, og som forverrer både relasjoner og dermed også min helsetilstand.
Og etter ha øvd meg i lang tid på å bli venner meg meg selv har jeg kommet frem til at jeg syns hvite løgner er helt kurante til sitt bruk.
Om jeg feks ikke klarer å gjennomføre en avtale pga helsen så er det jo knekkende likegyldig for utfallet om det er omgangssyke eller angstanfall som er grunnen, men folk flest syns visst omgangssyken er meget enklere å forholde seg til.

Dette skjer mye hos meg og. Og noen ganger skylder jeg på mann eller barn, faktisk, for å slippe å avlyse avtale nr 140 pga egen sykdom.

Toffskij skrev:

Det er ikke alt som må forklares, og i hvert fall ikke alt som må unnskyldes.

Det der er ikke nødvendigvis så lett å leve opp til når man er vokst opp med en mor som leser Se&Hør og krever detaljer all the way ...

Men det er en fin ting å strekke seg etter, og jeg er blitt veldig flink.

Det er litt det samme som når en kollega sladrer om en annen. Det er lett å gå for den enkle veien; tjatte med, men det er faktisk ikke vanskelig å gå for den andre varianten; "det der er jeg ikke interessert i å høre på", om man bare øver seg det.

Jeg synes dere som lyver til noen skal slutte med det!

noen skrev:

Jeg synes dere som lyver til noen skal slutte med det!

Men det er jo alltid noen som lyver!

Ru skrev:

Det der er ikke nødvendigvis så lett å leve opp til når man er vokst opp med en mor som leser Se&Hør og krever detaljer all the way ...

Nei, og det er jo generelt helt utrolig hvor mye folk føler seg berettiget til å få forklaringer på og unnskyldninger for. Men jeg tenker at folk skal stå meg temmelig nær før de har rett til noe som helst. Jeg trener jevnlig på å smile pent, si «Det går dessverre ikke» og bytte emne før de vet ordet av det.

Maverick skrev:

Men det er jo alltid noen som lyver!

Nei, jeg har aldri sagt en løgn i hele mitt liv. Ikke en liten hvit en engang.