Bør universiteter og høyskoler legge til rette for toppidrett/annet?

Guava skrev:

Debatten som har vært viser at mange tar for gitt at toppidrettsutøvere er i særstilling.
Det argumenteres som om det skulle ligge som et grunnleggende premiss hos det store flertall. Jeg lurer på om det virkelig stemmer?

Tida for de nasjonale heltene er vel et tilbakelagt kapittel?

En lærer fortalte en gang at han hadde opplevd at fotballgutter i en ungdomsskoleklasse hadde fått beskjed av trener om å ta det ganske med ro i enkelte gymtimer begrunnet i at de skulle spille viktige kamper og ikke måtte risikere å møte støle og utslitt på kamper.
Forventningen var at dette måtte forstås. Kamper trumfer skole.

Jeg tror befolkingen er delt der, premisset at det er viktig å få frem talenter ligger der hos mange. Men jeg lurer på om ikke andre underholdningsarenaer er i ferd med å overta litt. Hvorfor skal det være mindre viktig med populærmusikk?

Toppidrettsutøver er ikke akkurat en skjebne man må følge, det er en jobb og et valg. Det er ikke synd på dem fordi de da må velge bort noe.

Jeg kjenner at jeg er såpass lite idrettsinteressert at jeg ser at jeg ikke helt klarer å engasjere meg i dette. Men jeg kan til en viss grad se at det er et argument at man kanskje gjør det vanskeligst for de som driver med smalere idretter uten høye lønnsnivå eller mye sponsorer. Er man proff mannlig fotballspiller med millionlønn er det jo null niks problem å utsette utdanning, kanskje verre i sporter der man knapt tjener til livets opphold og iallefall ikke til å sette av penger til senere.

Samtidig tenker jeg på sport som underholdning på lik linje med annen underholdning. Og på de fleste andre arenaer innenfor underholdning må man velge eller prøve å få det til uten for mye tilrettelegging. For meg er det ikke noe skille mellom musikere, skuespillere, modeller, idrettsutøvere eller for den saks skyld youtube-stjerner eller e-sportsutøvere.

Harriet Vane skrev:

Å velge å satse alt på toppidrett er en fulltidsjobb, og da kan man gjøre det først og så kan man studere etterpå.

Den omtalte personen er en kvinnelig fotballspiller. Det blir på ingen måte betalt som en fulltidsjobb i Norge i dag, med unntak av en eneste klubb i Norge (og så kan vi jo lure på hvorfor det laget har vunnet samtlige kamper i serien i år). Det vanlige er at spillere på toppnivå i Norge må kombinere idrett med jobb/studier.

Så kan vi spørre oss om vi trenger skikkelig gode kvinnelige fotballspillere i Norge.

Det Tjorven sa.

Tjorven skrev:

Den omtalte personen er en kvinnelig fotballspiller. Det blir på ingen måte betalt som en fulltidsjobb i Norge i dag, med unntak av en eneste klubb i Norge (og så kan vi jo lure på hvorfor det laget har vunnet samtlige kamper i serien i år). Det vanlige er at spillere på toppnivå i Norge må kombinere idrett med jobb/studier.

Så kan vi spørre oss om vi trenger skikkelig gode kvinnelige fotballspillere i Norge.

Eller bueskyttere, sangere, fektere, tkd-utøvere mm.

Det mest vanlige blant topputøvere er å ikke tjene mye på hobbyen sin.
Det er i herrefotball og enkelte andre idretter at det kan ligge masse penger.

Skal disse få unntak fra krav som er satt av hensyn til kvalitet på utdanningen?

Men er det ingen mellomting mellom å få unntak fra krav og seile gjennom med en 2. klasses utdannelse, og ABSOLUTT NULL FLEKSIBILITET?

Jeg synes svaret til Moser er veldig godt.
Sykepleierutdanningene består av 50 % veiledet praksis. Det er en stor utfordring for skolene å skaffe tilstrekkelig med gode praksisplasser til studentene - og svært ofte jobber studentene i team når de er i praksis, da det har vist seg å være en gunstig læringsform. Avdelingene hvor studentene har praksis, har ofte spesielle opplegg de ukene studentene er der, så det er ikke slik at de bare kan stikke innom på et annet tidspunkt å gjøre unna praksisperioden, heller.
Jeg har ingen god løsning på denne utfordringen, men jeg reagerer veldig på holdningen til Olympiatoppen.

Jeg skjønner at det er vanskelig for studiestedene også, og noen studier er helt klart bedre egnet til å kombinere med idrett enn andre. Kanskje er det ingen kjempeidé å studere til sykepleier når man i perioder er mye borte.

På den annen side; det er svært få i Norge som lever av idretten sin. Skal man avstå fra å studere fordi man kanskje kan bli tatt ut på landslaget? Jeg antar at det er langt lettere å kombinere studiene med idretten når det bare er på nasjonalt nivå og ikke internasjonalt sånn som landslaget er.

Harriet, så nydelig skrevet!

Tjorven: Det finnes jo en rekke mindre deltidsstudier man kan ta. Det er ikke selvsagt at alt lar seg kombinere i livet, særlig ikke på profesjonsnivå og toppidrettsnivå- som begge er svært spesialiserte og inyensive løp.

Broren min tok ferdig bachelor som 35-åring, så å studere i etterkant er også mulig. Jeg ser liten grunn til at toppidrettsfolk skal få mye særbehandling.

Candy Darling skrev:

Men er det ingen mellomting mellom å få unntak fra krav og seile gjennom med en 2. klasses utdannelse, og ABSOLUTT NULL FLEKSIBILITET?

Det er klart det går an, men da må man jo velge en utdannelse som lar seg kombinere. Det er det ikke alle studier som gjør.

Guava skrev:

Eller bueskyttere, sangere, fektere, tkd-utøvere mm.

Det mest vanlige blant topputøvere er å ikke tjene mye på hobbyen sin.
Det er i herrefotball og enkelte andre idretter at det kan ligge masse penger.

Skal disse få unntak fra krav som er satt av hensyn til kvalitet på utdanningen?

Nettopp. Å velge en utdanning med mye obligatorisk undervisning, og særlig utdanninger med praksis, mener jeg er en dårlig idé for en toppidrettsutøver som trenger mye tilrettelegging. Som VID skriver, er det vanskelig og ressurskrevende å lage spesialopplegg som er kvalitetsmessig forsvarlig. De fleste høgskoler og mange universiteter har en svært presset og anstrengt økonomi, og da å skulle bruke penger på enkeltpersoner som har andre valgmuligheter, synes jeg er helt urimelig.

Jeg har et familiemedlem som driver med toppidrett og går på et studium med mye praksis. H*n har permisjon fra studiene for å satse fullt en periode. Dette er en idrett med minimalt med inntekt for utøverne, så h*n finansierer satsingen gjennom deltidsjobb/sommerjobb. Det tenker jeg er en god løsning.

Å skulle satse på toppidrett samtidig som man tar drømmestudiet vil ikke alltid la seg gjøre. Kjipt, men sånn er det.

Hvis man driver med en idrett som ikke lønner nok til å kunne leve av det, setter det jo noen begrensninger for hva man kan jobbe med også. Eller tilrettelegger alle arbeidsgivere slik at ansatte kan være borte på samlinger, kamper, treninger osv? Forsinket studieprogresjon og tilpasset studieopplegg koster veldig mye penger. Jeg ser fremdeles ikke hvorfor universitetene skal ta den belastningen. Og jeg gjentar at det er faktisk veldig godt mulig å studere etter at man er ferdig med toppidretten.

Pelle skrev:

Tjorven: Det finnes jo en rekke mindre deltidsstudier man kan ta. Det er ikke selvsagt at alt lar seg kombinere i livet, særlig ikke på profesjonsnivå og toppidrettsnivå- som begge er svært spesialiserte og inyensive løp.

Broren min tok ferdig bachelor som 35-åring, så å studere i etterkant er også mulig. Jeg ser liten grunn til at toppidrettsfolk skal få mye særbehandling.

Nei, man kan selvfølgelig diskutere om vi skal satse på toppidrett i Norge. Men hvis man ønsker det, så må det være et tett samarbeid mellom NIF (eller i dette tilfellet NFF) og utdanningsinstitusjonene, for pr i dag er en svært stor andel av toppidrettsutøverne avhengige av å studere for i det hele tatt ha noe å leve av. For hvis man skal vente med utdanning til man er ferdig med "idrettskarrieren" - hva skal man da leve av i mellomtiden? Da blir idretten en arena bare for de som har foreldre som er villig til å betale.

I USA har man jo et helt annet system hvor toppidrettsutøverne i langt større grad knyttes til studiestedet i form av scholarships, og studiestedene legger prestisje i å ha de beste utøverne. Som de jo selvfølgelig tilrettelegger for.

Tjorven skrev:

Jeg skjønner at det er vanskelig for studiestedene også, og noen studier er helt klart bedre egnet til å kombinere med idrett enn andre. Kanskje er det ingen kjempeidé å studere til sykepleier når man i perioder er mye borte.

På den annen side; det er svært få i Norge som lever av idretten sin. Skal man avstå fra å studere fordi man kanskje kan bli tatt ut på landslaget? Jeg antar at det er langt lettere å kombinere studiene med idretten når det bare er på nasjonalt nivå og ikke internasjonalt sånn som landslaget er.

Jeg synes ikke det er en god ide at folk ikke utdanner seg, nei. Men jeg synes heller ikke det er en god ide at feks en sykepleierstudent ikke får den progresjonen som ligger i de 8-10 uker lange praksisløpene. Jeg antar at det er praksis skolen har problemer med å tilrettelegge - både fordi det ikke er gunstig å stykke opp praksisperioden, fordi man ikke uten videre kan godta at en praksisperiode blir kortere for en student enn for de andre og fordi studentene altså ofte jobber sammen i team/grupper. man kan ikke uten videre flytte en hel langpraksis til en annen tid i studieåret heller, det vil jo komme i konflikt med annen undervisning/andre praksisperioder. Jeg vil anta at det er samme problemstilling for legestudentene også - man trenger både kontinuitet og progresjon i ulike ferdighetsøvelser - og ikke minst i observasjonstrening.
Disse studentene skal jo lære seg å utføre prosedyrer, observere pasienter og lære seg hvordan man kjenner igjen symptomer og sykdomstegn.

Jeg tenker at det er viktig å legge til rette for at folk får en utdanning. Jeg vet at dette gjøres i stor grad for folk allerede. Min kjennskap til VID er at de tar godt vare på studentene sine og er kjent for å være en av de beste utdanningene. Og jeg har aldri oppfattet dem som kvinnefiendtlige. De fleste studiene ved VID har vel ganske stor kvinnedominans?

Input skrev:

Hvis man driver med en idrett som ikke lønner nok til å kunne leve av det, setter det jo noen begrensninger for hva man kan jobbe med også. Eller tilrettelegger alle arbeidsgivere slik at ansatte kan være borte på samlinger, kamper, treninger osv? Forsinket studieprogresjon og tilpasset studieopplegg koster veldig mye penger. Jeg ser fremdeles ikke hvorfor universitetene skal ta den belastningen. Og jeg gjentar at det er faktisk veldig godt mulig å studere etter at man er ferdig med toppidretten.

Den jeg kjenner har funnet seg en fleksibel (rutine-)jobb som er relevant for studiene der det er mulig å ta på seg mer eller mindre arbeid i perioder.

Men jeg er altså enig i at man som idrettsutøver bør innse at det ikke er alle studier som lar seg kombinere med idretten.

Er det selvsagt at toppidrettsutøvere får permisjon til å drive idrett om de er i jobb?
Mange utøvere er da aktive etter studier. Er det arbeidsgivers ansvar å tilrettelegge da? For enhver pris?

Jeg husker en sak noen år tilbake hvor det var en skismører fra landslaget som ikke ble innvilget permisjon til et arrangement. Det ble det veldige overskrifter av.

Guava skrev:

Er det selvsagt at toppidrettsutøvere får permisjon til å drive idrett om de er i jobb?
Mange utøvere er da aktive etter studier. Er det arbeidsgivers ansvar å tilrettelegge da? For enhver pris?

Nei, det er ikke selvsagt og for enhver pris. Men noen arbeidsgivere velger å tilrettelegge. Der jeg jobber nå er det noen ansatte på toppnivå i relativt marginale idretter. Jeg ser at de får fri, og at det skrytes masse av dem internt. Men jeg antar at det er ulønnet permisjon og at muligheten for dette avtales ved oppstart.

(Akkurat som at jeg har hatt en kollega som hadde i sin arbeidsavtale at han hadde mulighet for fri hver dag etter at Vålerenga hadde spilt kamp. Det er mye det er mulig å tilrettelegge for hvis bare man snakker sammen.)

Tjorven skrev:

Det er mye det er mulig å tilrettelegge for hvis bare man snakker sammen.

Og jeg er glad for at mange arbeidsgivere ser verdien av at ansatte har aktiviteter utenfor jobb av ulik slag, enten det er idrett, politikk eller frivillighet, selv om det noen ganger betyr at man må være borte fra jobb. Ikke alle arbeidsgivere vil ønske det eller ha muligheten til å gi fri med eller uten lønn, men jeg vil tro at mange er velvillige fordi de ser at det lar seg kombinere med å være en god arbeidstager.

Jeg synes jo det er veldig bra at studiesteder sier klart fra om at 8 ukers praksis ikke er det samme om den stykkes opp i mange deler. Det er en del læring som må skje i bolker, sammenhengende og med veiledning underveis hvis man skal få godt utbytte av det. Det er inkompatibelt med lange avbrudd enten det skyldes sykdom eller tidkrevende hobby. Det betyr jo ikke at toppidrettsutøvere ikke skal kunne ta utdanning, men det er ikke alle utdanninger som er like egnet når man skal kombinere det. Det samme gjelder jo jobb. Jeg vil tro det går an å kombinere legejobb og toppidrett, men på den avdelingen jeg jobber hadde det vært helt krise. Det hadde rett og slett ikke gått uten at det hadde blitt for stor belastning på de andre, og man ville nok ikke gitt permisjoner.