Kinosirkel: Atonement/Om forlatelse (Diskusjonstråd med spoilere)

Er det lov å komme med spoilere, eller?

VEL, DERE ER HERVED ADVART! SPOLIERE AHEAD:

Dette blir veldig personlig til filmomtale å være, men pytt pytt:



Plutselig mens jeg sto og lagde middag i dag skjønte jeg hvorfor jeg hadde blitt så grepet av filmen (jeg så den også i går sammen Tinetoff). Selvsagt - det som ga meg frysninger nedover ryggen var selvsagt Brionys (ubevisste) tiltrekning til Robbie og hvordan en forelskelse (selv om man selv ikke helt skjønner hva det er man føler) blandet med romantiske visjoner om Helten og Den Evige Lykke (jf. scenen ved elven) og et ønske om at verden skal være spennede og interessant får en til å gjøre skjebnesvangre ting som for alle andre ville være ubegripelige.

Kunne jeg handlet som Briony da jeg var tretten? Ja, det tror jeg. Men mens Briony handlet ut fra ren stupiditet og naivitet, hadde jeg derimot helt klart skjønt hva som foregikk mellom Robbie og Cecilia og kunne sikkert derfor ha handlet utfra ren sjalusi og et ønske om hevn. Og hvordan ville det ha føltes når det begynte å demre for meg hva jeg hadde gjort!? Jeg grøsser ved tanken. Så for meg tror jeg det i stor grad dreide seg om at filmen fikk meg til å se en (glemt og fortrengt) side av meg selv.

Jeg tror ikke Briony var så stupid og naiv, jeg da, ikke på akkurat dette. Jeg tror hun skjønte godt, på ett eller annet nivå, hva som skjedde mellom søsteren og Robbie, og at sjalusi var en vesentlig del av drivkraften. Jeg tror derimot hun var veldig naiv når det gjaldt konsekvensene og rekkevidden av det hun gjorde.

Jeg tenker ellers fremdeles, men skal komme med mer. Jeg likte filmen veldig godt, enda bedre nå enn i går kveld rett etter at jeg så den.

Skilpadda skrev:

Jeg tror ikke Briony var så stupid og naiv, jeg da, ikke på akkurat dette. Jeg tror hun skjønte godt, på ett eller annet nivå, hva som skjedde mellom søsteren og Robbie, og at sjalusi var en vesentlig del av drivkraften.

Ja, altså, hun var jo ikke naiv i forhold til seksualitet og hva det innebar, men jeg tror likevel at det var ting der hun ikke forsto. Kunnskap om hva sex ER gir en jo ikke automatisk innsikt i hva sex innebærer eller impliserer. Og at sjalusi var en drivkraft, er det jo ingen tvil om, men jeg tror ikke hun selv visste/skjønte at hun var sjalu.

Jeg likte den også veldig, veldig godt. Jeg satt alene og gråt i mørket, med par på alle kanter, og det forsterket nok stemningen og ensomheten i det hele. Jeg synes Keira tar steget opp i the big league med denne rollen, og McEvoy er så sår og flott og livet er så urettferdig at jeg nesten ropte nei, nei! i scenen der det ble avslørt hvordan det virkelig gikk med ham.

Redgrave er fantastisk i den siste scenen. Så avmålt og tilknappet, og likevel så synlig knust av konsekvensene en umoden, forelsket tenåring gjorde for lenge, lenge siden.

Og jeg elsker slutten. Virkelig. :håpløs romantiker:

Og i motsetning til Tinetoff ble jeg veldig grepet av denne filmen. Faktisk er det lenge siden sist jeg ble så grepet. Med mulig unntak for Brokeback Mountain.

Jeg er litt sur på meg selv over at jeg ikke ble grepet. Alt lå liksom til rette for det. Og så skjedde det bare ikke. Jeg lurer på om det kommer av at jeg var så lite obs på Brionys følelser for Robbie før jeg fikk det inn med teskje? :domm og træg:

Eg synest filmen visualierer skilnaden på tankegangen hos barn og voksne på ein veldig treffande måte. Både handlingsmessig og reint filmteknisk. Den første delen av filmen er veldig prega av kontrastar, eit nesten naivistisk-romantisk filmspråk og meir direkte dialogar og hendingsforløp (og konsekvensar). Utover i filmen kjem grånyansane meir til syne, både filmatisk og metaforisk. Denne overgangen synest eg er eit nesten brutalt nydeleg grep for å få fram skilnaden mellom bardom og den voksne verda.

Dermed kjem også Briony sine ambivalente kjensler veldig godt til syne utover i filmen. Frå å vere eit håplaus romantikar til å treffe bakken med eit smell. Vakkert, grusomt og rørande.

Herregud. Jeg må visst gå og se den en gang til.

Tinetoff skrev:

Herregud. Jeg må visst gå og se den en gang til.

Sikkert best. Du hadde nok bare veldig distraherende med-kinogjengere.

Jeg ser film sånn omtrentlig en gang i året, men forsøker allikevel å bidra. Jeg synes filmen var veldig fint laget, pen og estetisk og flott musikk. Innholdsmessig synes jeg som Toffen at jeg ikke ble såpass grepet som jeg kanskje burde ha blitt, ut i fra at historien er veldig sterk. Vi fikk se få reaksjoner på det ekstremt urettferdige, Robbie i fengsel og så videre. Kanskje jeg hadde opplevd det annerledes hvis jeg hadde lest boka først? Jeg synes ting var litt for forutsigbart, og sitter igjen med en følelse av at historien ikke ble framstilt helt troverdig. Særlig den siste delen hvor Briony framsto som en angrende synder. (Rent faglig synes jeg at den narrative tilnærmingen ved å omskrive historien var litt artig.) Jeg likte første halvdel av filmen best. Jeg klarte ikke fange poenget med delen av filmen som omhandlet krig. Men sånn totalt sett - en fin filmopplevelse.

Tinetoff skrev:

Herregud. Jeg må visst gå og se den en gang til.

Irma skrev:

Jeg likte første halvdel av filmen best. Jeg klarte ikke fange poenget med delen av filmen som omhandlet krig. Men sånn totalt sett - en fin filmopplevelse.

Det er mulig eg er litt halvnaiv (og håplaus romantikar), men eg synest scenene symboliserte godt kampen. Den poenglause kampen som kom som ein konsekvens av eit "lite" tilfeldig feilskjær, begått av ei lita jente som kjente på sjalusi og små personleg vonde følelsar- og som ikkje ante rekkevidda av handlingane sine.

Jeg synes grepet med å vise samme scene fra to synsvinkler var genialt. Det ga en klar peker på hva som var tematikken i filmen.

Hva var det forresten med den scenen med de døde jentene i skogen? 😕

Tinetoff skrev:

Herregud. Jeg må visst gå og se den en gang til.

Får jeg være med?

Divine skrev:

Jeg synes grepet med å vise samme scene fra to synsvinkler var genialt. Det ga en klar peker på hva som var tematikken i filmen.

Ja, det syntes jeg også.

Ja, Skilpadda, det var sikkert din feil at jeg ikke ble grepet.

Divine skrev:

Jeg synes grepet med å vise samme scene fra to synsvinkler var genialt. Det ga en klar peker på hva som var tematikken i filmen.

Nesten litt for klar, men eg er einig i at det heilskapleg sett var eit godt grep. Likevel var det litt forvirrande ein augneblink. Sliding Doors-flashback, liksom.

Trekker med meg gammelt gørr fra andre tråder.

Alfa skrev:

Det er mulig eg er litt halvnaiv (og håplaus romantikar), men eg synest scenene symboliserte godt kampen. Den poenglause kampen som kom som ein konsekvens av eit "lite" tilfeldig feilskjær, begått av ei lita jente som kjente på sjalusi og små personleg vonde følelsar- og som ikkje ante rekkevidda av handlingane sine.

Det er større sannsynlighet for at det er jeg som ikke er så veldig dyp. Det med krigen kom litt ut av intet for meg. Mange menn kjempet i krigen, mange skjebner. Jeg klarte liksom ikke å se sammenhengen mellom Brionys stygge handling og Robbies skjebne i krigen.

Alfa skrev:

Nesten litt for klar, men eg er einig i at det heilskapleg sett var eit godt grep. Likevel var det litt forvirrande ei stund. Sliding Doors-flashback, liksom.

Ei venninne av meg sa at filmen var såååå vanskelig å følge og at den hoppet mye i tid og var skikkelig sær, så jeg satt og anstrengte meg skikkelig for å få med meg absolutt alt. Derfor syntes jeg faktisk at den var svært lett å følge. Men jeg skjønte ikke med ulike synsvinklene og betydningen av det før en stund uti filmen, så der var det jeg som var litt treig.