Må dele denne perlen med dere!

Persian skrev:

Det er nok noe med personlig mål. Målene man vil oppnå og hvor langt man vil gå for å nå det. Om det er sport eller studere eller redde verden.

Sant nok. Men fjernt for meg personlig.

Polyanna skrev:

Jeg er jo enda sprøere, for jeg syns det er gripende og litt flott.

Jeg syns faktisk det er fantastisk å se hvilke reserver man faktisk har der, når man graver helt, helt nederst i kjelleren. At folk er villig til å gi alt, og at de da faktisk klarer noe man ikke hadde trodd de skulle klarer.

:Offisielt sprø:

Ja, du har jo lagt inn denne tidligere. Da skrev jeg følgende:

Jeg hadde ikke på noen eventuell forklarende lyd, men jeg fant ikke det der verken imponerende eller rørende på noe vis. Bare sykt.

Jeg syns det står minst like stor respekt av å innse sin begrensning.

Jeg syns ikke de klarte det. Ja, de kom over linja, men det var noe trist ved det hele. Jeg vil mye heller klare noe på ordentlig vis, enn på det viset der

Jeg er litt der fremdeles, selv om jeg ikke syns det er fullt så sykt lenger og kan nok klemme fram et gram forståelse for at man ønsker å komme i mål når det er snakk om en grei topplassering.

Divine skrev:

Det er her det skurrer for meg. Man snakker ikke om å gi alt for å berge livet eller redde sin syke mor eller noe, men man ofrer all sin verdighet på grunn av et løp? Jeg skjønner det bare ikke. Jeg synes det er sykt dersom det har blitt sånn at må ta seg ut i den grad at man nesten er døden nær før at en innsats skal være verdt noe.

Jeg synes ikke de taper noe verdighet jeg. Dette er åpenbart topptrente folk, vanlige mennesker klarer ikke å ta seg ut så mye.

Jeg synes det er en flott og rørende ting at man tar seg helt ut for å nå målene sine jeg. Tut og kjør og drit i hvordan det ser ut, å tørre å satse, tørre å gå på trynet. Jeg liker den måten å være på og skulle ønske jeg var flinkere selv.

Mens jeg tenker at de bare må være veldig flaue i ettertid og skulle ønske at det var ugjort. For det ville JEG ha tenkt.

Divine skrev:

Det er her det skurrer for meg. Man snakker ikke om å gi alt for å berge livet eller redde sin syke mor eller noe, men man ofrer all sin verdighet på grunn av et løp? Jeg skjønner det bare ikke. Jeg synes det er sykt dersom det har blitt sånn at må ta seg ut i den grad at man nesten er døden nær før at en innsats skal være verdt noe.

Det er det som gjør det så patetisk, ja.

Veronal skrev:

Jeg lo. Det bare skjedde da den andre damen kom.

Ellers ble jeg veldig imponert over pågangsmotet, til tross for at jeg ikke skjønner meg på konkurranseidrett! Men, jeg skjønner godt at de kryper i mål når de er så nær mål til tross for kramper her og der. Men på tross av at jeg er imponert så var det altså komisk nok til at jeg ikke klarte å holde tilbake latteren.

Veronal sa det.

Fruktflua skrev:

Det er det som gjør det så patetisk, ja.

Patetisk er ikke akkurat ordet jeg ville ha valgt, men unødvendig og uforståelig, kanskje?

Jeg synes på ingen måte det er nedverdigende, heller tvert i mot! At man klarer å mobilisere de siste kreftene for å gjennomføre en så stor bragd som Ironman, eller andre utfordrende konkurranser, er rett og slett imponerende. Grunnen til at jeg synes videoen var festlig er fordi jeg kjenner igjen følelsen. Ikke fordi jeg noensinne har vært i nærheten av en Ironman, men min første trening etter 2 tette svangerskap, 30 kg overvektig, astma og særdeles dårlig form, besto av bakketrening lang som et vondt år. Jeg trodde ærlig talt min siste time var kommet, jeg så stjerner, blodsmak i munn og spydde på toppen. Når jeg ser tilbake, må jeg ærlig innrømme at det var utrolig komisk, at jeg gadd liksom. Kunne jeg ikke nøyd meg med en middels rask gange i flatt terreng første gangen? Neida, jeg skulle ikke være dårligere enn de andre, som for øvrig kom til toppen 15 min før meg.
Poenget mitt er at uansett hvor gæli det ser ut for alle andre, så har de nådd målet sitt, og jeg tipper at de to damene også gliser av videopptaket.

Hahaha
Syntes dette er noe av det morsomste jeg har sett.

Tragisk er det jo absolutt ikke. Tenk for en følelse å vite at man har fullført, tross all den smerten. Og det er jo høyst frivillig.

Utrolig morsom, både fordi det er komisk å se på og fordi hun ikke gir opp selv om det er helt, helt på grensa for hva hun takler, men hun greier det. Frydefullt!

Divine skrev:

Mens jeg tenker at de bare må være veldig flaue i ettertid og skulle ønske at det var ugjort. For det ville JEG ha tenkt.

Jammen er folk forskjellige. Jeg hadde ikke vært en pøkk flau i ettertid.

Nei, det er jo en bragd. De har ikke bæsjet seg ut eller noe sånn (det er ikke så gøy nemlig, selv om jeg nok kan le av det også) Det er ikke noe med at de er patetiske. De går rart. Så enkelt er det for meg.

Eh... neeei... Ikke noe spes morsomt dette.

Det er ikke første gang jeg ser denne, og jeg ler like mye hver gang.
Men så er jeg litt mann i hodet og da, ler av det jeg syns er morsomt uten å overanalysere alt.

Og at de driter seg ut eller mister sin verdighet??? Hallo, er man med i en sånn konkurranse er det en bragd å komme over målstreken, selv om man kryper på knærne til slutt. At de klarer å hente ut sine aller siste reserver på denne måten er en bragd, det er absolutt ingenting å skamme seg over!

Jeg flirte litt når nummer to kom, og ble rørt til tårer når de kom i mål. Jeg synes det er fantastisk med mennesker som faktisk får til å nå målene sine. Man blir da vel ikke døden nær av å bruke musklene sine for mye en dag vel?

DM skrev:

Jeg flirte litt når nummer to kom, og ble rørt til tårer når de kom i mål. Jeg synes det er fantastisk med mennesker som faktisk får til å nå målene sine. Man blir da vel ikke døden nær av å bruke musklene sine for mye en dag vel?

Kan man ikke dø av melkesyre???

Jeg lo da dame nr. 2 kom og de banet vei i samme ganglag bortover. Jeg klarte ikke dy meg, jeg er like fjern som Bauche.
Det blir vel som å le når noen faller (uten å skade seg skikkelig, selvsagt). Jeg er ikke alltid like politisk korrekt med tanke på hva jeg ler av og ikke.