Et litt blondt spørsmål om grått hår og farging/bleking

Jeg kan få hengepupper, rynker og dobbelthake, men grått hår skal jeg ikke ha før jeg er seksti-minst.

Jeg er snart femti og har ingen grå hår (som jeg har oppdaget), og hvis det går som med slekta, får jeg en langsom overgang til grått og nesten hvitt om ti-tjue år. Har blondt hår som har mørknet naturlig med alderen. Jeg farget håret rødt en gang bare for gøy, men da var det ingen som kjente meg igjen.

Mannen min, som er ti år yngre enn meg, har allerede begynt å bli grå i tinningene, og han påstår at det er min og seksåringen sin skyld. (Men han har mørkere hår og foreldre som ble tidlig grå, så det er nok heller arvelig.)

rine skrev:

Jeg kan få hengepupper, rynker og dobbelthake, men grått hår skal jeg ikke ha før jeg er seksti-minst.

Etter noen tiår der jeg knapt har sett et eneste menneske under 60 med grått hår - alle har farget - så har jeg det siste året sett flere flotte, velstelte, moderne kvinner på 35-40 + med grått hår. Det er VELDIG uvant, faktisk. Men jeg tror det er en økende trend, sammen med økologi og naturlighet og hva-har-du.

Jeg vet ikke om jeg kommer dit med det første... Jeg holder foreløbig mine grå noenlunde i sjakk med pinsetten, men det øker på og det er HELT hvite hår! Det blir veldig annerledes å være hvithåret enn mørkebrunhåret, og jeg må nok jobbe mye med meg selv for å venne meg til at det er sånn jeg skal se ut.

Ellers så gapte jeg litt da jeg så skikkelig ettervekst hos en voksen mann jeg kjenner (rundt 45?) for en stund siden. Han er en veldig lite jålete fyr, veldig sånn hverdagslig it-type, så det var uventet. Jeg tenkte at han kanskje hadde blitt tidlig grå og begynt å farge det da, men nå hadde bestemt seg for å gå naturell, men neste gang jeg traff ham var håret nyfarget igjen. Jeg visste at det var vanligere at menn farget håret, men trodde det var enten finansgutta eller de metroseksuelle. Ikke it-ingeniører fra bygda.

Det må være godt å ha tatt den beslutningen.

Jeg er også 43 år og har grått i etterveksten. Jeg farger håret selv i en blondfarge lik min egen. Hadde vært greit med litt grått om det var det eneste, men det er det ikke. For jeg har langt hår som solblekes hvert år og nå har jeg de fleste blonde nyanser, jeg trenger ikke en gråfarge på toppen.

Jeg fikk yngstejenta klippet på fredag og bestillte samtidig time til meg selv. "Vil du ikke også ha striper?" Hva for et spørsmål er det da, trenger jeg striper? Jeg har stripet håret mitt mye tidligere, men synes det er for dyrt, må gjøres for ofte og har varierende resultat.

Striper tror jeg en vinner altså. Jeg har fått grått hår i en alder av 32 og har hatt det i et par år, om enn bare noen steder (i tinningene bl.a, mer på den ene siden enn den andre) og det synes mye kjappere der ifht ettervekst enn noen andre steder. Jeg har ikke vært hos frisør på et år, så jeg har bare brukt color hjemme, men neste gang jeg skal/kan unne meg time hos frisøren blir det striper.

Jeg kommer ikke til å styre så mye med farging etterhvert når jeg får grå hår litt mer jevnt over altså, jeg synes det er ganske fint egentlig, kommunegrå som jeg har vært - det er en stor forbedring å bli grå Evt. kommer jeg til å gå over mot mer kald blond. Men nå som det bare er "flekkvis", så er det ikke spesielt pent å la det være.

Jeg har en del grått i mitt brune hår, og falt for fristelsen til å permanentfarge det for noen måneder siden (i en nyanse ganske lik min egen). Jeg kom straks på hvorfor jeg ikke hadde gjort det før, for etter tre uker hadde jeg selvsagt tydelig ettervekst (har hår som vokser som ugress). Jeg gidder ikke bruke masse tid på å stirre på skillen min, så nå mildner jeg overgangen med glansvask og kommer ikke til å gjøre det igjen. Jeg kommer til å bruke glansvask til det ikke nytter lenger, tenker jeg, og deretter får jeg vel finne meg i at jeg har grått hår og finne en velfungerende frisyre til det.

Jeg vil ikke være blond!

Jeg er 40, skikkelig gråspettet og riktig så flott!

Jeg sluttet helt å farge håret for noen år siden og hver gang jeg klipper meg blir jeg litt lysere i håret. Jeg er i utgangspunktet ganske mørk, og har alltid farget håret i en eller annen variant av mørk brun. Da jeg sluttet var det litt av økonomiske årsaker, litt fordi jeg ikke kunne farge det lite mørkt lenger, og jeg tenkte at skal jeg skifte hårfarge nå, så kan det like gjerne bli til gråspettet. (Fargene i ansiktet mitt har forandret seg såpass at det vil se veldig rart ut om jeg er helt mørk.)

Jeg får utrolig mange komplimenter, faktisk. Dog er flest fra menn. Jeg har kort, kort hår og trives godt med det grå, min unge alder til tross.

Jeg har også mange helt hvite hår. Og jeg har langt hår også. Uten at det bekymrer meg. Ble nettopp 40 og, mulig det burde bekymre meg mer.
Det er for mange til å nappe også, men frisøren jeg var hos sist sa at jeg ikke måtte finne på å farge håret, en hårkur for å friske opp litt var mer enn nok, så da stoler jeg på henne jeg.
Jeg prøvde fortvilt å kvitte meg med rødfargen på 80- og 90-tallet uten å lykkes for uansett hvilke fargetoner jeg prøvde var rødfargen der, men det har sikkert skjedd mye med hårprodukter siden den tid.

Min bestefar som hadde samme rødfarge som meg var litt hvit innimellom da han døde i en alder av 85, mens min farmor som også hadde rødt hår var helt kritthvit da hun var ca 60. Så jeg er spent på hvordan mitt utvikler seg og hva jeg evt kommer til å synes om det.

Jeg liker "naturlighet" best. Vanskelig å finne riktig ord. Men jeg synes ikke det ser pent ut med godt voksne kvinner (er vel de som er i flertall som farger håret) med mørkt, jevnt farget hår. Det ser veldig unaturlig ut når huden og resten av kroppen bærer preg av en naturlig aldringsprosess, med rynker, pigmentflekker, løsere hud og andre uunngåeligheter. Enda mindre pent er det når etterveksten synes. Derfor synes jeg striper for å skjule litt av gråfargen blir penest.

Dette gjelder vel og merke på andre mennesker jeg har sett. Jeg har vært heldig så langt, og har knapt ett grått hårstrå ennå, 38 år og brunt hår. Kan hende panikken tar meg når gråfargen hos meg selv kommer, og at jeg endrer synet på farging av håret da...

Dere skal få se

Bildene er tatt hhv lørdag og søndag denne helgen. Så fargen i det lange håret er jo bare "smoke and mirrors"... Det hadde ikke gått opp for meg hvor mye grått som var i håret mitt før, vel, det plutselig gikk opp for meg. Lyset i det første bildet er veldig "flatt" da, så det synes ikke riktig så godt hele tiden Det som ikke er helt hvitt er mellomgrått, ser det ut til.

Tøffe m^2!

Jeg håper jeg vil ha mot til å bli grå når den tid kommer. (Nå er jeg såpass askeblond i utgangspunktet at det kanskje ikke vil fortone seg så dramatisk.) Jeg har kun farget håret én gang i mitt liv, og det var gudsjammerlig kjedelig og et lite mareritt for den som frykter tørrprat med frisører og behandlere. Og latterlig dyrt, selvsagt.

Mamma (som var relativt mørk i håret) ble grå tidlig, og jeg kan faktisk ikke huske å ha sett hennes naturlige hårfarge. Hun har farga det i over 30 år. Faren min, som er blond som meg, begynte å gråne først etter 60, så kanskje jeg er heldig.

Jeg har mørkt hår og fikk mine første grå hår i tjueårene. Har farget håret jevnlig etter det, og kommer ikke til å slutte med det første. Det ser jo på ingen måte unaturlig ut, og kommer ikke til å gjøre det i 50-60-åtene heller. Frisørene farger jo fint og legger inn felt som er litt lysnet så det ser naturlig ut.

Grått, velstelt hår er flott - noen gråfarger er finere enn andre, og noen kler det bedre enn andre.

Selv tenker jeg ikke Mitt om verken folk som farger eller lar det være grått, forlk som bruker sminke for å se freshere ut eller folk som ikke gjør det, folk som bruker mye penger på klær for å føle seg vel og folk som bare slenger på seg noe, fordi klær ikke er så viktig.

Jeg synes det er veldig viktig, og helt riktig, å velge et utseende og en stil som en selv føler seg komfortabel med, og det er en fremmed tanke for meg at folk skulle Tenke Sitt om meg fordi jeg farger håret eller gjør andre ting for å føle meg fin i hverdagen.

Jeg har ikke tenkt å bli grå med det første & venter heller spent på kosttilskuddet som gir oss den naturlige hårfargen tilbake.

Jeg har samme erfaring som Zoe. Jeg farger håret jevnlig, men går for en litt lysere brunfarge enn det jeg hadde som 20 åring. Jeg hadde aldeles ikke vært komfortabel med et naturlig hår med masse grått i. Kanskje når jeg blir 70?

Jeg har masse grått hår, og orker bare ikke å farge det. Kanskje jeg bare skulle bleike alt.

Jeg har langt hår. Egentlig synes jeg det er kulest meg kort og grått, eventuelt hvitt og langt. Nå er det brunsbvart og hvitt om hverandre. Jaja.

Jeg begynte å bli grå som 19-åring. Jeg hater å farge håret, men liker meg selv best som mørk, så jeg tvilholder på farging så lenge jeg kan altså. Jeg er kun 32.

Jeg håndterer ikke grå hår, men er "heldigvis" ganske lys i håret, så jeg lystner det bare med striper enn så lenge.
Jeg tenker vel i hovedsak minicolor/toning om man skal beholde hårfargen.

Zoë skrev:

Jeg har mørkt hår og fikk mine første grå hår i tjueårene. Har farget håret jevnlig etter det, og kommer ikke til å slutte med det første. Det ser jo på ingen måte unaturlig ut, og kommer ikke til å gjøre det i 50-60-åtene heller. Frisørene farger jo fint og legger inn felt som er litt lysnet så det ser naturlig ut.

Du har rett i at mange frisører er flinke med hårfarging. Det er sikkert mange jeg møter og ser som har farget håret sitt uten at jeg ser det. Jeg uttalte meg nok litt kategorisk i sted. Hadde et indre bilde av min svigermor med slitt permanent og alt for mørkt farget hår (synes hun ser eldre ut med den mørke fargen enn det grå, naturlige håret sitt).

Jeg glemmer aldri synet av min mor sin relativt gråhårede tante, som hadde fått sorte fargefelt i håret. Hun så rett og slett ut som en fotball!