Et litt blondt spørsmål om grått hår og farging/bleking

Lille meg skrev:

Forøvrig er det mulig du har barbert deg de siste 20 år, men jeg syns dette har kommet mer de siste - tja - 10 årene?

Da tror jeg du husker litt feil. Jeg kan nemlig også erindre at det var ei i klassen min på gymnaset som ikke barberte seg under armene, noe jeg syntes var meget merkelig. Dette er mer enn 20 år siden, så mitt inntrykk er at dette har vært helt vanlig siden 80 tallet.

Masse hår under armene husker jeg at jeg syntes var merkelig i 1984. Det var temmelig vanlig å fjerne det da ihvertfall, samme med hår på leggene. Selv fikk jeg ikke mer enn tre hår under armene før jeg var over 30, så det har ikke vært så mye jobb med akkurat det.

Jeg barberer meg under armene en gang i mnd og leggene tas bare i sommerhalvåret (to-tre ganger)-det holder.
Jeg synes ikke det er spesielt pent med hårete busker under armene på damer, men jeg er jo selvsagt klar over at meningene mine om den saken er kulturelt betinget.

Lille meg skrev:

Jeg vokste opp "nordpå". Jeg mente forøvrig ikke at ingen barberte seg, men at du ikke ble sett rart på om du lot være.

'Nordpå'?

Nordpå, der jeg kommer fra, var de fleste godt i gang på vgs. Noen på ungdomsskolen.

Oida, både overfladisk og knebling.

Det første først: Jeg tror ikke det er overfladisk å tenke at at andre vil tenke annerledes om aldring når de eldes selv. Jeg ser at det kan være undervurderende, det gjør jeg. Som him skriver så er det jo folk som er langt mer prinsippielle enn det jeg er, og Mave har jo beviselig mer ryggrad enn snittet, og som jeg nevnte i innlegg to så kan det jo godt hende at hun slett ikke vil få den samme nedsmeltingen av opprinnelige "eldes med verdighet"-prinsipper som det jeg fikk i møte med egen aldring.



Så til knebling:

Maverick skrev:

Denne tråden ble skikkelig teit. Her sitter en rekke i utgangspunktet intelligente kvinner og kritiserer naturlig aldring og at det ikke "ser bra nok ut"?

Pøsj.

Da jeg leste, og svarte på, dette innlegget, så leste jeg mer en kritikk av farging enn av det du har presisert senere, en kritikk av dissing av andres utseende.

Polyanna skrev:

For meg er det ikke at det ikke "ser bra nok ut", men at det ser GAMMELT ut. Jeg sliter big time med de aldringstegnene som er der allerede. Jeg er ikke klar for å eldes ytterligere med gråere hår enn det jeg syns jeg "passer til". 😛

Dette vet du ikke noenting om, der du sitter der med porselenshuden din og store, vakre øyne uten antydling til hengende øyelokk.

:dukker og løper:

Så når jeg skriver "dette vet du ikke noenting om" så henviser jeg ikke til dette temaet men til det å se gammel ut. Så jeg nekter å ha på meg at jeg prøvde å kneble deg.


Jeg ser jo nå etterpå at du kritiserer noe annet enn jeg trodde du kritiserte, og det syns jeg var en helt ok påpekning. Og diskusjonen om hva det er greit å mene, og ikke minst SI at man mener, om andres utseende, var fin.

Maverick skrev:

Og ja, jeg håper virkelig at jeg ikke får panikk for å bli eldre, og fniser samtidig av at det åpenbart er et stort ønske om å se så ung som mulig ut her, men at meningene til de som se unge ut er uinteressante fordi de, eh, ser unge ut.

Denne ble jeg pisse sur av. Ærlig talt, du tror ikke jeg hverken har sagt eller ment at meningene dine er uinteressante fordi du ser ung ut?? Jeg spøkte med at du ikke vet hvordan det er å se gammel ut, fordi, vel, det gjør du ikke, fordi du ikke ser gammel ut. Du (og jeg) vet ikke hvordan det er å være svart, kortvokst eller italiensk heller, selv om vi kan prøve å tenke oss det.

Jeg leste det også som deg, Polyanna, og hadde i tillegg den "leg på polet"-kommentaren inne i konteksten. Jeg ble nemlig også spurt om leg på polet veldig lenge. Sist gang for to år siden da jeg var sliten, søvndeprivert og så alt annet enn fresh ut. Jeg ville ikke blitt spurt om det i dag, for her kom rynker, sægging og alderstegn ganske plutselig og nå ser jeg ut som jeg er den alderen jeg er. Det er MYE tøffere enn jeg trodde å få de fysiske aldringstegnene, og jeg er ikke akkurat krampaktig opptatt av utseende, bruker ikke sminke, går ikke jevnlig til frisør, og gjør stort sett ikke så mye for å gjøre det beste ut av det jeg har ( ). Likevel er det en uvelkomment kjip følelse å bli gammel, og den følelsen kom omtrent over natten for meg.

Ja, den kom litt kastet på, den følelsen, og den sammefalt (tilfeldigvis?) med at jeg fant mitt første grå hår. Og fylte 40. Og skiftet jobb til et sted der alle var 17 år, sånn omtrent.

Som Røverdatter var heller ikkje eg forberedt. Og eg kan faktisk kjenne meg litt lei meg når eg sammenligne bilder frå to år tilbake med i dag. For det skjedde så veldig plutselig og det er en kjip følelse. Den følelsen vil eg ikkje ha så da kjempe eg i mot med det eg gidd; frisørbesøk, hudpleie, make-up og klær. Så kan en sjølvsagt dra det opp til en verdidebatt om "elsk deg sjøl uansett" men for oss som ikkje har det sånn så hjelpe det litt med antirynkekremar og striper som dekke dei grå håra.

Eg får det fysiske beviset forøvrig kvar gong eg er sammen med søstera mi ute blant folk. Ho er ni år eldre enn meg og tidligare var alltid låten "Dokke er veldig like for å vere så ulik i alder" mens det no er "Er dokke enegga eller toegga tvillingar?"

Tussa skrev:

Som Røverdatter var heller ikkje eg forberedt. Og eg kan faktisk kjenne meg litt lei meg når eg sammenligne bilder frå to år tilbake med i dag. For det skjedde så veldig plutselig og det er en kjip følelse. Den følelsen vil eg ikkje ha så da kjempe eg i mot med det eg gidd; frisørbesøk, hudpleie, make-up og klær. Så kan en sjølvsagt dra det opp til en verdidebatt om "elsk deg sjøl uansett" men for oss som ikkje har det sånn så hjelpe det litt med antirynkekremar og striper som dekke dei grå håra.

Jeg synes vel rett og slett vi kan ha litt takhøyde for å kunne diskutere og komme med råd og tips uten at det med en gang er en verdidebatt.

Jeg viste bilder av grått har JEG synes er vakkert og jeg viste et bilde som illustrerte veldig godt hvordan mitt hår ser ut nå, noen få grå hår som synes godt. Det synes jeg ikke er vakkert. Jeg har derimot ikke sagt at kvinner som ikke farger bort de få grå hårene som synes godt ikke er vakre (jeg illustrerte jo med et bilde av Katie Holmes).

Det er enkelt å farge håret. Omtrent like enkelt som å kjøpe seg et par nye sko. Det går på smak og behag.

Jeg har også fått en "oops, jeg er ikke ung lenger"-følelse. Helt plutselig var jeg litt eldre i ansiktet og hadde noen grå hår på hodet. Selvfølelsen og selvtilliten er derimot like god som før. Jeg er veldig fornøyd med den jeg er. At jeg velger å farge bort de grå hårene (når jeg husker det) har ingenting å gjøre med et ønske om å ikke eldes. Det går rett og slett på at jeg ikke synes mørkt hår med noen få sølvstrå ikke er så pent. På samme måte som jeg velger de klærne jeg synes er penest (på meg).

Jeg har vært inderlig lei av å se ung ut, men nå - i en alder av 39,6 - var det plutselig veldig moro å bli spurt om leg på polet. Kjenner ellers igjen noe av den forfallsfølelsen dere beskriver, men opplever nok ingen dramatikk i det så langt (selv om det er dager da jeg føler jeg har gått rett fra 17 til 50 nærmest over natta).

Jeg føler jeg har "gjort meg fortjent" til de grå hårene mine jeg
Kanskje derfor det er enklere for meg å akseptere dem? (kan det virke som).

Selv om det sikkert bare er tull og det bare er gener og sånn.

Mannen sier jeg er skyld i hans grå hår

Jeg så også yngre ut enn jeg var lenge, og har ikke heller følt alderstegnene tynge så veldig ennå, selv om jeg kjenner meg igjen i Bluens beskrivelse om å gå fra 17 til 50 over natta. 🙂 Det føles sånn noen dager. Men jeg ER jo snart 50 også da, så kanskje jeg heller skal si 60.

"Oops-jeg er ikke så ung lenger", følelsen kom rundt 40 for min del. Jeg ser, objektivt, håper jeg, at det er mange på min alder som ser eldre ut, gjerne da pga. av hårfarge og mer rynker, men jeg merker at at jeg bruker langt mer tid på badet med kremer og sminke enn jeg gjorde for bare noen år siden. Jeg har alltid sett ung ut for alderen, men nå ser jeg ut som den alderen jeg er, og det er bittelitt kjipt å innse, og ganske mye forfengelig å bry seg med, selvsagt.
Utseendemessig suger det å bli førti, men ellers er det pinadø deilig å være godt voksen! Jeg er f.eks gammel nok til å drite i hva folk mener om både grått og farget hår, både på nett og RL.

Det kan ikke være sånn at man ikke kan mene noe om ting man ikke har opplevd selv, men for meg så er det et poeng å ha en viss ydmykhet når jeg uttaler meg om ting jeg ikke har følt på kroppen, og det gjelder alt mulig. Jeg kan godt gå inn i en tråd som handler om problematikk rundt tenåringsbarn og servere noen prinsippielle meninger, men jeg er veldig bevisst at det jeg serverer kan være det reneste sprøyt (mine to er enda i barnesolealder og eheeelsker mamma) OG at det kan hende jeg vil mene noe helt annet når mine blir tenåringer. Ting er som regel langt enklere på det prinsippielle planet.

Jeg trodde tynker og sånn skulle bli easypeasy. Rett og slett fordi jeg baserer selvfølelsen min på så mye mer enn utseende. Men nå oppdager jeg at en viktig del av identiteten min henger sammen med utseende, og det gjør rett og slett noe med hele oppfatningen av meg selv å ikke kunne passere som ungpike lenger. Det er elementer av det jeg liker (kanskje spesielt i jobbsammenheng) og det er elementer ved det jeg jeg misliker. Det er en omstillingsprosess, og jeg har god tro på at jeg skal finne meg til rette i rollen som "ordentlig voksen" også, men det hadde vært lettere i en kultur som ikke er så ungdomsforherligende og det er også viktig å anerkjenne det som en prosess - ikke en overflatisk greie.

Jeg har akkurat den samme opplevelsen som Java, og kjenner meg også igjen i det Zoë skriver. Omtrent på dagen da jeg fylte 40, syntes jeg plutselig at jeg fikk lagt ti år til min alder. Jeg har alltid fått høre at jeg ser yngre ut enn jeg er - det vil si frem til sist høst.

Og i vår da jeg var hos frisøren (som jeg har gått til i over ti år), oppdaget hun plutselig en del grått i håret mitt. Hun var like overrasket som meg; de hadde kommet helt brått i løpet av de tre månedene siden sist jeg var der. (Akkurat i den perioden mistet jeg en av mine beste venninner i kreft, og jeg har lurt på om det er en sammenheng.)

Jeg er, om ikke jålete, så ganske forfengelig, og jeg synes ikke det er noe kult med disse aldringstegnene. Så jeg har kjøpt øyenkrem og nattolje og ansiktsmaske - håret har jeg farget "bestandig" - og venter på at min indre og min ytre Xian skal sammenfalle bedre. (Ikke at jeg tror på mirakeler fra kosmetikkproduktene, det er vel mer snakk om tilvenning og aksept. )

Jeg møtte en tidligere kollektivsamboer for noen uker siden. Vi bodde sammen i 94 og hun mente jeg så HEEELT likedan ut ennå. Det hjalp litt på.