1. The Bridge on the River Kwai. Klassiker som jeg ikke har somlet meg til å se før nå. Alec Guinness er strålende som ekstremt stiff-upper-lip britisk offiser i japansk fangeleir, og både han, leirkommandanten og flere andre hovedpersoner demonstrerer ulike nivåer av stahet, integritet, arroganse, heroisme og galskap. Jeg var veldig trøtt før filmen begynte, men kjedet meg ikke et øyeblikk, enda så lang og (relativt) langsom den er. Interessant tematikk om prinsipper og det å oppholde dem for deres egen skyld vs. det å være pragmatisk og vurdere fordeler og ulemper i en gitt situasjon (og filmen gir ingen enkle svar på hva som er best), og så er den både spennende og tidvis visuelt storslagen. Og Guinness er, som sagt, strålende.
2. Somewhere. Sofia Coppola gjør det veldig lett for publikum å sammenligne med
Lost in Translation, og denne når ikke like høyt. Men den er definitivt beslektet, uten at hun egentlig gjentar seg. Langsomt, langsomt
viser hun, i stedet for å fortelle, hvor innholdsløs og meningsløs og kjedelig tilværelsen til hovedpersonen er, og hvor løsrevet fra noen dypere mening eller egen motivasjon han lever. Stephen Dorff er veldig overbevisende som grunn, "kjerneløs" skuespiller (og viser dermed at han neppe er det selv), far-/datterforholdet er nydelig fremstilt, og dersom man håndterer de første fem minuttene (der Dorff kjører rundt og rundt i ring i ørkenen uten noen påviselig grunn) burde man klare å verdsette resten av filmen også uten å kjede seg.
3. Harry Potter og Mysteriekammeret (dubbet til norsk, derfor norsk tittel). Poden fikk den til jul, og vi så den nylig sammen på den nye TV-en vår. Jeg husker denne filmen som en skikkelig nedtur fra da den var ny, og det hjelper nok litt å ha veldig lave forventninger, for fullt så ille syntes jeg ikke den var denne gangen. Men jeg mener fremdeles (med forbehold for å ikke ha sett den foreløbig siste filmen) at dette er den klart svakeste HP-filmen. Den
ser imidlertid flott ut, det skal den ha, og Kenneth Branagh berger den nesten. Og så hjelper det alltid veldig på å se film sammen med en oppslukt åtteåring, såklart.
4. Fjellet. Igjen veldig slående hvor sterkt det kan være å ikke ane noe på forhånd om filmen man skal se. Kammerspill med verdens største og samtidig trangeste kammer - den norske fjellheimen - og veldig sterk og nær perfekt laget film om, blant annet, hvor alene man kan være sammen når begge sliter med å i det hele tatt overleve. Nydelig oppbygning der bakgrunnshistorien kommer langsomt frem, og der jeg begynte med å veksle mellom sym- og antipati med de to hovedrolleinnehaverne, inntil hele historien var pakket ut og den slags vurderinger ble helt irrelevante. (Forfilmen
Skallamann var ellers helt strålende - skikkelig vitamininnsprøytning!)
5. The Prestige. Dermed har vi så å si fullført vår Nolan-reprise-serie! Denne var det ekstra spennende å se om igjen (alle som har sett den vil skjønne hvorfor), og den holder definitivt mål selv om man kjenner historien fra før. På en måte er dette nesten den dystreste filmen til Nolan, nettopp fordi den ved første øyekast kan se ut til å ikke være det, men heller være munter og fargerik, som et profesjonelt maginummer på scenen. Men som vi får vite allerede tidlig i filmen er det ofte ganske vonde, ekle og vanskelige ting som ligger under de flotte, glatte numrene publikum lar seg more over. Kontrasten mellom overflaten og sannheten gir filmen solid emosjonell punch. Og så er den så
stilig!
6. Gutten og jernkjempen. Den første filmen til geniet Brad Bird, og en av mine desiderte favoritter gjennom tidene - og plutselig her om dagen innså mannen og jeg at hei, vi har jo en åtteåring! Han er gammel nok til å se
The Iron Giant nå! Og filmen var minst like god som vi husket den - spennende, veldig rørende og morsom - og slo dessuten skikkelig godt an hos Poden, som slett ikke likte at den sluttet. "Var det hele filmen?". Godt dubbet var den faktisk også, så selv om man på den måten går glipp av Vin Diesels helt klart beste rolle, så er den verdt å se på norsk også. Løp og kjøp!
7. The King's Speech. Colin Firth og en hel rekke andre flott skuespillere briljerer i en film som kanskje er mer bagatellmessig, totalt sett, enn man føler mens man sitter der og lar seg briljere. Men det er ikke vanskelig å la seg berøre av historien om en ekstremt isolert mann som er tvunget inn i en situasjon han aldri ville valgt frivillig, og som han til slutt greier å håndtere, i beste sportsfilm-stil. Og selv om filmen sneier bare ganske lett innom akkurat
den problematikken, er det ganske talende at traumet ved å vokse opp i den britiske kongefamilien åpenbart kan sammenlignes med granatsjokk/PTSD.
8. Enter the Void. Det er lenge siden jeg har sett en film som er mindre egnet å si noe fornuftig om. Ganske mange filmer er jo filmatisering av skrevne historier, eller kunne i alle fall vært det - så ikke med denne. Uvanlige kameravinkler, plutselige klipp, mangel på kronologisk sammenheng, en rekke visuelle effekter som illuderer hallusinasjoner - sammen med en sterkt ubehagelig film om skadeskutte, dysfunksjonelle personer slengt sammen i en malstrøm av dop, sex, død og mareritt er det en krevende, men også berørende og tankevekkende (eller kanskje heller følelsesvekkende?) film. Utvilsomt usedvanlig solid håndarbeid (det må være veldig vanskelig å holde oversikten over en så uoversiktlig film), og jeg er fornøyd med å ha sett den. (Men jeg har enda mindre lyst enn før til å se de tidligere filmene til Gaspar Noé, etter å ha hørt om
hvor ubehagelige de skal være og etter å ha sett hvor flink han er til å være ubehagelig.)
9. Black Swan. Darren Aronofsky har laget fire filmer tidligere, og jeg synes i grunnen de alle, ut fra det de prøver på å være, er nær perfekte.
Black Swan er tilsynelatende en mer "typisk Hollywood-film", om en vakker, skikkelig, dedikert ung danser som får sitt livs sjanse og som ikke håndterer de emosjonelle utfordringene, og den handler til dels om likheten mellom lidenskap og galskap og om hva man må bekjempe (eller lokke frem?) i seg selv for å oppnå det man higer mot. Så da kanskje litt merkelig at jeg synes den har så mye til felles med debutfilmen til Aronofsky,
Pi, en lavbudsjettsfilm i svart/hvitt som handler om matematikk og migrene! Men galskapen som ligger nær når man insisterer på å jage etter det perfekte, og det helt ekte fysiske ubehaget man føler over en del av scenene, viser tydelig slektskapet. Natalie Portman imponerer (og minner meg om Catharine Deneuve i
Repulsion), og ikke minst er jeg imponert over at en såvidt forstyrrende film slår såpass godt an.
10. True Grit. Coen-brødrene lager western, og jeg ble overrasket over hvor "ren" western de har valgt å lage - ekte, gammeldags, stilisert western, slik som de ble laget på 50-tallet. Humoren er forsåvidt moderne, men ingenting annet i filmen er det. Den er veldig underholdende, tidvis brutal (har ingen anakronistiske motforestillinger mot å skyte folk - eller å sparke indianerunger ned fra trammen, for den del), og Jeff Bridges og Matt Damon leverer, som de alltid pleier. Og hovedpersonen, spilt av 14 år gamle Hailee Steinfeld, greier fint å holde på sin egen plass i filmen uten å havne i skyggen av noen av de svært erfarne medspillerne sine.
11. Winter's Bone. Å se denne filmen dagen etter
True Grit gjør det nesten overtydelig hvor stilisert og "slick" den første var. Her er det ikke mye glatthet å spore - dyster, frossen realisme fra et fattig, lovløst miljø i Missouri, der hverken politiet eller andre elementer fra det siviliserte samfunnet har stort de skulle sagt. En sytten år gammel jente prøver å gjøre det som skal til for å berge familien sin, innenfor et miljø som mest av alt ligner et postapokalyptisk stammesamfunn, styrt av enkle, brutale regler og uten rom for vennlighet (eller muligheter til å komme seg vekk). Det dystreste ved det hele er vel følelsen av at dette er en ganske realistisk fremstilling av mange steder i dagens USA.
12. Jørgen + Anne = Sant. Det er lenge siden hele familien var på kino sammen (mannen og sønnen pleier oftest å gå uten meg), og dette var en god anledning til å bryte vanen. Fin, passe dramatisk og passe morsom film med gode barneroller og akkurat passe karikerte foreldre (særlig fedre). Jeg ble gledelig overrasket over det hele.
Det er ikke så mye mer å si om den.
