1. The Bridge on the River Kwai. Klassiker som jeg ikke har somlet meg til å se før nå. Alec Guinness er strålende som ekstremt stiff-upper-lip britisk offiser i japansk fangeleir, og både han, leirkommandanten og flere andre hovedpersoner demonstrerer ulike nivåer av stahet, integritet, arroganse, heroisme og galskap. Jeg var veldig trøtt før filmen begynte, men kjedet meg ikke et øyeblikk, enda så lang og (relativt) langsom den er. Interessant tematikk om prinsipper og det å oppholde dem for deres egen skyld vs. det å være pragmatisk og vurdere fordeler og ulemper i en gitt situasjon (og filmen gir ingen enkle svar på hva som er best), og så er den både spennende og tidvis visuelt storslagen. Og Guinness er, som sagt, strålende.
2. Somewhere. Sofia Coppola gjør det veldig lett for publikum å sammenligne med
Lost in Translation, og denne når ikke like høyt. Men den er definitivt beslektet, uten at hun egentlig gjentar seg. Langsomt, langsomt
viser hun, i stedet for å fortelle, hvor innholdsløs og meningsløs og kjedelig tilværelsen til hovedpersonen er, og hvor løsrevet fra noen dypere mening eller egen motivasjon han lever. Stephen Dorff er veldig overbevisende som grunn, "kjerneløs" skuespiller (og viser dermed at han neppe er det selv), far-/datterforholdet er nydelig fremstilt, og dersom man håndterer de første fem minuttene (der Dorff kjører rundt og rundt i ring i ørkenen uten noen påviselig grunn) burde man klare å verdsette resten av filmen også uten å kjede seg.
3. Harry Potter og Mysteriekammeret (dubbet til norsk, derfor norsk tittel). Poden fikk den til jul, og vi så den nylig sammen på den nye TV-en vår. Jeg husker denne filmen som en skikkelig nedtur fra da den var ny, og det hjelper nok litt å ha veldig lave forventninger, for fullt så ille syntes jeg ikke den var denne gangen. Men jeg mener fremdeles (med forbehold for å ikke ha sett den foreløbig siste filmen) at dette er den klart svakeste HP-filmen. Den
ser imidlertid flott ut, det skal den ha, og Kenneth Branagh berger den nesten. Og så hjelper det alltid veldig på å se film sammen med en oppslukt åtteåring, såklart.
4. Fjellet. Igjen veldig slående hvor sterkt det kan være å ikke ane noe på forhånd om filmen man skal se. Kammerspill med verdens største og samtidig trangeste kammer - den norske fjellheimen - og veldig sterk og nær perfekt laget film om, blant annet, hvor alene man kan være sammen når begge sliter med å i det hele tatt overleve. Nydelig oppbygning der bakgrunnshistorien kommer langsomt frem, og der jeg begynte med å veksle mellom sym- og antipati med de to hovedrolleinnehaverne, inntil hele historien var pakket ut og den slags vurderinger ble helt irrelevante. (Forfilmen
Skallamann var ellers helt strålende - skikkelig vitamininnsprøytning!)
5. The Prestige. Dermed har vi så å si fullført vår Nolan-reprise-serie! Denne var det ekstra spennende å se om igjen (alle som har sett den vil skjønne hvorfor), og den holder definitivt mål selv om man kjenner historien fra før. På en måte er dette nesten den dystreste filmen til Nolan, nettopp fordi den ved første øyekast kan se ut til å ikke være det, men heller være munter og fargerik, som et profesjonelt maginummer på scenen. Men som vi får vite allerede tidlig i filmen er det ofte ganske vonde, ekle og vanskelige ting som ligger under de flotte, glatte numrene publikum lar seg more over. Kontrasten mellom overflaten og sannheten gir filmen solid emosjonell punch. Og så er den så
stilig!
6. Gutten og jernkjempen. Den første filmen til geniet Brad Bird, og en av mine desiderte favoritter gjennom tidene - og plutselig her om dagen innså mannen og jeg at hei, vi har jo en åtteåring! Han er gammel nok til å se
The Iron Giant nå! Og filmen var minst like god som vi husket den - spennende, veldig rørende og morsom - og slo dessuten skikkelig godt an hos Poden, som slett ikke likte at den sluttet. "Var det hele filmen?". Godt dubbet var den faktisk også, så selv om man på den måten går glipp av Vin Diesels helt klart beste rolle, så er den verdt å se på norsk også. Løp og kjøp!
7. The King's Speech. Colin Firth og en hel rekke andre flott skuespillere briljerer i en film som kanskje er mer bagatellmessig, totalt sett, enn man føler mens man sitter der og lar seg briljere. Men det er ikke vanskelig å la seg berøre av historien om en ekstremt isolert mann som er tvunget inn i en situasjon han aldri ville valgt frivillig, og som han til slutt greier å håndtere, i beste sportsfilm-stil. Og selv om filmen sneier bare ganske lett innom akkurat
den problematikken, er det ganske talende at traumet ved å vokse opp i den britiske kongefamilien åpenbart kan sammenlignes med granatsjokk/PTSD.
Det er ikke så mye mer å si om den.
