"Tårnfrid" fratatt omsorgen for sitt barn

ElinM skrev:

Det er forskjell på å være viktigst for foreldrene, og å tro at man er verdens midtpunkt. Det er flott at de aller aller fleste setter ungene sine høyest. Det hørtes bare ikke ut som Mim syntest at det var en positiv ting å gjøre. Jeg har etterhvert skjønt at det slett ikke var det Mim mente å skrive, selv om det faktisk var det hun skrev.

Bare kort innpå:

Jeg fatter ikke hvordan NOEN kunne forstå det MM skrev på en annerledes måte enn det hun selv har beskrevet senere.

Let it go...

Madam Mim skrev:

Jeg kan godt utdype hva jeg mente, og som en liten rettesnor; bina, ElinM og Zoë leser meg paa vrangen. Jeg mener at unger som laeres at alle alltid skal slippe alt de har i hendene fordi ungen vil leke/underholdes = prioriteres fremfor voksenplikter HELE TIDEN blir ekle. Ja, til og med motbydelige. Hvis dette er aa prioritere, da vil ikke jeg prioritere barn.

Som jeg skrev, så gikk jeg ut ifra at det var dette du mente.

Men at utsagnet ditt ved første øyekast så drøyt ut, kommer selvfølgelig av at det du i nevnte utsagn legger i "prioritere" er noe annet enn det jeg legger i det samme ordet.

For meg betyr ikke å prioritere barn at man til enhver tid kaster alt en har i hendene sine for å følge deres minste lille innfall.

Jeg viste ikke at man kunne gi "prioritere" den betydningen.
Jeg prioriterer ungene foran alt i mitt liv. Det betyr at de er de viktigste - men det betyr ikke at det ikke finnes andre viktige ting/mennesker eller at de aldri må vente. De må ofte vente, og de må være i bhage når jeg er på jobb.
Men når når ungene trenger meg, går de foran alt det andre.
Og generelt er jeg mer opptatt av dem enn av hus, jobb,samfunnsliv og annet.

Du skriver "hvis dette er å prioritere, da vil ikke jeg prioritere barn".
Har ikke lest noen sted at noen mener at å prioritere er det samme som å være slave for sine barn i den grad at de blir uspiselige.
Slikt tar vel de aller fleste av oss avstand fra vil jeg tro.

Dere er nok ikke så uenige.

Det som er bra er at dere krangler med hverandre, og ikke med mann og barn ...

Oj, oj, oj!

Hva er det du ojer over, Line?

Utviklingen av denne tråden, og kranglingen jeg heldigvis ikke var med på i denne tråden. 🙂

Hei!

Er det noen som husker denne saken, og var aktive her på forumet da den ble diskutert?

Det har seg nemlig slik at jeg er den aktuelle gutten som dere snakket om for 7 år siden. Nå er jeg 18, og kom over denne debatten ved en ren tilfeldighet. Utrolig spesielt å lese gjennom hvordan folk som ikke kjenner til meg eller min mor i det hele tatt kommenterer og spekulerer om hvordan ting var.

Skal en ting være sikkert, så er det at jeg er utrolig bitter og misfornøyd med barnevernet for hvordan de siste syv årene av livet mitt har vært. Det har for meg vært syv år av min barndom og ungdomstid som har falt totalt i grus.

For å først ta det som ble diskutert: Kommentaren om at jeg lurte på om "mamma ville komme i begravelsen min om jeg døde" er helt hinsides og jeg kan aldri huske å ha sagt det. Jeg mener å huske at bakgrunnen for dette var at jeg bodde i et beredskapshjem i 4 måneder på høsten i 2006, altså et halvt år før omsorgsovertakelsen, og at jeg kanskje på en tullete eller fleipete kommentar når vi der har snakket om død, begravelse eller sett noe om det på TV, og som min beredskapsmor var, plukket hun opp alt negativt om min mor (også usannheter til tider) og fortalte det videre til barnevernet. Jeg har aldri ment noe slik, og det kunne aldri falle meg inn å mene det.

Min mor er den viktigste personen i mitt liv. Hun er den beste moren jeg kunne drømt om. Det er korrekt at hun jobbet svært mye på den tiden på grunn av økonomiske problemer. Da disse problemene ble ordnet opp i, før jeg ble fratatt henne, begynte hun å jobbe normal arbeidstid, og det har hun gjort siden. Min mor elsker meg over alt på jord og gjør alt for at jeg skal ha det bra. De siste 7 årene, som jeg skal fortelle mer om, er det hun som har vært aller mest opptatt av meg, og det er hun som har kjøpt 90% av alle klærne mine.

Etter rettssaken, da jeg var 11 år og skulle begynne i 6. klasse, ble jeg plassert på barnehjem et godt stykke unna der jeg bodde da. Det var en forferdelig opplevelse. Jeg hadde ingen mulighet til å være sammen med venner på fritiden, tll å spille fotball slik jeg hadde gjort, jeg ble kjørt i taxi fram og tilbake til skolen i en time hver eneste dag, og jeg fikk enorme psykiske problemer med nesten daglige sammenbrudd på grunn av de ustabile rammene, med personalbytte 3 ganger om dagen, ingen som viste meg omsorg slik min mor gjorde og verst av alt, fikk jeg mitt første opplevelse med vold. Fram til dette tidspunktet i livet mitt hadde jeg aldri opplevd annet enn mennesker som viste meg glede, vennskap og kjærlighet. Nå, under omsorgen til barnevernet, som det norske rettsvesen mente at var det beste for meg, bedre enn hos min mor, skulle alt dette endres.

På dette barnehjemmet bodde det en gutt som var et par år eldre enn meg. Han ruset seg og hadde store psykiske vansker. Han var ofte voldelig mot personalet og de andre barna som bodde der. Jeg bld utsatt for vold nesten ukentlig i løpet av året jeg bodde der. Flere ganger var jeg livredd for å dø, og jeg husker han kom inn på rommet mitt en gang midt på natten og skar meg i halsen med glasskår. Heldigvis traff han ikke halspulsåren.

En annen episode jeg husker fra dette barnehjemmet var da jeg var fortvilet og savnet mamma. Jeg gikk inn på rommet der telefonen var, jeg var helt ute av meg og gråt, og husker at jeg snakket med mamma da de ansatte kom og tok telefonen ut av hendene mine med makt, siden jeg ikke fikk ringe mamma. Dette var enda mer forferdelig for mamma enn for meg.

De ansatte på barnehjemmet reagerte ikke. Volden fortsatte helt fram til jeg flyttet derfra, sommeren 2008, etter det verste året av livet mitt, der jeg kun fikk se mamma noen timer om dagen hver fjerde uke.

Da jeg flyttet i fosterhjem for første gang var det et lyspunkt i den forferdelige situasjonen. Jeg kom til det som virket som en stabil familie, med hyggelige mennesker, jeg byttet skole, fikk nye venner, begynte å spille fotball igjen, og jeg fikk se mamma oftere. Nå fikk jeg være hos henne annenhver helg, fra fredag-søndag.

I ett og et halvt år hadde jeg det relativt greit. Men da jeg kom hjem fra juleferie med mamma etter nyttår i 2010, hadde min fosterfar flyttet ut. Han hadde vært utro, og ikke lenge etter ble det skilsmisse. Dette var forferdelig for både min fostermor og meg. Jeg hadde sett opp til min fosterfar, men nå var han ikke lenger i livet mitt. Dette hadde også forferdelige konsekvenser for min fostermor. Hun kom psykisk i ubalanse, lot alt gå ut over meg, og ble til slutt voldelig mot meg.

Personen som var godkjent av barnevernet som en "god" fostermor ble voldelig mot meg. Mamma har aldri gitt meg så mye som en ørefik eller smekk på fingeren.

Til slutt, sommeren 2010 kom jeg heldigvis bort derfra, men dette betydde at jeg måtte tilbake til samme barnehjem som jeg hadde bodd på. Nå hadde jeg begynt på ungdomsskolen, og igjen ble det taxi frem og tilbake til skolen, jeg sluttet igjen med fotball, og igjen mistet jeg venner. Heldigvis var ikke gutten fra forrige opphold der, men det ble et nytt trist kapittel i livet mitt.

Før jul 2010 kom jeg igjen i et nytt fosterhjem, ikke langt unna der det gamle fosterhjemmet mitt var. Jeg fortsatte på samme skole, og i starten virket ting veldig greit. Men etter cirka et år begynte det å gå gradvis nedover. Mine fosterforeldre ble mer og mer uinteresserte, frekke og kalde mot meg. Vi sluttet å gjøre hyggelige ting sammen, og de tok meg ikke lenger med på turer og familiebesøk. Det virket som brukte mer og mer av pengene de fikk av barnevernet for å ha meg på seg selv, og mindre og mindre på meg.

Jeg fikk nå være mer og mer hos mamma. Nesten hver eneste helg, alle ferier og en del i uka. Mamma ble bekymret over hvor lite fosterforeldrene mine brydde seg om meg, og hun maste stadig på ting jeg trengte som de måtte kjøpe til meg, og som jeg selv ofte hadde spurt om, uten å få. De siste 1-2 årene i fosterhjemmet var det så og si mamma som var min forelder, selv om det ikke var henne jeg bodde hos. Nesten alt jeg hadde av fritidsutstyr, klær og skolesaker hadde hun kjøpt til meg. Dette førte til at jeg ble stadig mer irritert, fortvilet og oppgitt over fosterforeldrene mine, og vi hadde så og si dagligd krangler. Til slutt endte det med at de sa opp kontrakten med barnevernet tidlig i år.

Etter dette tok disse 7 forferdelige årene slutt. Barnevernet innså endelig at det beste for meg var om jeg fikk flytte hjem til mamma. På 7 år i barnevernets omsorg har jeg opplevd ting som er langt på vei grunn for foreldre til å bli fratatt barna sine. Dette har skjedd i institusjoner og fosterhjem som skulle gi meg noe bedre enn det mamma ga meg. Jeg klarer ikke skjønne hvordan noen kan mene at det er bedre å ha et verre liv hos fremmede mennesker enn et godt liv hos sin egen mor.

Det positive jeg har fått ut av disse 7 årene av livet mitt er en enorm viljestyrke. Tankene om å gi opp har vært der, men jeg har klart å komme meg gjennom denne grusomme stormen. Resultatet er en ekstrem innstilling jeg har fått, om at ingenting er umulig så lenge man vil noe og gjør alt for det. Jeg føler meg ganske stolt over å være her jeg er i dag som en fornøyd og blid gutt.

I dag går jeg på VGS og får svært gode karakterer. Om ett år er jeg ferdig på skolen og jeg håper på å komme inn på et universitet i inn- og utland. Jeg har ganske mange venner og jeg er svært aktiv på fritiden. Allikevel vet jeg at det er så utrolig mange ungdommer og voksne som har langt tristere skjebner enn meg. Som også har opplevd at barnevernet har sviktet i å gi dem den omsorgen de fortjener, men i stedet opplever et liv med rus, kriminalitet, psykiske problemer, mangel på utdanning og i verste fall selvmord.

Slik jeg ser det, ødelegger og forverrer barnevernet flere liv enn det redder og forbedrer. Vi trenger en konstruktiv debatt om norsk barnevern. Ikke fordi jeg føler jeg har behov for det, men fordi sårbare og utsatte barn fortjener en trygg og god framtid, uavhengig om det er hos mor eller far eller hos noen andre.

Skulle noen ønske, er jeg åpen for en fortrolig samtale om mine opplevelser med barnevernet. Du bør helst være en fagperson, siden dette er noe som fremdeles er sårt for meg og jeg ikke snakker med hvem som helst med.

Someone skrev:

Hei!

For å først ta det som ble diskutert: Kommentaren om at jeg lurte på om "mamma ville komme i begravelsen min om jeg døde" er helt hinsides og jeg kan aldri huske å ha sagt det. Jeg mener å huske at bakgrunnen for dette var at jeg bodde i et beredskapshjem i 4 måneder på høsten i 2006, altså et halvt år før omsorgsovertakelsen, og at jeg kanskje på en tullete eller fleipete kommentar når vi der har snakket om død, begravelse eller sett noe om det på TV, og som min beredskapsmor var, plukket hun opp alt negativt om min mor (også usannheter til tider) og fortalte det videre til barnevernet. Jeg har aldri ment noe slik, og det kunne aldri falle meg inn å mene det.


Da jeg flyttet i fosterhjem for første gang var det et lyspunkt i den forferdelige situasjonen. Jeg kom til det som virket som en stabil familie, med hyggelige mennesker, jeg byttet skole, fikk nye venner, begynte å spille fotball igjen, og jeg fikk se mamma oftere. Nå fikk jeg være hos henne annenhver helg, fra fredag-søndag.

I ett og et halvt år hadde jeg det relativt greit. Men da jeg kom hjem fra juleferie med mamma etter nyttår i 2010, hadde min fosterfar flyttet ut. Han hadde vært utro, og ikke lenge etter ble det skilsmisse. Dette var forferdelig for både min fostermor og meg. Jeg hadde sett opp til min fosterfar, men nå var han ikke lenger i livet mitt. Dette hadde også forferdelige konsekvenser for min fostermor. Hun kom psykisk i ubalanse, lot alt gå ut over meg, og ble til slutt voldelig mot meg.

Personen som var godkjent av barnevernet som en "god" fostermor ble voldelig mot meg. Mamma har aldri gitt meg så mye som en ørefik eller smekk på fingeren.

Til slutt, sommeren 2010 kom jeg heldigvis bort derfra, men dette betydde at jeg måtte tilbake til samme barnehjem som jeg hadde bodd på. Nå hadde jeg begynt på ungdomsskolen, og igjen ble det taxi frem og tilbake til skolen, jeg sluttet igjen med fotball, og igjen mistet jeg venner. Heldigvis var ikke gutten fra forrige opphold der, men det ble et nytt trist kapittel i livet mitt.



Det positive jeg har fått ut av disse 7 årene av livet mitt er en enorm viljestyrke. Tankene om å gi opp har vært der, men jeg har klart å komme meg gjennom denne grusomme stormen. Resultatet er en ekstrem innstilling jeg har fått, om at ingenting er umulig så lenge man vil noe og gjør alt for det. Jeg føler meg ganske stolt over å være her jeg er i dag som en fornøyd og blid gutt.


Skulle noen ønske, er jeg åpen for en fortrolig samtale om mine opplevelser med barnevernet. Du bør helst være en fagperson, siden dette er noe som fremdeles er sårt for meg og jeg ikke snakker med hvem som helst med.

Heisann!

Jeg har aldri sett denne debatten tidigere, men leste et par tre sider av starten her før jeg hoppet til siste side og ditt innlegg.

Først kan jeg si jeg kjenner meg igjen i en del av det du sier. Kanskje ikke så rart da jeg selv har vokst opp under barnevernet fra jeg var 7år til jeg var 18år. Det er mye jeg kan være bitter på og undrende om men nå er jeg blitt 31 og far selv så jeg har fått et mer "riktig" syn på hele opplevelsen med modenhet og litt distanse.

Det ser ut til at du hadde det godt i første fosterhjem da det var en fungerende familie med både mor og far stabilt i hjemme og det er godt å høre at du har fått med deg en god opplevelse.

At fosterforeldre får utgiftsdekning for det "utroligste" uten at pengene blir brukt korrekt og til det det er merket til kjenner jeg godt til men det tror jeg nok er en gjenganger i å spe på lønna!

Jeg skal ikke inn å korrigere deg på noe som helst men vil tro at slik start du fikk i fosterfamilie 1 er nok svar på hvordan det er tiltenkt at barn skal få kunne vokse opp under barnevernets omsorg.

I et samlivsbrudd så er det vel vanskelig å "bare" være et fosterbarn, ingen juridiske rettigheter til samvær og kontakt med de begge vil jeg tro og sikkert en stor utfordring for å løse den nye arbeidssituasjonen som kan tilbys.

Jeg syns du ser ut til å ha god oversikt og du forteller godt om dine opplevelser. Bare det er godt gjort!

Hold på vinnermentaliteten din, den vil nok bli din beste venn! Hold på det du har av gode følelser og minner for både barnevernsdelen og den biologiske delen!

Og gjør hva du kan og makter for å fullføre skolen du nå er igang med på best mulig måte 🙂

Jeg har selv 1år på barnehjem, vekslet noe mellom 2 fosterhjem og endt med å flytte "hjem" som 18åring. Så jeg kunne sikkert sagt mer og utvekslet litt tanker og meninger men lar deg ha muligheten til å sende meg en Privat Melding om du ønsker det! God helg 😉

Sitron skrev:

8 timer en gang pr mnd? Altfor lite, med mindre hun er truende til fysisk eller psykisk å ødelegge barnet.

Bare en presisering: 8 timer i måneden er mye samvær når det gjelder omsorgsovertakelse (ref. barnevernet i vår kommune). Husk at barnet skal få en stabil oppvekst og knyttes til forsterhjemmet. Det er barnets hensyn som ivaretas, ikke morens. :fostermor:

Someone; tusen takk for at du deler historien din med oss! Jeg fikk ikke med meg denne diskusjonen da den gikk, og leste meg først gjennom hele tråden. Det var utrolig sterkt å få din versjon av hva som hendte som en fasit og korreksjon til slutt. Veldig godt å høre at du har kommet dit du er, du høres ut som en sterk, klok og reflektert 18-åring!

Siden jeg jobber med mange unge voksne med store problemer som enten har vært i barnevernstiltak - eller kanskje burde vært det - har denne tråden vekket mange spørsmål og tanker hos meg. Jeg har møtt unge voksne som har vokst opp i tilsynelatende veldig velfungerende og ressurssterke hjem, hvor det har skjedd mye "bak fasaden" som har skadet dem stygt uten at noen så det og var bekymret for dem. Jeg har møtt dem hvor mange var bekymret, og derfor - som deg, Someone - har bodd i (kanskje mange) forskjellige fosterhjem og institusjoner gjennom oppveksten. Og jeg har møtt dem med en oppvekst hvor mange var bekymret, men ingen gjorde noe. Alle er skadet - og jeg undres hvordan man kunne unngått det ... Hvordan kan vi ta best vare på de barna som skades av dem som skulle gi dem omsorg?