"Tårnfrid" fratatt omsorgen for sitt barn

ElinM skrev:

Nei, det er her enkelte tar feil. Det er ikke karrierekvinner med 12 timers arbeidsdag kontra hjemmeværende kvinner som er diskutert i denne tråden. Denne tråden har handlet om at foreldrene skal prioritere tid med barna sine og være tilstedeværende.

Men, er ikke den endrede (og problematiske?) faktoren i dette er at KVINNER i større grad enn før deltar i arbeidslivet på lik linje med menn? Er det ikke nettopp derfor mange innlegg har omhandlet "gamle dager" med storfamilie og omsorg for de gamle?

For hvis det ikke i bunn og grunn handler om hva kvinner gjør annerledes i dag i forhold til før, så synes jeg det er underlig å dra frem blant annet 50 -og 60-tallets familieliv som eksempler på hvordan det burde være...

Igjen, det er neppe sånn at det er så fryktelig mange som jobber 12 timer hver dag. Og man kan bruke TID MED barna sine, uten at man egentlig er tilstede FOR DEM i det hele tatt.

Billa skrev:

Men, er ikke den endrede (og problematiske?) faktoren i dette er at KVINNER i større grad enn før deltar i arbeidslivet på lik linje med menn? Er det ikke nettopp derfor mange innlegg har omhandlet "gamle dager" med storfamilie og omsorg for de gamle?

Vel, de eneste "gamle dager" ElinM har snakket om har vært steinalderen - der måtte nok alle arbeide. Det er andre som har nevnt 60 og 70 tallet (sikkert med referanse til sin egen barndom) og Madam Mim har snakket en del om 50 årene (som var husmoren sine "glansdager" hvis jeg har forstått det riktig.)

Noe av problematikken tror jeg også ligger i at de fleste av oss har jobber som det er umulig å engasjere barna i, det var nok lette i "gamle dager" (på den andre siden slipper vi problemer med at man bruker barn som slaver, og det er jo et stort pluss. Fordeler og ulemper med alt.)

Billa skrev:

Men, er ikke den endrede (og problematiske?) faktoren i dette er at KVINNER i større grad enn før deltar i arbeidslivet på lik linje med menn? Er det ikke nettopp derfor mange innlegg har omhandlet "gamle dager" med storfamilie og omsorg for de gamle?

Det er ikke bare kvinnene som har endret seg siden "gamle dager". Besteforeldre jobber jo mye lengre, og begge besteforeldre jobber. Man bor oftere lengre borte fra familienettverket og storfamilie-begrepet har blitt av mindre betydning.
I tillegg blir det jo mer kontorjobbing og "hjernekraft" framfor håndverksyrker eller storgårder osv osv hvor barna mye enklere kunne ta del i de daglige rutinene. For selv i tidligere dager ble jo barna på en storgård passet av alle de voksne, de gikk slett ikke i skjørtekanten på sin egen mor hele tiden.

Alt dette vil jo ha innvirkning på hvordan et familieliv oppfattes i dag kontra "før", og den eneste veldig åpenbare endringen er kanskje at mor jobber mot at før jobb mor ikke ute (eller hvertfall mindre).

Men meningene angående omsorg og tid til barn er uavhegig av kjønn. I denne tråden. For noen. 😉

Når samfunnet utvikler seg og familiemønstre endres så er det naturlig at noen bekymrer seg for hva som skjer. Enten det nå er bekymring for neglisjerte barn med arbeidende foreldre, for barn av alenemødre som vokser opp uten mannlige forbilder eller bekymring for at foreldre overlater barneoppdragelsen til barnehagen og skolen. I denne tråden ser jeg så klart hvorfor noen ser annerledes på hva som er omsorgssvikt enn meg. Det jeg kaller nettverk av voksne blir referert til som "tilfeldige barnevakter", overnatting hos familie og venner uten foreldre kalles "å sende bort" og overtidsjobbing kalles "nedprioritering av barna". Hvis jeg ser det helt svart-hvitt så klart, og det tar jeg meg friheten til å gjøre siden det er en ganske gjennomgående trend i denne tråden.

Jeg syns det er friskt å lage sine egne definisjoner på omsorgssvikt og velger å forholde meg til omsorgssvikt ut i fra den gjeldende definisjonen som brukes for ivareta barn landet over. Omsorgssvikt er alvorlig og ødeleggende for barnet og jeg syns det er trist om det blir et oppbrukt og intetsigende begrep. Det er mange nivåer mellom omsorgssvikt og optimal omsorg. Og selv om enkelte sikkert mener at de yter optimal omsorg, så ligger de fleste i mellomsjiktet - oftest nærmere optimal omsorg enn omsorgssvikt. Jeg syns det er lite interessant å lese om noens nabo eller noens bekjente. Samfunnsmessig så har barn det langt bedre nå enn noen gang tidligere. Barn blir sett som egne, selvstendige individer med rettigheter og det er egentlig et ganske nytt fenomen. Foreldre i dag er opptatt av at barn skal bli selvstendige, kunnskapsrike, selvbevisste, empatiske, sosiale og at mye av dette skal utvikles på barnas egne premisser. De fleste vil at barna deres skal ha alle gode egenskaper et menneske kan ha og jobber aktivt med det i barneoppdragelsen. For få år siden var dette helt fremmede tanker. Foreldre i dag er MYE mer involvert i barnas hverdag enn tidligere.

Selvsagt skal vi ha stor fokus på alle de barna som av ulike grunner har det vondt. Det er viktig å jobbe for et styrket barnevern, det er viktig med ressursterk kompetanse i barnehager og skoler og det er viktig at folk gjør grep der de ser at foreldre svikter. Statistikk er et godt hjelpemiddel for å finne ut hvor i landet, hvilke bydeler, områder og hvilke skoler og barnehager som har ekstra behov for ressurser. Det er jo faktisk en gang slik at enkelte områder har flere tilfeller av lidende barn enn andre. Det betyr slett ikke at dette skal være en hvilepute i forhold til å avdekke omsorgssvikt i alle sosiale sjikt.

Vi er alle forskjellig i våre reaksjonsmønstre og i hvordan vi definerer god omsorg. Ikke minst i hvordan vi måler resultatet av god omsorg. I tillegg kommer aspektet med at et barn er et eget menneske som går sine egne veier i aller høyeste grad og det er ikke alt som kan styres selv om man tilfeldigvis er moren eller faren. For meg er det viktig å fokusere på at Vesla skal fungere som et samfunnsmedlem og at hun skal fungere optimalt sosialt sett. Dette innebærer at jeg ønsker for henne at hun blir innehaver av en rekke egenskaper som jeg syns er sympatiske og som jeg er sikker på vil hjelpe henne til å få et godt liv. Jeg vil tro de fleste ønsker noe lignende for sine barn. Hvordan man kommer dit og hva det innebærer vil være forskjellig for oss alle. Å rope om omsorgssvikt når noen velger andre sosialiseringsmetoder enn en selv syns jeg er en diger overdrivelse.

Jeg syns også det er viktig å huske at tabloidene fremstiller de fleste saker på den måten som selger best og det er så klart fritt valg om man vil la seg kjøpe. Å lese uttalelser fra forsvarsadvokater i VG er sjelden det samme som å få vite noe vesentlig om en sak.


Dette er mine tanker etter å ha lest tråden.

*trampeklapp for Kasia*

Kasia skrev:

Jeg syns det er friskt å lage sine egne definisjoner på omsorgssvikt og velger å forholde meg til omsorgssvikt ut i fra den gjeldende definisjonen som brukes for ivareta barn landet over. Omsorgssvikt er alvorlig og ødeleggende for barnet og jeg syns det er trist om det blir et oppbrukt og intetsigende begrep. Det er mange nivåer mellom omsorgssvikt og optimal omsorg.

Det er jo faktisk en gang slik at enkelte områder har flere tilfeller av lidende barn enn andre. Det betyr slett ikke at dette skal være en hvilepute i forhold til å avdekke omsorgssvikt i alle sosiale sjikt.

Hvordan man kommer dit og hva det innebærer vil være forskjellig for oss alle. Å rope om omsorgssvikt når noen velger andre sosialiseringsmetoder enn en selv syns jeg er en diger overdrivelse.

Fantastisk, Kasia. Du setter ord på akkurat det som har plaget meg med denne tråden, men som jeg ikke klarte å sette ord på selv. Meget, meget bra. Sitatene ovenfor signerer jeg i sin helhet!

Nydelig oppsummert Kasia. Henger meg på trampeklappen og hadde ønsket at Kasias innlegg hadde blitt det siste i denne tråden fordi det var så reflektert og klokt!

Kasia, utrolig bra. Ville gitt deg en prikk for det, men må gi til noen andre først! 🙂

Maximillia skrev:

Kasia, utrolig bra. Ville gitt deg en prikk for det, men må gi til noen andre først! 🙂

Kasia:

Kasia skrev:

Jeg syns det er friskt å lage sine egne definisjoner på omsorgssvikt og velger å forholde meg til omsorgssvikt ut i fra den gjeldende definisjonen som brukes for ivareta barn landet over. Omsorgssvikt er alvorlig og ødeleggende for barnet og jeg syns det er trist om det blir et oppbrukt og intetsigende begrep. Det er mange nivåer mellom omsorgssvikt og optimal omsorg. Og selv om enkelte sikkert mener at de yter optimal omsorg, så ligger de fleste i mellomsjiktet - oftest nærmere optimal omsorg enn omsorgssvikt.

Jeg vil gjerne vite hvem det er du mener har skapt sine egne definisjoner på omsorgssvikt i denne diskusjonen. Selv kan jeg ikke se at noen har gjort det.

Kasia skrev:

Samfunnsmessig så har barn det langt bedre nå enn noen gang tidligere.

Det vet jeg ikke om jeg er helt enig med deg i. Det kommer an på hvilke samfunn og kulturer du sammenlikner med. De har det selvfølgelig mye bedre materielt sett, medisinsk osv, men at alle deres behov helt fra fødselen av blir ivaretatt like god eller bedre nå enn noen gang tidligere, er jeg ikke nødvendigvis med på.

ElinM skrev:

Det vet jeg ikke om jeg er helt enig med deg i. Det kommer an på hvilke samfunn og kulturer du sammenlikner med. De har det selvfølgelig mye bedre materielt sett, medisinsk osv, men at alle deres behov helt fra fødselen av blir ivaretatt like god eller bedre nå enn noen gang tidligere, er jeg ikke nødvendigvis med på.

Jeg sammenligner selvsagt det norske samfunnet og den norske kulturen for få år siden. Ettersom jeg kan lese av innleggene dine så har du og jeg avvikende synspunkter når det gjelder hva som er god omsorg. Men jeg mener nå at utviklingen de siste 30-40 årene har vært positiv når det gjelder at samfunnet ser barns egenverd og at barns rettigheter har fått en helt annen agenda. Foreldre involveres mer i skolehverdagen og er generelt mer opptatt av hva de ønsker for barna sine. I tillegg er det krav til kompetent personale i barnehagene og omsorgssvikt kan dermed oppdages tidligere. For eksempel.

Jeg vet selvsagt at det er mange barn som har det vondt i Norge, at økende fattigdom blant barn er et svært alvorlig samfunnsproblem, men jeg er ikke i tvil om at utviklingen de siste 30-40-årene har vært positiv for barn. Og da tenker jeg ikke på velstandsutviklingen og den økonomiske utviklingen. For meg er det intet likhetstegn mellom penger og omsorg.

Kasia skrev:

Ettersom jeg kan lese av innleggene dine så har du og jeg avvikende synspunkter når det gjelder hva som er god omsorg.

Ja, det er godt mulig du mener at foreldrenes tilstedeværelse ikke er viktig.

Kasia skrev:

Jeg sammenligner selvsagt det norske samfunnet og den norske kulturen for få år siden.

Du skrev "bedre nå enn noen gang tidligere". Men når du egentlig kun mener i NOrge og 30-40 år tilbake i tid, er jeg mer enig med deg.

Du svarte meg forresten ikke på hvem det er du mener lager egne definisjoner på omsorgssvikt.

ElinM skrev:

Ja, det er godt mulig du mener at foreldrenes tilstedeværelse ikke er viktig.

Jeg mener det er viktig med gode omsorgspersoner som yter god omsorg.

ElinM skrev:

Du skrev "bedre nå enn noen gang tidligere". Men når du egentlig kun mener i NOrge og 30-40 år tilbake i tid, er jeg mer enig med deg.

Beklager, innlegget mitt handlet om norske barn. Det var underforstått hele tiden. Det er mange barn som lider rundt om i verden. Jeg mener barn i Norge så langt tilbake som man historisk sett har oversikt over og snakker generelt og gjennomsnittlig og ikke om enkeltskjebner.

ElinM skrev:

Du svarte meg forresten ikke på hvem det er du mener lager egne definisjoner på omsorgssvikt.

Nei, og det var med vilje. Det er min mening etter å ha lest igjennom tråden flere ganger, fordi dette er et tema som interesserer meg, at omsorgssvikt blir brukt utenfor definisjonen. Jeg vil helst ikke peke ut noen innlegg fordi det skaper en personifisering av debatten som jeg ikke syns vi er tjent med. Dette er en interessant debatt og jeg vil ikke at den skal ødelegges med skittkasting og uthenging av nick.

Kasia skrev:

Nei, og det var med vilje. Det er min mening etter å ha lest igjennom tråden flere ganger, fordi dette er et tema som interesserer meg, at omsorgssvikt blir brukt utenfor definisjonen. Jeg vil helst ikke peke ut noen innlegg fordi det skaper en personifisering av debatten som jeg ikke syns vi er tjent med. Dette er en interessant debatt og jeg vil ikke at den skal ødelegges med skittkasting og uthenging av nick.

Jeg spør ikke for å skape skittkasting og uthenging av nick. Jeg spør fordi jeg ikke ser at noen har laget egne definisjoner på omsorgssvikt, og jeg er interessert i å vite hva du mener og hva du underbygger disse påstandene med. Det aner meg at du for eksempel kanskje mener at jeg har gjort det. Og det er i så fall feil.

Jeg synes innlegget ditt var henrivende og flott, Kasia. Det skal du ha.
Men likevel er det noe som blir "misforstått" tror jeg.
Og egentlig har jeg nok sagt mitt i denne diskusjonen, og har ikke mer å tilføye.
Men jeg følger den med interesse selv om jeg kanskje ikke skriver mer.

ElinM skrev:

Jeg spør ikke for å skape skittkasting og uthenging av nick. Jeg spør fordi jeg ikke ser at noen har laget egne definisjoner på omsorgssvikt, og jeg er interessert i å vite hva du mener og hva du underbygger disse påstandene med. Det aner meg at du for eksempel kanskje mener at jeg har gjort det. Og det er i så fall feil.

Nei, jeg mener ikke at du har gjort det.

Jeg føler vi trenger litt fakta.

Denne definisjonen av omsorgsvikt er hentet fra
Barne- og likestillingsdepartementet
NOU 2000: 12
Barnevernet i Norge


3.3.2 Definisjon og avgrensning av omsorgssvikt
Det finnes ulike måter å omtale omsorgssvikt på. En vanlig måte er å skille mellom «passiv fysisk mishandling» som innebærer manglende tilfredsstillelse av barns fysiske behov så som sterkt avvikende ernæring, manglende beskyttelse mot fysiske farer, manglende hygiene og klær som ikke passer til vær og temperatur. Et annet ord for dette er vanskjøtsel. «Passiv psykisk mishandling» eller «psykisk omsorgssvikt» omfatter grov understimulering og likegyldighet og mangel på konsekvens og forståelighet i oppdragelsen i en slik grad at det hemmer barnets utvikling. «Aktiv fysisk mishandling» omfatter grov vold mot barn i form av slag, brenning, utsulting og liknende. «Aktiv psykisk mishandling» betyr at barnets omsorgspersoner viser en fiendtlig holdning som kommer til uttrykk gjennom nedvurdering, latterliggjøring, trusler om straff osv. «Seksuelle overgrep» defineres som seksuell aktivitet mellom en voksen og barn, hvor den voksne utnytter barnets avhengighet og umodenhet for egen seksuell tilfredsstillelse (Bunkholdt/ Sandbæk, 1998). Grensene mellom hva som er passiv fysisk, passiv psykisk og aktiv psykisk mishandling er flytende og blir i denne sammenheng omtalt som omsorgssvikt. I følge Killén er ulike måter å utøve omsorgssvikt på ikke gjensidig utelukkende, og barn i omsorgssviktsituasjoner utsettes ikke nødvendigvis «bare» for én av disse formene for overgrep, mishandling eller vanskjøtsel. Killén påpeker også at i alle former for omsorgssvikt finnes det felles elementer som gjelder med varierende styrke. Disse handler om mangel på erkjennelse av og respekt for barnets behov, om avvisning og likegyldighet, og om ikke å prioritere barnets mest grunnleggende behov framfor egne. (Killén, 1994).

Siden det har vært en del diskusjon om omsorgsevne og sosiel tilhørighet kan kanskje denne delen av samme skriv være av interesse.



3.3.4 «Forhold» og «behov» som kan gi grunnlag for barneverntiltak

I mangel av detaljerte studier, kan det være nyttig å se på hva levekårstatistikken indikerer om familier som kommer i kontakt med barnevernet. Dette avsnittet vil derfor delvis danne en overgang til en gjennomgang av barnevernstatistikken. Det må her poengteres at generell informasjon om disse familienes levekår også kan gjelde for familier der barnevernet grep inn på bakgrunn av atferdsproblemer, mishandling, vanskjøtsel m.m.
Ved å kople barnevernsstatistikk med befolknings- og utdanningsstatistikk, er det mulig å sammenlikne barnevernsbefolkningen med den norske befolkningen generelt, noe som ble gjort for 1993 (Kristoffersen, Clausen & Jonassen, 1996). Statistiske data som er tilgjengelige gjelder særlig mødrenes samlivssituasjon, deres kontakt med arbeidslivet og mødrenes utdannelse.
Barnevernbarn kommer langt oftere enn andre barn fra hjem der biologisk mor og far ikke bor sammen. Blant barnevernbarn var det i 1993 to av tre barn som kom fra en slik familie. Selv om mange av mødrene inngår nye samlivsforhold, vil dette gjerne være en ny samboer/ektefelle uten forsørgelsesplikt overfor partnerens barn.
Blant mødrene til barnevernbarna som ga opplysninger om viktigste kilde til livsopphold, var det i 1993 30 prosent som oppga arbeidsinntekt som den viktigste kilden. Hvis man betrakter dette som en indikator på yrkesdeltakelse, ligger den klart under yrkesdeltakelse både til enslige mødre generelt og til gifte kvinner med barn under 16 år. For gifte kvinner med barn under 16 år var andelen sysselsatte i 1993 på 75 prosent.
Bruker vi et strengere kriterium og begrenser oss til dem som arbeider 20 timer eller mer, er yrkesdeltakelse fortsatt betydelig høyere blant de gifte mødrene. I 1993 oppga 57 prosent av alle gifte kvinner med barn under 16 år å ha en arbeidstid på 20 timer eller mer (Statistisk sentralbyrå, 1994). Denne andelen stiger utover på 1990-tallet og i 1997 er det 62 prosent av de gifte mødrene med barn under 16 år som oppgir at de jobber 20 timer eller mer (Statistisk sentralbyrå, 1998). Nye tall fra Clausen tyder på at mødrene til barnevernbarna ikke har tatt del i denne økte yrkesdeltakelsen og fortsatt har en løs tilknytning til arbeidslivet.
Det er trygd og sosialhjelp som oftest oppgis som viktigste kilde til livsopphold. I 1993 var dette tilfelle for 76 prosent av mødrene til barnevernbarna; 56 prosent oppga trygdeytelser og 20 prosent sosialhjelp. En tredjedel av dem som oppga trygd som hovedinntektskilde, mottok overgangsstønad, som var den vanligste trygdeytelsen. Mottakere av uføretrygd var også en betydelig gruppe; i 1993 mottok 10 prosent av barnevernbarnas mødre denne trygdeytelsen, en andel som var dobbelt så stor som i befolkningen som helhet (Kristofersen m.fl. 1996). I 1997 var det i en kartlegging 82 prosent av mødrene til barn under omsorgstiltak som oppga trygd eller sosialhjelp som viktigste inntektskilde, mens 30 prosent oppga sosialstøtte. Det er ikke spesielt mange som mottar sosialhjelp, tatt i betraktning av at så mange av dem er alenemødre. Men det er færre av barnevernbarnas mødre som er yrkesaktive enn enslige mødre generelt.
Også når det gjelder utdanning, stiller mødre til barnevernbarn som gruppe svakt, selv om det er en betydelig variasjon i utdanningsnivå. Kristofersen m.fl. (1996) finner at mens 80 prosent av mødrene i denne gruppen hadde en utdanning på 10 år eller mindre, var den tilsvarende andelen 49 prosent blant mødre generelt. De tilsvarende tallene for fedre var henholdsvis 71 prosent og 38 prosent. Bare 6 prosent av barnevernmødrene hadde utdanning på høyskole- eller universitetsnivå, mens tallet for mødre generelt var 24 prosent. Andelen barnevernmødre med videregående skole øker.
Ut fra hva som gjøres relevant i aktuelle saker, ser den faglige problemforståelsen i barnevernet i følge Andenæs ofte ut til å være sentrert rundt egenskaper ved foreldrene (hovedsakelig mødrene), og særlig deres psykiske problemer. Innenfor en individualiserende forståelsesramme, med psykoanalytisk tankegods som teori om psykiske lidelser, blir ubearbeidede opplevelser fra barndommen det som blir brukt til å forklare hvorfor situasjonen er som den er. Foreldrenes egenskaper oppfattes som årsaker til mangelfull omsorg, der uhensiktsmessig grensesetting, manglende innlevelse i barn, lite stimulering, og manglende struktur går igjen som måter å beskrive omsorgen på (Andenæs, 2000).

Kasia skrev:

Nei, jeg mener ikke at du har gjort det.

Men du mener definitivt at jeg har gjort det. Det som er dumt med å liksom skulle unngå å "henge ut noen" er at diskusjonen bare sporer av fordi ingen skjønner nøyaktig hva du sikter til.

Si det heller som det er, så går det an å diskutere sak.

Jeg har ikke lagd egne definisjoner av omsorgssvikt. Jeg syns i så måte at innlegget fra Heiko over her om definisjoner på omsorgssvikt er veldig bra. Jeg tar meg den frihet å sitere

«Passiv psykisk mishandling» eller «psykisk omsorgssvikt» omfatter grov understimulering og likegyldighet og mangel på konsekvens og forståelighet i oppdragelsen i en slik grad at det hemmer barnets utvikling.

Jeg oppfatter at denne definisjonen ligger et stykke unna det som kanskje jevnt over oppfattes som omsorgssvikt (dette var altså ett av flere punkter i definisjonen). Jeg tror de fleste tenker på mer "alvorlige" ting, når vi tenker på omsorgssvikt.

Det som er problemet er "i en slik grad at det hemmer barnets utvikling" - for det blir et vurderingsspørsmål. Når er foreldrenes likegyldighet eller oppdragelse av en slik karakter at det hemmer barnets utvikling? Det er åpenbart at man ikke bare snakker om fysisk utvikling.

For å vende tilbake til hovedinnlegget i denne tråden - hvis barnet opplever at mor ikke har tid, og barnet stiller spørsmålstegn ved om mor ville prioritert å komme i begravelsen hvis barnet døde - da er jeg personlig ikke i tvil om at mors likegyldighet og oppdragelse faktisk hemmer barnets utvikling. Da snakker vi om den psykiske delen, det sosiale og tilknytning mellom mor og barn.

Et barn som føler seg ensomt, alene, forlatt, sviktet, glemt vil få en hemmet utvikling på disse områdene. Siden barn er forskjellige og takler ting ulikt er det ikke sikkert at to barn som har eksakt lik hverdag opplever situasjonen likt - og kanskje kan man si at det ene barnet utsettes for omsorgssvikt, selv om det andre ikke gjør det. Det er jo barnet som må vurderes.