"Tårnfrid" fratatt omsorgen for sitt barn

Jeg har lyst til å si noe i denne debatten - men jeg synes igrunnen at det aller meste er sagt, og det på en god måte.

Jeg er enig i det meste av det både bina og Mim sier - selv om de representerer motpolene i debatten.

Selv takker jeg Gud for at jeg lever i en tid hvor kvinner utdanner seg og har mulighet til å fylle livet sitt med et yrke de trives med, om de ønsker det.
Om jeg hadde vært husmor på 50-tallet, så hadde nok jeg vært blant de valiumknaskende, ja.

Samtidig får jeg helt klaus av en for travel hverdag. Vekke trøtte unger, hente dem i firetiden ( de er slitne, vi er slitne ), lage mat mens sultne små er grinete, spise, se på barne-tv, bade, legge dem.
Jeg jobber 60 % nå, og er hjemme med minstemann to dager i uka. Henter eldstemann tidlig, har rolige ettermiddager og får gjort mer hjemme.
Det er gull verdt for vårt familieliv.
Jeg vil helst være mer sammen med barna enn de ansatte i barnehagen.

Jeg er nok preget av å ha jobbet med barn i mange år før jeg selv får barn. Og det er faktisk sånn at det er mange slitne skolebarn rundt omkring. SFO på morgenen, skoledag, SFO på ettermiddagen og ofte fritidsaktiviteter i tillegg.
Jeg er slett ikke reaksjonær eller gammeldags i forhold til mors rolle i heimen.
Men at begge foreldrene - periodevis eller jevnt og trutt - har nok tid til barna sine er essensielt for et barns trygghet og selvverd.
Det er ikke sjelden jeg har sett inn i et sårt barneblikk fordi foreldre ikke har prioritert skoleavslutning eller annet som gjelder barnet.
Det hjelper ikke at mor alltid er der om far aldri er det, og omvendt.
Et barn vil føle seg avvist om en eller begge foreldrene ikke tydelig viser at det er barnet som er aller viktigst for dem. Og det gjør man ved å bruke tid på dem.

At det skulle være like bra om andre voksne enn foreldrene alltid bringer og henter i barnehagen eller er med på fritidsaktiviteter, er direkte usant.
Ingen er like gode som mamma eller pappa, så lenge de er foresatte.

Hva man gjør av og til, eller i perioder, er selvfølgelig noe helt annet.

Barna speiler seg i foreldrene hele tiden, og alle valg vi tar, vil ha innvirkning på dem. De fanger opp alle signaler vi bevisst og ubevisst sender ut, og om vi knapt ser dem i løpet av arbeidsuka, så skal ingen få overbevise meg om at det ikke virker inn på selvverdet deres. Om man er viktigst for noen annen, merker alle, også de allr minste. Og om noen tilbringer spesielt lite tid med oss - ja, så vet vi at vi ikke er viktigst. Punktum.

For meg handler ikke dette temaet om yrkesliv. Det handler kun om tid.

Madam Mim skrev:

Line, beklager, men dette er ren romantisering. Har du lest Lillebror og Knerten? Eller tenkt over all tilflytting til drabantbyer i etterkrigstiden? Ikke mye familiebånd og storfamilie der, altså.

Vel, om min virkelighet som barn er ren romantisering (født i -66) er jeg glad for at jeg har fått oppleve den romantiske siden av livet.
Jeg er altså oppvokst slik, og ser det slik pga det.
Mulig jeg har levd på solsiden jeg, da. Men slik var det altså der jeg vokste opp, og de jeg husker jeg hadde rundt meg, levde også slik.
Og slik ser jeg at det ikke er i dag.
Og ja, jeg har også fått med meg hele -70 tallet. Da kvinnekamp og likestilling var tingene som opptok mødre. Også det på bekostning av barna.
Jeg er selvsagt glad for å kunne nyte godene den kampen førte med seg, men like fullt ble barna neglisjert i høy grad pga det.
På samme måte jeg mener mange barn blir det i dag, uavhengig av kjønn, når foreldre setter karriere foran.

Jeg er født i 65, og jeg syns overhodet ikke det virket som barn den gangen hadde det bedre enn barn idag. Jeg husker mye som ikke var ren idyll, både på egne vegne og i familier rundt meg. Det at ingen gikk i barnehage var liksom ikke nok til å gjøre tilværelsen fantastisk for alle.

Maximillia skrev:

Jeg er født i 65, og jeg syns overhodet ikke det virket som barn den gangen hadde det bedre enn barn idag. Jeg husker mye som ikke var ren idyll, både på egne vegne og i familier rundt meg. Det at ingen gikk i barnehage var liksom ikke nok til å gjøre tilværelsen fantastisk for alle.

Jeg gikk i barnehage, eller som de kalte det den gangen: Daghjem.
I -70 åra, da moren min ville jobbe.
Men jeg husker alikevel familiesamholdet, jeg hadde besteforeldre jeg kunne være hos akkurat når jeg ville, onkler og tanter var mamma og de sine omgangsvenner, oldeforeldrene mine bodde hos mine besteforeldre til de døde, alle hjalp til hjemme hos bestemor og bestefar, og vi laget middag, bakte, høstet bær, epler, pærer og klippet plenen på omgang eller i sammen f.eks.

Vi var en stor flokk som hadde det fint sammen, der alle var der for hverandre.
Og da noen bygde seg hus, var vi alle med og hjalp til med det meste.
Jeg kan ikke huske at jeg aldri hadde familie som ikke var der, og mener at jeg hadde et mye større nettverk enn veldig mange barn i dag har, eller som foreldrene ikke rekker å opprettholde pga den berømte tidsklemma og mangel på kontakt familier i mellom.

Line* skrev:

Men jeg husker alikevel familiesamholdet, jeg hadde besteforeldre jeg kunne være hos akkurat når jeg ville, onkler og tanter var mamma og de sine omgangsvenner, oldeforeldrene mine bodde hos mine besteforeldre til de døde, alle hjalp til hjemme hos bestemor og bestefar, og vi laget middag, bakte, høstet bær, epler, pærer og klippet plenen på omgang eller i sammen f.eks.

Sånn er det mange barn som har det idag også. På samme måte som det var mange barn på 60-tallet som ikke hadde det sånn.

allium skrev:

Sånn er det mange barn som har det idag også. På samme måte som det var mange barn på 60-tallet som ikke hadde det sånn.

allium skrev:

Sånn er det mange barn som har det idag også. På samme måte som det var mange barn på 60-tallet som ikke hadde det sånn.

Ja.

Men siden noen kaller dette ren romantisering...Betyr det at de synes det er idèelt, da?
Betyr det at verdien av å ha noen hjemme likevel er der?
Jeg tolker det sånn.
Så hvordan kan det være feil å si at karriere, når det går foran alt, ikke er bra for barna?

Line* skrev:

Betyr det at verdien av å ha noen hjemme likevel er der?

Verdien av å ha noen hjemme kan være veldig avhengig av personen som er hjemme. Og man kan kalle din beskrivelse idyllisering hvis man går ut fra at så lenge mor er hjemme, så har barna det slik.

Gudskjelov fikk min mor seg jobb etter hvert. For hun trives ikke med ikke å ha et eget liv, og ikke tjene egne penger, og det merket vi barna godt.

allium skrev:

Gudskjelov fikk min mor seg jobb etter hvert. For hun trives ikke med ikke å ha et eget liv, og ikke tjene egne penger, og det merket vi barna godt.

Ja, det tror jeg så gjerne at barna merket godt.

Jeg for min del skjønner ikke helt at man ikke kan finne lykke og innhold ved å være der for sine barn, være kreativ og fantasifull, se at barna blomstrer fordi man faktisk er fornøyd med å være mamma, og klarer å fylle både sin egen og barnas hverdag på en fin måte.

Jeg forstår ikke at det også kan være selvrealisering på lik linje med det å jobbe. De få årene det er snakk om.
Jeg har forøvrig gjort begge deler.

Line* skrev:

Jeg for min del skjønner ikke helt at man ikke kan finne lykke og innhold ved å være der for sine barn, være kreativ og fantasifull, se at barna blomstrer fordi man faktisk er fornøyd med å være mamma, og klarer å fylle både sin egen og barnas hverdag på en fin måte.

Jeg forstår ikke at det også kan være selvrealisering på lik linje med det å jobbe. De få årene det er snakk om.
Jeg har forøvrig gjort begge deler.

Må man være som deg for å være verdig til å få barn?

Line* skrev:

Jeg for min del skjønner ikke helt at man ikke kan finne lykke og innhold ved å være der for sine barn, være kreativ og fantasifull, se at barna blomstrer fordi man faktisk er fornøyd med å være mamma, og klarer å fylle både sin egen og barnas hverdag på en fin måte.

Jeg forstår ikke at det også kan være selvrealisering på lik linje med det å jobbe. De få årene det er snakk om.
Jeg har forøvrig gjort begge deler.

Mener du at siden ikke DU skjønner det, så kan det ikke være sånn virkeligheten er for mange?

Selv er jeg til en viss grad på linje med deg. Småbarnstiden er hellig, og vi har prioritert deretter, fordi vi har hatt muligheten til det. Allikevel har jeg full forståelse for at andre velger annerledes, og har andre behov. Å være så bastant på at det en selv velger ut i fra egen situasjon er det beste for alle andre også, er en smule sneversynt.

Jeg mener ikke å være bastant på egne vegne. Å si at andre ikke har det bra om ikke...etc, det blir platt for meg.
MEN: JEG vil påpeke at det er en idèel tilværelse for et barn.
At mamma/pappa jobber mer enn barn trenger, i forhold til omsorg/økonomi er greia her.
Selvrealisering? Hva er det?
Burde man få barn om de kommer i 2. rekke? Jeg vet ikke, jeg....Gjør dere?

alfaCharlie skrev:

Mener du at siden ikke DU skjønner det, så kan det ikke være sånn virkeligheten er for mange?

Selv er jeg til en viss grad på linje med deg. Småbarnstiden er hellig, og vi har prioritert deretter, fordi vi har hatt muligheten til det. Allikevel har jeg full forståelse for at andre velger annerledes, og har andre behov. Å være så bastant på at det en selv velger ut i fra egen situasjon er det beste for alle andre også, er en smule sneversynt.

HVEM velger? Økonomien? Samfunnet? Barna? Eller en selv som foreldre?

Line* skrev:

Jeg for min del skjønner ikke helt at man ikke kan finne lykke og innhold ved å være der for sine barn, være kreativ og fantasifull, se at barna blomstrer fordi man faktisk er fornøyd med å være mamma, og klarer å fylle både sin egen og barnas hverdag på en fin måte.

Jeg forstår ikke at det også kan være selvrealisering på lik linje med det å jobbe. De få årene det er snakk om.
Jeg har forøvrig gjort begge deler.

Hva som er lykken for ett menneske er jo ikke nødvendigvis lykken for et annet. For meg er det en helt naturlig tanke, og ikke vanskelig å forstå. Jeg tror de aller fleste foreldre er fornøyde med å være mamma eller pappa, men livet stopper jo ikke helt opp selv om man får barn. Livet blir anderledes, men i det øyeblikk man blir foreldre mister enn jo ikke automatisk samtlige andre behov.

Å forlange/forvente at fordi man er foreldre skal man være kreative og fantasifull og dermed skulle klare å fylle hverdagen til seg selv og barna på en fin måte blir for meg drøyt. Selvsagt skal man som foreldre være med på å fylle hverdagen til barna på en fin måte, men at man uansett personlighet skal være kreativ og fantasifull er ikke noe man kan forvente.

Line* skrev:

Jeg mener ikke å være bastant på egne vegne. Å si at andre ikke har det bra om ikke...etc, det blir platt for meg.
MEN: JEG vil påpeke at det er en idèel tilværelse for et barn.
At mamma/pappa jobber mer enn barn trenger, i forhold til omsorg/økonomi er greia her.
Selvrealisering? Hva er det?
Burde man få barn om de kommer i 2. rekke? Jeg vet ikke, jeg....Gjør dere?

Selvrealisering er for meg å få brukt de evnene og interessene jeg har på flere områder.

Jeg ser ikke at det nødvendigvis er noen motsettning mellom det å sette barna først og det å bedrive selvrealisering. Hvis du tenker selvrealiseering som å ha enn spennende jobb som man liker og som man gjør visse karriæremessige sprang innenfor så kan det gjøres innenfor normal arbeidstid. Jeg jobber 7,5 timer per dag og barna er vanligvis i barnehagen mer enn 6,5 timer.
Er det slik at man er aleneforeldre og jobber 12 timer daglig 6 dager i uken er det ekstremvarianten og vil vel over tid, slik saken nevnt i hovedinnlegget, defineres som omsorgssvikt.

Jeg ikke så sikker på at barna alltid skal komme først. Det er ikke sunt hverken for barna eller foreldrene, så ja, jeg mener at man burde få barn selv om de noen ganger kommer i 2.rekke.

Jeg forstår fortsatt ikke at man ikke kan bedrive selvrealisering uten å sette barnas behov til side.
Om man kan. Og da tenker jeg økonomisk.

Men vi blir nok aldri enige. 🙂

Line* skrev:

Jeg forstår fortsatt ikke at man ikke kan bedrive selvrealisering uten å sette barnas behov til side.

Mener du at det er det alle som er uenige med deg her sier?

Skilpadda skrev:

Mener du at det er det alle som er uenige med deg her sier?

Nei, det sier jeg ikke.

Line* skrev:

Nei, det sier jeg ikke.

Da skjønner jeg ikke helt hvorfor du sier det. Jeg har ikke sett at noen her har forsvart å forsømme barna sine for sin egen selvrealisering, så det er i beste fall et stråargument.

Heiko skrev:

Jeg ikke så sikker på at barna alltid skal komme først. Det er ikke sunt hverken for barna eller foreldrene, så ja, jeg mener at man burde få barn selv om de noen ganger kommer i 2.rekke.

Takk, Heiko.