"Tårnfrid" fratatt omsorgen for sitt barn

bina skrev:

Inntrykket er at du strever hardt for å beholde din sosiale status.

Og hva er Mims sosiale status?

Divine skrev:

Men kanskje disse samme personene bruker en avspaseringsdag til å virkelig fokusere 100 % på barna? Eller er der i fullt monn i helger og de timene voksne og barn har sammen? Jeg har IKKE høy kapasitet. Jeg er en oppvridd klut etter hver arbeidsdag selv om jeg "bare" har vanlig arbeidsdag. Det finnes sikkert de som jobber mer enn meg, men som likevel har overskudd til å bruke mer tid på barna sine enn det jeg gjør.

Det er klart det er forskjell på hvor mye man orker. Men som ElinM så syns ikke jeg heller det er så lett å se hvordan "kapasitet" kan være så veldig avgjørende hvis man stort sett jobber fra 8 til 20 - da får man jo ikke sett barna sine stort, uansett hvordan man snur og vender på det.
Jeg tror ikke så veldig mye på det noe forslitte begrepet "kvalitetstid". Tid sammen er viktig, og det er ikke alltid så viktig at man gjør noe veldig spennende. To timer med mammas eller pappas fulle intense oppmerksomhet en gang i uka kan ikke erstatte noen timers mer hverdagslig samvær hver dag, for å sette det litt på spissen.

Maximillia skrev:

Det er klart det er forskjell på hvor mye man orker. Men som ElinM så syns ikke jeg heller det er så lett å se hvordan "kapasitet" kan være så veldig avgjørende hvis man stort sett jobber fra 8 til 20 - da får man jo ikke sett barna sine stort, uansett hvordan man snur og vender på det.

Nei, men er det sikkert at de som forlater arbeidsplassen klokken fire, ser barna sine noe mer da? Kanskje de trener eller shopper på veien hjem og er hjemme klokken sju? Hva er da forskjellen?

Divine skrev:

Nei, men er det sikkert at de som forlater arbeidsplassen klokken fire, ser barna sine noe mer da? Kanskje de trener eller shopper på veien hjem og er hjemme klokken sju? Hva er da forskjellen?

Jeg har da ikke sagt at det er noen forskjell. (De som jobber mye kan vel også trene og shoppe i tillegg, for den saks skyld...)

Maximillia skrev:

Jeg tror ikke så veldig mye på det noe forslitte begrepet "kvalitetstid". Tid sammen er viktig, og det er ikke alltid så viktig at man gjør noe veldig spennende.

Det er jeg enig i. Men jeg trodde kvalitetstididealet forsvant allerede på 80-tallet, men jeg tar kanskje feil?

Divine skrev:

Det er jeg enig i. Men jeg trodde kvalitetstididealet forsvant allerede på 80-tallet, men jeg tar kanskje feil?

Det kan godt hende, men jeg har stadig hørt det nevnt.

Divine skrev:

Nei, men er det sikkert at de som forlater arbeidsplassen klokken fire, ser barna sine noe mer da? Kanskje de trener eller shopper på veien hjem og er hjemme klokken sju? Hva er da forskjellen?

Nei, det er ingen forskjell om man dyrker seg selv ved å jobbe mye, eller ved å trene, eller shoppe. Poenget er hvordan man prioriterer. Hvorfor man velger bort tid med barna har ikke noe å si. Det er da innlysende. Det virker som noen tror jeg er ute etter å "ta" såkalte karrierekvinner her, som jobber mye. Det er ikke poenget mitt. Poenget mitt er hvordan man prioriterer i forhold til å tilbringe tid sammen med barna.

ElinM skrev:

Jeg forstår ikke dette snakket om kapasitet. Dersom noen jobber fra åtte til åtte, når er de sammen med barna da?

Det er klart man rekker ikke å se ungene noe særlig hvis man jobber fra åtte til åtte hver dag, hver uke. Men det er det jo ikke sikkert man gjør selv om man gjennomsnittlig jobber tolv timer om dagen. Det kan hende man jobber fra åtte til fire, og så i tillegg fra åtte til tolv om kvelden etter at ungene har lagt seg, eller kanskje man jobber lange vakter med hele fridager imellom, eller at man jobber annenhver helg i tillegg til alminnelig arbeidstid på hverdagene, eller at man jobber 18-timersdager i perioder, og så har perioder med avspasering eller veldig korte dager. Jeg ville ikke orket noen av disse modellene - jeg synes vanlige åttetimersdager er mer enn nok - men jeg vet jo av folk som jobber vesentlig mer enn meg og fremdeles har både tid og ork til å være mye sammen med barna sine.

Poenget mitt er bare at det å si at noen (ofte) jobber 12 timer om dagen ikke betyr at de ikke har tid sammen med barna sine. Det kommer blant annet an på hvor flinke de er til å strukturere jobben og hverdagen sin - og på hvor høy kapasitet de har.

Divine skrev:

Det er jeg enig i. Men jeg trodde kvalitetstididealet forsvant allerede på 80-tallet, men jeg tar kanskje feil?

Jeg har også inntrykk av kvalitetstid er et begrep som lever i beste velgående - spesielt blant de som prioriterer karriere og selvutvikling høyt. Da fremheves gjerne hvor mye man faktisk gjør ut av den tiden man har sammen med barna, hvor fantastisk bra kvalitet det er over den tiden - og jeg oppfatter det som kvalitetstid.

Skilpadda skrev:

Det er klart man rekker ikke å se ungene noe særlig hvis man jobber fra åtte til åtte hver dag, hver uke. Men det er det jo ikke sikkert man gjør selv om man gjennomsnittlig jobber tolv timer om dagen. Det kan hende man jobber fra åtte til fire, og så i tillegg fra åtte til tolv om kvelden etter at ungene har lagt seg, eller kanskje man jobber lange vakter med hele fridager imellom, eller at man jobber annenhver helg i tillegg til alminnelig arbeidstid på hverdagene, eller at man jobber 18-timersdager i perioder, og så har perioder med avspasering eller veldig korte dager. Jeg ville ikke orket noen av disse modellene - jeg synes vanlige åttetimersdager er mer enn nok - men jeg vet jo av folk som jobber vesentlig mer enn meg og fremdeles har både tid og ork til å være mye sammen med barna sine.

Poenget mitt er bare at det å si at noen (ofte) jobber 12 timer om dagen ikke betyr at de ikke har tid sammen med barna sine. Det kommer blant annet an på hvor flinke de er til å strukturere jobben og hverdagen sin - og på hvor høy kapasitet de har.

Dette kapasitetsbegrepet forvirrer meg litt. Kanskje fordi jeg ikke anser det nødvendig å ha "kapasitet" for å ha samvær med og omsorg for barna sine. Og det igjen har vel å gjøre med at jeg ikke er opptatt av at det skal "skje" noe når man er sammen med barna. Man trenger ikke dra dem med på teater eller gårdsbesøk for at samværet skal være verdifullt. Selvfølgelig må man ha kapasitet til å være våken, når man er sammen med barna, men det er vel egentlig ikke DET vi snakker om.

Forøvrig er jeg enig i at man ikke BARE skal se på antall timer det jobbes. For det er mentalitet det handler om. Det at karriere og jobb er så viktig - det er DET som kommer i vegen for familielivet og omsorg for barna.

bina skrev:

Inntrykket er at du strever hardt for å beholde din sosiale status.

Hvis du mener at jeg ikke har lyst til å bli fattig, arbeidsledig, syk eller alenemor, så har du rett. Jeg ønsker heller ikke at andre skal ha det sånn. Så om du mener at jeg vil opprettholde min sosiale status på beksotning av noen, så tar du feil.

Jeg ønsker å avskaffe urettferdighet og fattigdom, jeg ønsker at foreldre skal bistås i den grad de har behov for det, for å kunne ta ordentlig vare på ungene sine.

ElinM skrev:

Nei, det er ingen forskjell om man dyrker seg selv ved å jobbe mye, eller ved å trene, eller shoppe. Poenget er hvordan man prioriterer. Hvorfor man velger bort tid med barna har ikke noe å si. Det er da innlysende. Det virker som noen tror jeg er ute etter å "ta" såkalte karrierekvinner her, som jobber mye. Det er ikke poenget mitt. Poenget mitt er hvordan man prioriterer i forhold til å tilbringe tid sammen med barna.

Nemlig. Dessuten mener jeg at mange av karriere-menneskene er opptatt av å realisere seg selv på alle plan, og derfor i tillegg til lange arbeidsdager prioriterer trening - og avspiser barna med en "stabil barnevakt". For meg er det utenkelig å ikke prioritere barna først. Derfor kommer jeg aldri til å gjøre karriere. Det er bare ikke interessant nok i forhold til alternativene. For meg er det mer verdifullt å være sammen med ungene mine, uansett om vi sitter i sofaen og ser på barne-tv eller om vi gjør noe mer "høyverdig", enn å jobbe. Derfor har jeg funnet en balanse som gjør at jeg kan jobbe, og samtidig ha tid med barna.

Men vinner jeg 20 millioner i Lotto sier jeg opp jobben på dagen.

bina skrev:

Jeg har også inntrykk av kvalitetstid er et begrep som lever i beste velgående - spesielt blant de som prioriterer karriere og selvutvikling høyt. Da fremheves gjerne hvor mye man faktisk gjør ut av den tiden man har sammen med barna, hvor fantastisk bra kvalitet det er over den tiden - og jeg oppfatter det som kvalitetstid.

Selv om jeg ikke synes to timer intens "kvalitetstid" på søndag veier opp for å ikke ha noe tid sammen på hverdagene, så er det jo likevel ikke slik at "tid sammen" betyr akkurat det samme uansett hva man gjør med tiden. Det å gjøre ting sammen og snakke med hverandre og være bevisst på hverandre og til stede for hverandre er viktig, selv om jeg jo også tror det er viktig bare rett og slett å tilbringe tid sammen. (Det gjelder jo både i forhold til barn og i forhold til ektefelle/samboer.)

Jeg tror man kan føle seg temmelig ignorert og forsømt av noen selv om man tilbringer all sin våkne tid i samme hus som dem, hvis man ikke fokuserer på hverandre i det hele tatt - og tilsvarende tror jeg man kan få mye nærhet og omsorg gjennom å virkelig være sammen i bare en time eller to. Så selv om "kvalitetstid" er et foreldet begrep slik det ble brukt en gang i tiden, synes jeg ikke man trenger å kaste absolutt hele ideen vekk.

Madam Mim skrev:

Hvis du mener at jeg ikke har lyst til å bli fattig, arbeidsledig, syk eller alenemor, så har du rett. Jeg ønsker heller ikke at andre skal ha det sånn. Så om du mener at jeg vil opprettholde min sosiale status på beksotning av noen, så tar du feil.

Jeg ønsker å avskaffe urettferdighet og fattigdom, jeg ønsker at foreldre skal bistås i den grad de har behov for det, for å kunne ta ordentlig vare på ungene sine.

Jeg tror ikke du skjønner at det er du selv som skaper den sosiale klassen - og dermed de sosiale klasseskillene. Du er så bevisst på at du tilhører de "høyere" klasser, og hvorfor det? Hvorfor er det viktig for deg å påpeke klasseskillene, hvis du mener de ikke finnes?

I mine øyne er det akkurat like meningsløst som å hevde at man er antirasist, men likevel si at "negre er jo litt dumme, da". Ved å si det, og mene det så er man med på å opprettholde både undertrykking og klasseskiller.

bina skrev:

Dette kapasitetsbegrepet forvirrer meg litt. Kanskje fordi jeg ikke anser det nødvendig å ha "kapasitet" for å ha samvær med og omsorg for barna sine.

Selvsagt må man ha "kapasitet" for å være sammen med noen og bruke energi og omsorg på dem. Jeg mener ikke at det er et ork eller en ubehagelig plikt eller en tung jobb, men det er klart det krever noe å ha omsorg og ansvar for barn (eller å være en oppmerksom og omsorgsfull venn eller ektefelle, for den del). Og hvis man er veldig sliten (enten det er fordi man har rundvasket hele huset eller hatt en ekstra tung vakt på jobb), så har man mindre kapasitet til det enn om man har ferie og ingen andre plikter.

Madam Mim skrev:

Klasser finnes. Det er forskjell på folk. Det er et trist og ugjendrivelig faktum.

bina skrev:

Hvorfor er det viktig for deg å påpeke klasseskillene, hvis du mener de ikke finnes?

Hva mener du? Mim sier jo at de finnes! 😕

bina skrev:

Jeg tror ikke du skjønner at det er du selv som skaper den sosiale klassen - og dermed de sosiale klasseskillene.

For noe tull.

bina skrev:

I mine øyne er det akkurat like meningsløst som å hevde at man er antirasist, men likevel si at "negre er jo litt dumme, da". Ved å si det, og mene det så er man med på å opprettholde både undertrykking og klasseskiller.

Jeg skjønner ikke hvordan du kan mene at dette er det samme som det Mim sier. Å si at det finnes sosiale klasser tilsvarer da heller å påpeke at det finnes rasisme, og at "rase" derfor er korrelert med sosioøkonomisk status. Og så går man derfra til å bestemme hva man skal gjøre med denne situasjonen.

Det er mye vanskeligere å gjøre noe med problemer hvis man ikke vil gå med på at de finnes. Dersom det er en sammenheng mellom f.eks. hvor høy utdanning man har og hvor god helse man har, så er det veldig dumt å ikke ville gå med på den beskrivelsen, for da er det vanskelig å gjøre noe med å bedre helsen til grupper med lavere utdannelse. Dersom det er en sammenheng mellom omsorgssvikt og sosioøkonomisk status, så er det viktig å ta tak i det for å bedre på situasjonen og sette inn ressursene der de trengs. Det er helt meningsløst å påstå at dersom man sier noe slikt, så skaper man sosiale klasser og klasseskiller.

bina skrev:

Nemlig. Dessuten mener jeg at mange av karriere-menneskene er opptatt av å realisere seg selv på alle plan, og derfor i tillegg til lange arbeidsdager prioriterer trening - og avspiser barna med en "stabil barnevakt". For meg er det utenkelig å ikke prioritere barna først. Derfor kommer jeg aldri til å gjøre karriere. Det er bare ikke interessant nok i forhold til alternativene. For meg er det mer verdifullt å være sammen med ungene mine, uansett om vi sitter i sofaen og ser på barne-tv eller om vi gjør noe mer "høyverdig", enn å jobbe. Derfor har jeg funnet en balanse som gjør at jeg kan jobbe, og samtidig ha tid med barna.

Men vinner jeg 20 millioner i Lotto sier jeg opp jobben på dagen.

Er det noen som har satt seg på sin skyhøye hest her?

Jeg synes du generaliserer mye bina. Det høres ut som om du mener at de foreldrene som har lyst, ork og evner til å gjøre en karriere automatisk ikke er tilstede for ungene sine.

Det er i min verden fult mulig å holde to tanker oppe samtidig, både tanken på å ta godt vare på mine barn og det å gjøre en viss karriere i jobbsammenheng. Det ene utelukker ikke nødvendigvis det andre.
Jeg avspiser ikke mine barn med barnevakter, vi har knapt nok tilgang på barnevakt. Mine barn har en far og en mor. Vi har begge flexitid. Barna er skjelden i barnehagen mer en 6,5 timer hver dag. Resten av tiden er de sammen med en eller begge av oss foreldre. For meg er mine barn verdifulle og den tiden vi har sammen er viktig. Jeg er også verdifull og viktig, derfor vil jeg bruke noe av min tid på meg selv og jobben min.

Du får det til å høre ut som en uting at foreldre prioriterer å trene. Hva er det? Å ta vare på seg selv og helsen sin må da være positivt? Jeg for eksempel har heldigvis endelig begynt å prioritere min egen helse. Jeg har begynt å trene, noe som har gitt meg mye mer energi og overskudd til blandt annet barna mine. Treningen har jeg lagt til etter klokken 20 når ungene er i seng. Ser du, det er mulig å få til både å realisere seg selv og ta godt vare på ungen sine.
Verden er ikke sort/hvit, det er mange nyanser. Mange muligheter og måter å leve livet sitt på. Opp til flere av dem kan være bra for både voksne og barn.

him skrev:

OK. For å være helt sikker på at jeg forstår hva du mener: Jeg fortalte en historie om en bekjent av meg som ikke så faren sin før hun var to år (men moren var til stedet hele tiden). Mener du at dette var traumatisk for barnet?

Nei, jeg tror det er lettere.