Er en kvinne en eiendel fordi hun blir fulgt til alters av sin far?

Kanne skrev:

Er du helt sikker på at det er det han hadde frest? Ikke heller "legg ned dolokket", "pass på når hun har lav blodsukker" eller "ikke spis kokos-twisten"?

Men burde vi ikke også diskutere hvorfor det er kvinnen som går gå ned til alteret? Hvorfor ikke mannen, er ikke han like fin og viktig lissom?

Personlig ville jeg aldri ha gjort det, vi har bodd sammen snart et tiår og har to barn sammen. Det var litt annerledes den gang bruden var 18 og bodde hjemme til bryllupet.

Hva andre gjør bryr jeg meg ikke stort om, jeg synes det er brudeparets dag, og det skal mye til før jeg reagerer negativt på hva de velger.

Pappa fulgte meg. Jeg var veldig ung da. Hadde vi giftet oss nå, så hadde vi nok gått sammen, min mann og jeg.

MinaX skrev:

Men burde vi ikke også diskutere hvorfor det er kvinnen som går gå ned til alteret? Hvorfor ikke mannen, er ikke han like fin og viktig lissom?

Hvis paret går sammen så går de ned begge to. Jeg visste ikke at det var "bedre" å gå ned, enn å vente.

Hattifnatten skrev:

Det er "bedre" i den forstand at det er inngangsprosesjon hvor alles oppmerksomhet er rettet mot de som går.

Det rettes ikke så mye oppmerksomhet på de som sitter og venter.

Da løser man jo enda en ting ved at begge går sammen! 😀

Går man ned til alteret? Jeg trodde man gikk opp? Opp kirkegangen, opp til alters.

gajamor skrev:

Går man ned til alteret? Jeg trodde man gikk opp? Opp kirkegangen, opp til alters.

Opp eller ned? Det spørs hva som venter på deg ved alteret.

"koselig tradisjon" eller ikke. Noen ganger tror jeg det er sunt å tenke litt gjennom hvorfor man egentlig gjør som man gjør, og om man egentlig vil at tradisjoner skal holdes i hevd eller om man skal gjøre noen justeringer.

Personlig synes jeg det er mye rundt "gifte-tradisjonen" som burde tas opp til vurdering. Det er da patetisk at kvinner som er godt opp i 30-åra, mor og samboer i årevis, skal tre i hvit prinsesse-kjole og bli fulgt opp til alteret av sin far!? Vil man ha guds velsignelse over samlivet sitt på et slikt tidspunkt, så burde man vel gå sammen opp til alteret?

Når det i følge pollen om dette på FP er 66 som er fulgt av far/stefar og én som er fulgt av mor, er det ikke så veldig vanskelig å se at dette er noe mer enn en "koselig tradisjon" og "vi valgte det fordi det var slik vi tilfeldigvis ønsket det". For meg er dette en påminnelse om den makten far hadde i familien og som jeg er glad for at vi i stor grad har kommet vekk fra. Jeg skal ikke gå i fakkeltog i kamp mot denne praksisen, men jeg blir litt oppgitt når folk ikke ser dette i en litt større sammenheng enn sitt eget bryllup.

Jeg var bare barnet da jeg giftet meg (20 år) og syntes det var fantastisk romantisk å bli fulgt av min far. Pappa var passe lunken og jeg måtte både overtale og nesten dra han med meg oppover kirkegulvet. Selv var jeg full av råååsa drømmer, hjerte/smerte, marengs og love, kiss&romance.

Nå, etter at jeg ble voksen, ser jeg at det for meg er helt teit og stikk i strid mot alt jeg mener og står for. Jeg hadde ikke gjort det på samme måten en gang til, for å si det sånn.

Jeg ble fulgt opp kirkegulvet av pappa.
Pappa har aldri eiet meg - like lite som mamma har eiet meg.
Mannen eier meg heller ikke nå.

Likevel syntes jeg det var godt å ha pappa ved min side der jeg gikk. Han representerer en del av familien min. En del som jeg ikke ga opp da jeg giftet meg. Han fulgte meg frem til mannen min som nå er den som går ved min side.
Man er jo ikke en eiendel fordi om man har en støttespiller (eller flere) ved sin side i livet.
Pappa gående ved min side opp kirkegulvet blir for meg et symbol på at jeg aldri går alene i livet. Derfra tok mannen over rollen som min nærmeste støttespiller.
Jeg er ingen eiendel, sees ikke på som noen eiendel og anser heller ikke meg selv som en.

Maryan skrev:

Jeg er ingen eiendel, sees ikke på som noen eiendel og anser heller ikke meg selv som en.

Nå er det vel ingen her som ser på deg som en eiendel heller?

Hvis jeg skulle giftet meg i dag, hadde jeg nok ikke hatt Pappa med meg opp kirkegulvet, men på den tiden kjente jeg pappa bedre enn min tilkommende, og jeg gjorde det litt for min far sin del, for han syns tradisjoner og seremonier er finfint. Og jeg syns det var fint selv også.

Sitat HI:

Mex skrev:

Jeg kjente at jeg ble litt provosert av det hele. Jeg anser meg selv virkelig ikke som noen eiendel, ei heller min far eller mann har tenkt denne tanken.

Embs skrev:

Nå er det vel ingen her som ser på deg som en eiendel heller?

På grunn av HI valgte jeg å skrive dette.

Jeg synes noe av det beste var å se på min (kommende) mann som sto der jeg da, se tårene i øynene og holde blikket oss imellom. Der står min mann liksom. 😀

Jeg og mannen gikk sammen.
Ingen skulle gis bort eller noe, vi skulle få vår kjærlighet velsignet

Å skulle blande pappa bort i det ville vært veldig, veldig rart

For meg synes det helt fremmed å ikke tenke over betydningen av hva man gjør. Å bevisstløst gjøre ting fordi det bare er sånn er helt absurd i min verden.