Har du noen "tvangstanker"?

Nei. Hvis ikke man teller melkebakterieinfiserte sugerør og surt treningstøy på 40 grader.

Jeg hadde masse før, men det er over. Jeg kunne f.eks. ikke snurre rundt uten å snurre tilbake, som om jeg hadde et tau festet til ryggen som da lå i en kveil rundt livet. Og jeg var sikkert 13 før jeg tråkket vilkårlig på sprekker i asfalten.

Jeg har faktisk aktivt avvent meg med nykkene mine, og det er det verdt!

Nope, jeg tror ikke jeg har noen og det er jammen meg helt greit for meg. :relaxed:

Jeg er forresten overtroisk på ETT område, og det er at dypt inni meg så er det en sterk tro på at det kan gå troll i ord. Så jeg må ALLTID banke i bordet om jeg skulle komme til å si noe sånt som at "jommen har vi vært heldige i høst - ingen har vært syke!!" Og når folk jinxer ting på den måten så må jeg nesten banke i bordet FOR dem!

Inagh skrev:

Nok en med lukkemani melder seg. Jeg får fnatt av familien til mannen min, ham selv inkludert - de må alle ha blitt kollektivt låst inne i et trangt skap en gang i tiden, for ingen av dem er fysisk i stand til å lukke en skuff eller ei skapdør bak seg. Så jeg flyr og lukker det for dem, for jeg får neller av at skap og skuffer står og gaper mot meg.

Hvis det er tvangstanker, så har jeg det også.

Har ikke alle mer eller mindre av dem da?

Jeg er egentlig et klassisk OCD-tilfelle, men har greid å plukke av meg ganske mye (som f eks å ikke trå på strekene, telle, alt skal være symmetrisk, osv). Det hjelper å få 4 barn og en mann som snur om på tilværelsen

Sånn som å lukke skapdørene kan vel ikke kalles tvangstanker? Skapene har dører av en grunn så de ska såklart være lukket når man ikke bruker dem (noe mannen min så aldeles ikke stresser med, og det irriterer selvsagt meg men faktisk mest fordi jeg er lav nok til å knagge hodet i dem og ikke nødvendigvis fordi de står oppe).

Her må vannglass og vannkaraffel skylles før de brukes (selv om jeg akkurat har drukket av det og det fortsatt er en liten skvett igjen), og jeg kan bare drikke vann av visse glass. Vann fra kopp er noe av det verste jeg vet innen smak (plastkopp går ikke), og jeg kreperer om noen drikker fra glasset mitt eller flasken min - barna inkludert - jeg klarer bare ikke å dele vannkilde. Ellers liker jeg at ting ligger på linje og hele pakka, men enn så lenge er det bare det ene barnet som har arvet den belastningen så da gir man gjerne litt opp (og greit nok - det er jo forferdelig upraktisk til tider). Dorullen skal henge med flippen ut, mens mannen snur den konsekvent med flippen inn. Jeg syns det er mest praktisk når den henger med flippen inn fordi da får jeg tørket med den mye delen på den måten jeg bretter papiret, men jeg hater å se at den henger med flippen inn så her viker det praktiske for det estetiske og dermed henges de med flippen ut hver gang jeg går inn på do (jeg retter på den hos andre også, det er vel det verste jeg har innen OCD så sånn sett rimelig uskyldig).

Jeg blir sprø når noen pusser tennene mens de lar vannet renne (mest av miljøhensyn - altså, man kan jo finne en unnskyldning for alt, men faktisk talt er det derfor). Jeg har egentlig mange flere slike småplukk, men ikke noe som stjeler mye tid i hverdagen, for å si det sånn.

Åjada. Skylle ting jeg skal ha vann i tre ganger. Bilder må henge rett, duker og alt annet. Jeg er så ille at jeg kan sitte under et helt møte å bli opphengt i en duk som ligger skjevt. Har til og med ryddet et offentlig kontor engang mens jeg satt å ventet.

Dorullen ja, skapdører å jada, eller åpne dører.

Jeg teller alt, det må gå opp ellers må jeg fixe det slik at det går opp. Jeg teller med tungen på innsiden av tennene. Der har jeg skalaen også, slik at jeg kan spille med når jeg hører klavermusikk. Alfabetet også, det ligger på tennene. Jeg må stave en del navn, deretter telle bokstavene. Men jeg spiller ikke navnene til slutt, altså. Jeg er jo ikke helt sprø heller...

Skulle inn å skrive at neida, det har jeg slettes ikke. Helt til jeg leste CD sitt innlegg. Jeg tråkker nemlig ikke på streker/sprekker. Ei heller på kumlokk.

LIte, om jeg kjenner etter. - Men jeg blir glad inni meg om jeg våkner midt om natta og klokka viser 01:01. 01:23, 03:33, 05:55 osv (vel, ikke sistnevnte, for da ringer klokka om fem minutter....men.

I tillegg liker jeg tellekanter på håndduker - det er dog et under med tanke på hvordan det ser ut i klesskapet mitt.

Eg tel tekstinga når eg ser på tv. Det er avansert, for eg tel antal bokstavar i eit ord. Så må eg finne eit ord med like mange bokstavar i, for det må vere partal. Rekorden er å klare å finne åtte* to, altså seksten ord med like mange bokstavar i.

Er det rart det er eit helsikes stress å sjå tv?

Mannen banker alltid i dashbordet hver gang vi kjører forbi noen med motorstopp. Da jeg fikk lappen, begynte minsanten jeg også.

Denne tråden må være laget for at jeg skal føle at jeg er med i et fellesskap 😀

Klesvaska må henge slik at like farger er inntil hverandre og helst slik at klypene følger samme farger. Men jeg bryr meg ikke om at naboen ser undertøy og sokker! Nå føler jeg meg nesten sjuskete. Nevnte jeg at de minste plaggene MÅ henge innerst på snurrestativet og at det er viktigere enn fargen?

Skrittlengden tilpasses fliser og streker, skulle bare mangle. Og dorullen må ha flippen ut, det er da heeelt logisk. Krydderboksene mine står alfabetisk, slik de skjønnlitterære bøkene gjør. Og jeg lukker dører og skrur av lys i folketomme rom, også på jobben.

Heltall jeg kommer borti må brytes ned til produktet, lykken er å komme over primtall eller kvadrattall

Jeg glemmer ofte å lukke skapdører.

I likhet med Blå er jeg manisk på slukking av levende lys. En julaften tok jeg drosje fra foreldrene mine til leiligheten min før middag fordi jeg ikke kunne huske om jeg hadde slukket stearinlys i vinduskarmen. jeg hadde gjort det ...

Jeg har flust av merkelige yvangstanker, men jeg har blitt bedre med årene.

Maverick skrev:

I mengder. Det må være likt bestikk til alle, jeg teller og teller og teller og teller sånne symmetriske tallinjer, klesvasken må henges opp pent, (om ikke symmetrisk, så i det minste visuelt tiltalende med sortering av farger og størrelser), bilder må henge rett, dører og skuffer må så klart lukkes, har jeg begynt å skrive på et ark, en liste eller whatever og det blir asymmetri i linjeavstanden må jeg begynne på nytt, (ja, når jeg skriver for hånd), i det hele tatt.

Men jeg er en svært rotete person.

Jeg er og rotete og kanskje litt prokastinerende. Men jeg lurer rett og slett på om det er fordi jeg bruker så mye tid og energi på å systimatisere og sortere i hodet.

Outer meg selv som Dolmiobruker (eller strengtatt ikke da, siden jeg to ganger har kjøpt det i troen på at jeg skal lage noe enkelt, men ingen av gangene har brukt det fordi hjemmelaget er mye bedre), men her er kjøleskapet mitt for en tid tilbake siden. Jeg ble lettere stressetover at ketchup og sennepflaskene ikke var like store. Nå har jeg notert meg dette bak øret, så store ketchupflasker kommer ikke i hus flere ganger.

Haha, nei.

Dere er jo koko, som vi leger sier.

Tja, det eneste jeg kommer på er at jeg er veldig ivrig etter å flytte på ting. Er alltid på jakt etter det perfekte stedet å oppbevare ting på. Det kan være litt slitsomt for mine samboere ... Og noen ganger finner jeg slikt et lurt sted for en ting at jeg ikke husker hvor jeg har plassert den ...

Jeg klarer ikke at forskjellige familiemedlemmers klær henger hulter til bulter på tørkestativet eller i tørkeskapet.

Esme skrev:

Haha, nei.

Dere er jo koko, som vi leger sier.

Hør på legen!


Det må da gå mye tid til dette?