Savner du å gå gravid?

:kjenner godt etter: Nei, jeg savner ikke å være gravid.Første svangerskapet var selvsagt spesielt - alt var nytt og spennende og foruten at jeg var stuptrøtt de første ukene, så hadde jeg ingen plager. Svangerskap nr 2 var mer slitsomt. Dvs svangerskapet i seg selv var kanskje ikke så slitsomt bortsett fra litt bekkenplager, men hele det siste halvåret før minstemor var veldig travelt. Vi var på husjakt med en rekke visninger og budrunder, vi solgte leiligheten vår, jeg var deltidsstudent i tillegg til full jobb og mannen fullførte doktorgraden sin. Så det var nok mer alt det andre som var slitsomt - den voksende magen havnet litt i andre rekke. Så nei - jeg savner ikke å gå gravid men jeg skulle gjerne hatt perioden med litenbaby igjen. Det er en fantastisk tid!

Jeg er medlem av den gale klubben... Jeg savner ofte det å være gravid. Å føde og å være i barsel... Jeg har vært så privilligert at jeg har fått oppleve det fire ganger, men kunne sikkert gjort det ti ganger til.

men de skal opp og fram også, så jeg ønsker meg overhode ikke fler barn... Skjønn det den som kan

Jeg savnet svangerskapet ja. Nå er jeg gravid igjen og elsker det! Enn så lenge ... Men jeg gleder meg faktisk til resten av svangerskapet. Jeg hadde også veldig problemfritt svangerskap sist gang, og ble ikke lei på slutten heller, selv om jeg gikk helt fram til termindato. Alle i terminklubben på SM maste om at de ville føde snart, men jeg hadde ikke noe imot å gå litt lenger.

Tangina skrev:

Skulle gjerne føde igjen, og gjerne ha en baby til, men gå gravid - nei takk!

Akkurat sånn føler jeg det også. Konstant kvalme, vann i kroppen, trøtthet og et plagsomt bekken ødelegger veldig mye av gravideten for meg. Jeg syntes det var moro å se hva kroppen min laget, og trivdes veldig godt med kroppen min da jeg var gravid, syntes selv jeg var veldig fin. Men det å være så dårlig som det jeg var, nei det gidder jeg ikke flere ganger.

Ja.
Til tross for at jeg spøy som en gris store deler av svangerskapet, så savner jeg det.
Jeg gleder meg til jeg, forhåpentligvis, får oppleve det igjen. Det er jo så spennende med magen som vokser, med små dult og spark, og den gode formen i midten av svangerskapet - som jeg hadde på sommeren, det var tider det.

:babysyk:

Jeg savnet ikke å være gravid ett sekund. For meg var det en høyst nødvendig transportetappe, kun det. Det var deilig å bli kvitt presset, tyngden, ubehaget, sparkingen i ribbeinene. Har venninner som sier de savner magen, jeg har aldri forstått det.

Jeg savner absolutt ikke å gå gravid. Jeg hatet nok å være gravid.

Jeg savner å gå gravid. Skulle gjerne ha opplevd det en gang til. 🙂

Jeg savner IKKE å gå gravid.
Synes det hele var fryktelig oppskrytt, og heller pyton.
Nå hadde ikke jeg så veldig vanskelige svangerskap, med unntak av veldig bekkenløsning i alle svangerskap. Og det ble konstatert for mye fostervann i siste svangerskap.
Ellers var jeg normalt gravid, dvs fryktelig trøtt de første månedene og en omvandrende hormonel bombe i siste delen.

Jeg hadde et ganske lett svangerskap, men likte ikke å være gravid likevel.
Det var så mange ting som jeg ikke likte med å være gravid. Det psykososiale med oppmerksomhet, mageklapping og kommentarer.
Den nedsatte formen. Tungt å gå nattevakter, tungt å operere, tungt å være i dårlig form. Plutselig måtte ha hjelp til de enkleste ting.
Følelsen av å være i en slapp og dvask kropp hvor man peste og pustet bare man skulle gå opp noen trapper var utrolig pyton.
Faktisk så har jeg så mye mot å gå gravid en gang til at vi vurderer å adoptere neste barn på grunn av det.

Jeg savner ikke å være gravid - jeg hatet det. Jeg tror jeg må være venninnen til Sitron: å være gravid er et uønsket middel for å få et barn.

Jeg var veldig hormonell i graviditetene, noe som påvirket sexlysten. Det var positivt i alle fall.

Jeg jobbet beinhardt i fire år for å bli gravid, men hadde aldri noen romantiske forestillinger om selve svangerskapet. Det var litt både og, synes jeg, og mye preget av stor frykt for å miste. Jeg spottet meg gjennom hele første trimester og var plaget av litt hodepine og vonde lår senere, men ellers var formen god. Ikke var jeg nevneverdig kvalm og overhodet ikke trøtt, og jeg slapp ødemer, strekkmerker og åreknuter. Jeg var enormt takknemlig for at svangerskapet gikk så bra, og nesten litt stolt av kroppen min som taklet det så fint (da den omsider hadde skjønt hva en graviditet var). Likevel kan jeg ikke si at jeg savner å være gravid. Det var koselig med spark og alt det, og jeg er lykkelig over å ha fått oppleve det, men jeg brenner ikke etter å gå gravid igjen. Jeg var også veldig fornøyd med å føde nesten ei uke før tida, så rakk jeg aldri å tenke så mange "dette er kanskje de siste dagene i livet som gravid"-tanker.

Jeg synes det var ganske ålreit å gå gravid forrige gang, og har husket tilbake på den opplevelsen med glede. Jeg følte meg veldig kvinnelig som gravid. Jeg hadde bekkenløsning forrige gang også, men jeg fikk plenty av hvile siden jeg ikke hadde noen barn å ta vare på.

Nå er alt anderledes. Jeg er i uke 19 og kaster fremdeles opp med ujevne mellomrom. Bekkenløsningen kom i uke 12. Jeg har ny jobb som jeg stortrives i, men har så vondt at jeg nesten ikke orker å jobbe. Jeg er en elendig mor for datteren min siden jeg bruker all min tid hjemme sammen med henne til å ligge på sofaen for at ryggen skal få avlastning. Hun ser som regel på film sammen med meg, men hvis jeg er heldig så leser vi bok eller synger.

Nei, denne graviditeten kommer jeg ikke til å huske tilbake på med glede. Men heldigvis vet jeg at dette er siste gang.

Ikke synes jeg at barselperioden er sånn voldsomt stas heller, men jeg gleder meg umåtelig til å få en 2-åring med en storesøster.

Nei, jeg savner ikke å være gravid.

Scarlett skrev:

Savner dere selve det å gå gravid - altså ikke å skulle få et barn til, men svangerskapet? Er jeg dust som ikke hegner om de siste dagene? Hva går jeg glipp av, egentlig?

Jeg savner å ha et lite menneske inni meg, å kjenne spark og bevegelser. Det skulle jeg gjerne oppleve igjen.

Blondie skrev:

Jeg savner ikke selve gravid-tilstanden, jeg synes det er horribelt å være gravid.
Det jeg imidlertid savner er gleden, forventningen, spenningen og det å bli kjent med et nytt lite menneske.

Å kunne stryke seg over magen og prate med den lille som man snart skal bli kjent med. Kjenne spark og bevegelse.
Men ellers så var graviditene ett lite helvete med smerter og ubehag. Utrolig lite søvn og vond bekkenløsning. Sykemelding og lange kjedelige dager man ikke får gjort noe grunnet kynnere og bekkenløsning. Inn og ut og sykehus, sjekk her og sjekk der.
Men samtidig så tenker jeg med stikk i hjertet: enn hvis jeg hadde en liten baby i magen.

Savner det ikke nei, selv om det var koselig og alt det der.

24 uker i ro, seks uker med beina i været og 10 uker på sofaen. Nei, absolutt ikke noe savn!

Hverken i dette eller i det forrige svangerskapet likte jeg den første halvdelen. Frykten for alt som kunne gå galt har til tider vært overhengende, og det er nok et resultat av årevis med prøving og nederlag i forkant. Nå, som sist, synes jeg det er flott i siste halvdel. Selv med 21 kg pluss og massevis av ødemer i forrige svangerskap følte jeg meg lett til bens og hadde vel et veldig greit svangerskap. Får jeg det de siste månedene nå også kan jeg godt like det og sikkert komme til å savne det. Jeg husker i hvert fall at jeg tok meg i å savne magen etter at jeg hadde født sist, men jeg kan vel ikke si at jeg har brukt mye tid på å dyrke savnet i etterkant. Det er absolutt barnet som er premien, ikke magen.

Jeg har hatt to tøffe og et fantastisk svangerskap. Blødninger, forliggende morkake, svangerskapsforgiftning, for kort livmorhals, sterke kynnere osv. men elsker å gå gravid !
Synes det er fryktelig trist at jeg aldri mer skal få oppleve å kjenne noen som vokser inni meg og ikke minst mirakelet ved en fødsel.