What's your cultural dealbreaker?

Jeg kjenner at jeg blir bittelitt irritert på folk som mååååper når jeg sier at jeg sier at jeg går fast i operaen. For den musikken er jo sååååå fæl.

Jeg godtar derimot helt fint at mannen min ikke har så lyst til å være med meg, fordi han ikke liker musikken. Men det er fordi han faktisk har gitt det en god del sjanser når han har vært med meg.

Floksa skrev:

Det ble så ekskluderende for oss som ikke er på fornavn med en eneste kunstner og som ikke aner hva det er med den forfatteren på C (?)



(altså alle vi andre, som også er en del av FP og som ville havnet under raderen, fordi vi ikke er kultruelle nok, eller på rett måte)

Joa, men nå var det kultur som var spørsmålet da. Ikke generelle ting man misliker hos andre. Helt greit det med en avsporing, men det er jo er annet spørsmål.

Madicken skrev:

En åndssnobb av det slaget jeg tenker på, ville ikke syntes at slikt var kuriosa. Men så var det det med definisjoner, da.

Absolutt. Jeg kan nok bli sett på som en åndssnobb: jeg jobber med kultur og har alltid gjort det, til tider ganske vanskelig tilgjengelig innen ulike sjangre. Jeg har jobbet med folk som driver med det særeste av det sære, men kunnskap, selv om det er om dansebandartister, har aldri blitt frowned upon. Nær kjennskap til Paradise Hotel-deltakere, derimot!

rine skrev:

Men, serøst, hva er det med den forfatteren på C?

Det er han som har skrevet Alkymisten. Av mange oppfattet som dyp, meningen med livet, nydelig og løsningen på alt. Av andre enkel, simpel og overdådig. Jeg har lest den. Jeg hatet den absolutt ikke, men skjønte heller ikke fuzzet. Jeg syns absolutt ikke den var særlig dyp. Jeg trodde det var en barnebok, fordi den er skrevet i en ganske naivistisk stil.

Jeg vil si at å like den eller ikke definerer forskjellen på dem som tror det er mer mellom himmel og jord og realister.

Ahh, det er han ja. Alkymisten er den kjedeligste boken jeg har lest. Når folk sier boken forandret livet deres blir jeg oppriktig bekymret, for den er virkelig ikke mye livendrende.

Miley skrev:

Ahh, det er han ja. Alkymisten er den kjedeligste boken jeg har lest. Når folk sier boken forandret livet deres blir jeg oppriktig bekymret, for den er virkelig ikke mye livendrende.

Det hørtes da virkelig ille ut.

Jeg har bare lest en halv bok av Coelho og sluttet fordi den var kjedelig. Ikke husker jeg hva den heter en gang. Den var om pilgrimsreisen til Santiago. Jeg vet om mennesker som elsker den boka og det bekymrer meg ikke veldig.

Guava skrev:

Jeg vet om mennesker som elsker den boka og det bekymrer meg ikke veldig.

Å elske en bok er en ting, at den endret livet ditt er noe annet. I mine øyne hvertfall.

For meg er ikke kultur en så stor del av livet at det er en dealbreaker med noen. Eller, nei, forresten. Jeg blir dødssnurt når noen sier at tegneserier ikke er kultur (sant!) Angående det å være på fornavn med forfattere: Mannen min klarte å lagre "Forbrytelse og straff" under Fjodor i stedet for Dostojevskij - det var en kulturell nedtur. Det høres mye bedre ut å lese Dosojevskij, enn å lese Fjodor, det siste høres jo mer ut som om utedolektyre. 😛

Men hvis man sier at man leser Fjodor Mikhajlovitsj, blir det straks veldig kult.

Guava skrev:

Det hørtes da virkelig ille ut.

Jeg har bare lest en halv bok av Coelho og sluttet fordi den var kjedelig. Ikke husker jeg hva den heter en gang. Den var om pilgrimsreisen til Santiago. Jeg vet om mennesker som elsker den boka og det bekymrer meg ikke veldig.

Den har jeg også lest halve av og sluttet pga kjedsomhet. Men det har jeg også gjort med enkelte bøker som går for å ha høy kvalitet. Alkymisten har jeg lest, og det var ei bok. Ikke kjedelig, men heller ikke oppsiktsvekkende på noe vis.

Det er vanskelig å diskutere kulturelle uttrykk og smak. Greit så lenge man beveger seg på aksen enkelt-komplisert kanskje, men vanskelig når man blander inn kvalitet som et kriterium. For hva er nå det? De fleste vil være enige i at det er noe annet enn smak, men finnes det noen klare kvalitetskriterier som alle er enige om? Er det en ulempe at massene liker det? Eller er det et bevis på at man har greid å formidle det man vil? Er kvaliteten høyere jo mer utilgjengelig det er for en uten spesiell interesse?

Jeg tror nok vi har hatt denne diskusjonen før, men i tillegg til enkelt–komplisert-aksen, har vi jo også andre akser. Klisjépreget/oppskriftsmessig–originalt, f.eks. Og både i musikk og litteratur er det fullt mulig for en komponist/skribent å være teknisk flinkere enn en annen, mer virtuos, rett og slett – bedre i stand til å utnytte det store arsenalet av teknikker og mønstre som ligger i tradisjonen. (Og dermed kan vi slenge på at det vil være en fordel for vedkommende å være godt orientert om tradisjonen.) Og til slutt, lite målbart, er det også kunstverkets potensiale til å utløse kraftige reaksjoner hos mottageren (sterke følelser, høy latter, grubling i dagevis).

Jeg synes det er rent pølsevev å hevde at alt bare er smak.

Jeg tror ikke noe er direkte kulturelle dealbreakere. Det måtte være om noen insisterte på at jeg måtte være med på dansbandsgalla/Plumbokonsert eller tvang meg til å høre på Postgirobygget i timevis. Hva folk liker, er opp til dem. At jeg ikke har så mye til felles med dem, er en annen sak. Men det kan vel ikke karakteriseres som deal-breaker, egentlig?

Noe av det som kan provosere meg nok til at det muligens er en dealbreaker, er de som hevder at alle egentlig liker Se&hør og Paradise Hotel, og at de som hevder at de ikke gjør det, lyver - og at de som innrømmer å like slik derfor er mer ekte og ærlige mennesker. . Eller at noen i fullt alvor tror at man går i Operaen fordi det gir kulturell kred, ikke fordi man faktisk liker det.

Plumbo hadde jeg gemt! Det er faktisk et band jeg merker jeg har problemer med å forholde meg til folk som liker. Jeg sluttet på en spinningtime og klagde på musikken da den ene instruktøren spilte dem. De er et så usympatisk band at jeg syns det er merkelig at folk kan høre på dem, uten å forholde seg til ekstremt kvinnediskriminerende tekster. Samtidig ser jeg jo at jeg kaster stein i glasshus, fordi jeg f.eks. hører på Kanye West som ikke akkurat er en sympatisk fredsdue han heller. Men en mye bedre musiker da. Rent kvalitativt.

Jeg hadde visst fortrengt at Plumbo finnes.

Plumbo skjønner jeg heller ikke at noen orker å høre på altså. Men det skal noe til at jeg tenker noe annet enn "oi" når ellers fornufitge folk har en eller annen merkelig preferanse. Da blir jeg litt nysgjerrig på hvordan de henger sammen.

Folk som sier, leende, " nei, jeg er ikke opptatt av sånt jeg. Sånt kan være politikk, miljø, konflikter, bøker..

Folk som mener mye om hvilke kulturelle greier andre burde like (eller ikke like), er jeg vel ikke så glad i. Det gjelder både de som mener at alle bør lese avansert litteratur, og de som mener at alle egentlig liker Margit Sandemo (eller Paulo Coelho) men ikke vil innrømme det. Det gjelder selvsagt ikke entusiastiske forsøk på å overbevise andre om at dette er så fantastisk at du bare må-å prøve å like det. Når jeg tenker etter har dette kanskje ikke så mye med kulturelle dealbreakers å gjøre, men mer at jeg generelt ikke er glad i surkritiske og lite rause folk. I en diskusjon som dette kommer jeg på mange ting som gjør at jeg hever et øyenbryn eller to (og som jeg i seg selv synes er både uforståelig og idiotisk, som å engasjere seg i Paradise Hotel), men jeg kan ikke se for meg at folks kulturpreferanser ene og alene skal gjøre at jeg har vanskeligheter med å forholde meg til dem.

Miley skrev:

Ahh, det er han ja. Alkymisten er den kjedeligste boken jeg har lest. Når folk sier boken forandret livet deres blir jeg oppriktig bekymret, for den er virkelig ikke mye livendrende.

Den boka var drittkjedelig, og jeg har alltid trodd at det var meg det var noe galt med.

Toffskij skrev:

Jeg tror nok vi har hatt denne diskusjonen før, men i tillegg til enkelt–komplisert-aksen, har vi jo også andre akser. Klisjépreget/oppskriftsmessig–originalt, f.eks. Og både i musikk og litteratur er det fullt mulig for en komponist/skribent å være teknisk flinkere enn en annen, mer virtuos, rett og slett – bedre i stand til å utnytte det store arsenalet av teknikker og mønstre som ligger i tradisjonen. (Og dermed kan vi slenge på at det vil være en fordel for vedkommende å være godt orientert om tradisjonen.) Og til slutt, lite målbart, er det også kunstverkets potensiale til å utløse kraftige reaksjoner hos mottageren (sterke følelser, høy latter, grubling i dagevis).

Jeg synes det er rent pølsevev å hevde at alt bare er smak.

Og, i hvert fall innen musikk, scorer nyskapning og evne til å påvirke nye band og stilretninger veldig høyt innen såkalt objektive lister. Som om det finnes.

Dermed kommer Elvis høyere enn Britney, selv om hun laget sangene sine selv, og ikke han. Hans tolkning av rock'n'roll forandret verden, Britney legitimerte lolita versjon 31.1.

Det er også derfor Robert Johnson troner aller øverst på disse listene.

Hyacinth skrev:

Den boka var drittkjedelig, og jeg har alltid trodd at det var meg det var noe galt med.

Hvordan vet vi da at den er dårlig og at man ikke bare ikke har skjønt poenget? For avansert vil jo i mange tilfeller fremstå som kjedelig for uinvidde.

Katta skrev:

Hvordan vet vi da at den er dårlig og at man ikke bare ikke har skjønt poenget? For avansert vil jo i mange tilfeller fremstå som kjedelig for uinvidde.

Jeg trodde dette i mange år, men har etterhvert konkludert med at den faktisk bare er kjedelig og at jeg ikke er mindre smart.

Jeg synes Alkymisten var helt ok, og skjønner ikke helt problemet med at noen kanskje synes at boken kunne gi svaret på meningen med livet. Man blir neppe et dårligere menneske av å ta med seg noe fra den boken. Ikke at jeg husker hva det gikk i. Jeg sluker bøker på tvers til tider.

:bytter nick til Vera Venneløs: