Hva er du redd for i forhold til hvordan ungen(e) din(e) kan bli?

Jeg henger meg bare som et slips etter Skilpadda.

Det at barnet både skal være et godt menneske samtidig som det har det godt, er viktig.

Kasia skrev:

Beklager. Jeg var litt forutinntatt etter foregående diskusjoner med deg.

Jeg tror i motsetning til deg at de fleste er veldig lydhøre om de får informasjon om at barna deres er lite empatiske og hensynsløse ovefor andre. Det er min erfaring også. Når jeg en sjelden gang treffer på barn som er lite empatiske og hensynsløse, så har det som regel sammenheng med hvordan foreldrene behandler dem. Nå syns jeg lite empatisk og hensynsløs er ganske sterke karakteristikker av barn og av mennesker, og jeg kjenner få barn jeg vil putte i den kategorien. Du legger kanskje noe annet i begrepet empati enn det jeg gjør, for jeg syns ikke det er en uviktig egenskap.

Jeg skjønner at du kan være forutinntatt - likevel syns jeg ikke det var spesielt mye grunn for å gå til "angrep" i denne diskusjonen. Men - ferdig med det.

Jeg syns også at empati er en viktig egenskap - men som sagt - og som Skilpadda er inne på - vanskelig å definere. Og fordi den er vanskelig å definere, og i stor grad kommer an på øyet som ser, så er den mindre "viktig".

Eksempel: en som jobber på et sosialkontor vil lett kunne beskyldes for å mangle empati av den som kommer til sosialkontoret og avvises eller ikke får det han eller hun føler at man har krav på.

Man kan også bli FOR empatisk. Slik at man utsletter seg selv.

Når det gjelder BARN, altså små barn, så er det klart at vi som foreldre griper fatt i det vi får vite om barna våre. Det tror jeg de aller fleste gjør. Får vi melding om uheldige episioder så tar vi tak i det. Men for eksempel - min datter er svært empatisk. Og får mye skryt for det i barnehagen. Men for hennes del er det ikke så bra. Og det har vi måttet ta opp med barnehagen. For det gikk ut over hennes selvhevdelse. Hun turte ikke si i fra. Greide ikke sette grenser for seg selv og andre.

Så det er derfor jeg hele tiden vender tilbake til det med å være lykkelig eller ulykkelig. Hvis det å være svært empatisk blir negativt for et barn, eller for en voksen, så er det jo ikke sånn at "jo mer empatisk, jo bedre".

bina skrev:

Det hadde jo vært interessant med en liten håndsopprekning: hvem her inne har atale, lite empatiske barn, barn som mobber andre, er frekke og arrogante? Kom igjen? Anyone?

Jeg tror ikke jeg kunne ha rukket opp hånden etter utsagnet "barnet er", men jeg at jeg har barn som i perioder har oppført seg sånn? Absolutt.

Vi har et barn som etter 4 års mobbing på skolen, valgte seg en slags "piggene ut og vis fingern til verden"-strategi og "du kan ikke kritisere meg, for jeg er et mobbeoffer det er synd på" i en periode. Hadde ikke vi vært i stand til å se det og gripe fatt i dette, ville vi ikke hatt den harmoniske og veltilpassede ungen vi har i dag.

Hadde vi lukket øynene for dette, ville det ha vært det verste sviket av dem alle. Mye verre enn all mobbingen til sammen.

bina skrev:

Jeg syns også at empati er en viktig egenskap - men som sagt - og som Skilpadda er inne på - vanskelig å definere. Og fordi den er vanskelig å definere, og i stor grad kommer an på øyet som ser, så er den mindre "viktig".

Det er jeg ikke enig i. Det at det er vanskelig å bli objektivt enige om en person er "empatisk nok" eller ikke gjør ikke egenskapen mindre viktig.

bina skrev:

Eksempel: en som jobber på et sosialkontor vil lett kunne beskyldes for å mangle empati av den som kommer til sosialkontoret og avvises eller ikke får det han eller hun føler at man har krav på.

Visst. Målet er jo nettopp ikke at "alle andre" skal synes man er empatisk - målet er at man faktisk skal være det.

bina skrev:

Man kan også bli FOR empatisk. Slik at man utsletter seg selv.

Absolutt. Jeg synes selvrespekt er en av de mest grunnleggende viktige egenskapene man skal ha.

bina skrev:

Så det er derfor jeg hele tiden vender tilbake til det med å være lykkelig eller ulykkelig. Hvis det å være svært empatisk blir negativt for et barn, eller for en voksen, så er det jo ikke sånn at "jo mer empatisk, jo bedre".

Det er klart. Men det at det ikke nødvendigvis er bra å væres noe så mye som mulig, betyr ikke at det ikke er bra eller viktig å ha egenskapen - det aller meste er best i passe mengder. Det med "lykkelig" er jo åpenbart heller ikke entydig - jeg synes heller ikke det nødvendigvis er slik at "jo mer lykkelig, jo bedre" dersom man med "lykkelig" mener å være konstant blid og smilende og ikke tro eller gå med på at det finnes problemer.

mammamia skrev:

etter å ha lest tråden så langt vil jeg føye til at jeg er redd for at ungene mine ikke skal akseptere at det er ulike måter å definere hva som er et godt liv for hver enkelt. At det er ulike oppfatninger av hva lykke er, og når det skal være lov til å bruke det. Lykke er en individuell opplevelse, følelse eller egenskap. Kall det hva dere vil, men hver og en må selv få beskive sin måte å være lykkelige på. Og jeg har vanselig for å tro at foreldre krever at ungene skal være lykkelige.

Jeg kan i grunnen signere den. Det er viktig at man innser at det finnes ulike måter å leve livet på, og at det ikke finnes bare en vei til gode dager. Jeg ønsker at mine barn skal få et godt liv, og at de skal kunne si at de er lykkelige - hva de nå måtte legge i begrepet - enten om det er fravær av vonde opplevelser, eller aksept av at vonde opplevelser kan være en del av et lykkelig liv .

Jeg ønsker rett og slett at mine barn skal være fornøyd med tilværelsen, og at det blir en balanse mellom gode og onde dager som gjør at de summa summarun tenker at livet er godt å leve. Kall det lykke, kall det hva du vil, jeg ønsker for dem et rikt liv der de gode følelsene dominerer, uten at det betyr at de er følelsesmessig amputert av den grunn.

Jeg er redd for at mine barn skal gå gjennom livet uten å få oppleve ekte kjærlighet - både det å bli elsket og det å elske, og da snakker jeg ikke om den kjærligheten vi har til våre barn, eller søskenkjærlighet, for det har de jo allerede. Jeg tror kjærlighet er en viktig basis i et hvert liv, og at alle trenger å bli elsket. Og jeg håper at de i sin partne også finner sin aller beste venn.

Ellers er jeg redd for at min datter skal bli skuffet den gangen hun drar ut i verden for å lete etter sine biologiske foreldre. Først og fremst for at de feks skal være døde, men også for at det hun da finner ikke er det hun drømmer om. Jeg er bekymret for at min sønn skal ønske å lete etter sine biologiske foreldre, som vi ikke har noen mulighet for å finne 🙁

Men jeg går ikke rundt i hverdagen og er redd eller bekymret. Jeg hørte en gang en klok mann som sa at gleder skal man ta på forhånd, ikke bekymringer .

Skilpadda skrev:

Det med "lykkelig" er jo åpenbart heller ikke entydig - jeg synes heller ikke det nødvendigvis er slik at "jo mer lykkelig, jo bedre" dersom man med "lykkelig" mener å være konstant blid og smilende og ikke tro eller gå med på at det finnes problemer.

"Lykkelig" er vel entydig om man går rundt og virkelig ER blid og smilende og ikke har noen problemer. I det øyeblikket man smiler og er konstant blid uten at man egentlig er lykkelig, så er man jo per def ikke lykkelig lengre... Eller?

For min egen del er jeg feks lykkelig ganske store deler av tiden NÅ. Det har ikke vært sånn alltid, det vil neppe bli sånn konstant, men akkurat NÅ er jeg lykkelig, så lykkelig at jeg stort sett bare smiler og ikke har nevneverdige problemer som ikke kan defineres som luksusproblemer.

Jeg vil ikke påstå at min lykke er overfladisk fordi om den (akkurat nå) er veldig problemfri. Jeg hadde ikke akkurat blitt mer lykkelig av å ha alvorligere problemer 😉.

Og jeg ønsker absolutt at ungene mine får oppleve samme lykken som jeg selv opplever nå: jeg er lykkelig fordi jeg er hodestups forelska i mine barns far, fordi vi har funnet tilbake til det vennskapet og de følelsene som i sin tid gjorde at vi forlovet oss etter fire mnd, fordi vi har et helt fantastisk tilfredsstillende samliv på alle plan.

Bonusen er at vi har det ekstremt smertefritt økonomisk sett, men det har ikke noe å si for graden av lykke, den er bare en ok kulisse.

Så jo, for tiden er jeg grunnleggende lykkelig. Det betyr ikke at jeg ikke har andre følelser - jeg er premenstruell, jeg kan bli stressa på jobben, og jeg kan få lyst til å kaldkvele en unge i ny og ne. Men grunnfølelsen min er lykkelig. Og jeg håper at mine unger også får en lykkelig grunnfølelse, men at de får et vidt spekter av følelser å spille på ut over det.

Jeg kan ikke forstå hvorfor noen kan mene det er negativt å ønske at ungene skal være lykkelige. Det ville vært negativt om jeg ønsket at ungene skulle gjøre MEG lykkelig. Eller om det ble min oppgave å gjøre dem lykkelige. Men å ønske at de selv ender opp med å tenke "livet er godt!", hvordan i alle dager kan det være noe annet enn å ønske barna det beste?

Valentina skrev:

Jeg kan ikke forstå hvorfor noen kan mene det er negativt å ønske at ungene skal være lykkelige. Det ville vært negativt om jeg ønsket at ungene skulle gjøre MEG lykkelig. Eller om det ble min oppgave å gjøre dem lykkelige. Men å ønske at de selv ender opp med å tenke "livet er godt!", hvordan i alle dager kan det være noe annet enn å ønske barna det beste?

For min del henger dette sammen med at jeg mener det er feil å forvente/ønske seg spesielle følelser hos andre. Følelser er ikke styrbare i den grad, tenker jeg. Ett eksempel kan være at jeg forventer meg at barna mine blir høflige og takker for gaver, men jeg forventer meg egentlig ikke at de skal få spesielle følelser når de mottar disse gavene.

Jesper Juul skriver jo mye om selvtillit kontra selvfølelse, og en viktig del av det å ha en god selvfølelse er at man er akseptert med de følelsene man faktisk innehar, og ikke de følelsene man "burde" ha. Dette er jo ofte problematisk i mange forhold i livet. Greier vi for eksempel å akseptere at venninnen vår som er blitt banket gul og blå av mannen sin, voldtatt av han og slept hjem fra fest etter håret, faktisk elsker ham dypt og inderlig? Det er nemlig ingen motsetninger der - snarere tvert i mot - hadde hun ikke elsket han hadde hun vel gått for lenge siden?

Og jeg opplever dette med å ønske seg en følelsesmessig reaksjon fra barna sine som feil. Nå har jo flere poengtert i tråden, at de ikke bruker ordet lykke på samme måte som meg - og det er klart legger man helt forskjellige begreper i ordene så reagerer man anderledes på bruken av dem.

him skrev:

For min del henger dette sammen med at jeg mener det er feil å forvente/ønske seg spesielle følelser hos andre. Følelser er ikke styrbare i den grad, tenker jeg. Ett eksempel kan være at jeg forventer meg at barna mine blir høflige og takker for gaver, men jeg forventer meg egentlig ikke at de skal få spesielle følelser når de mottar disse gavene.

Jeg kan ikke forstå at vi er uenige. Jeg forventer ikke at de skal være lykkelige, jeg ønsker det for dem. Jeg håper at de blir lykkelige, men kommer ikke til å elske dem en millimeter mindre om de skulle bli dypt ulykkelig og suicidale, for å sette det på spissen. Nei, følelser er ikke styrbare, selvfølgelig er de ikke det, men det må da være lov å ønske at barna skal få et liv fullt av gode følelser, uten at man da skal bli mistenkt for å prøve å presse på dem følelser de ikke ønsker/klarer å føle? Det er jo ikke akkurat som om man gjør "lykke" til et tema i hverdagen selv om man har et håp om lykke for barna....

Og nå det gjelder det å få gaver, så forventer jeg ikke noe mht følelsene deres rundt det, men jeg HÅPER jo at de er i stand til å føle glede over å få gaver. Jeg kan ikke styre følelsene deres, som du sier, men jeg kan jo HÅPE at de har skamvett til å være takknemlig .

Jeg mener altså at det går an å håpe uten at det betyr at man forsøker å endre mennesker.

Jesper Juul skriver jo mye om selvtillit kontra selvfølelse, og en viktig del av det å ha en god selvfølelse er at man er akseptert med de følelsene man faktisk innehar, og ikke de følelsene man "burde" ha.

Igjen, jeg ser ikke konflikten. Jeg håper at den følelsen mine barn ender opp med å få, er en følelse av lykke. Ikke fordi noen synes de "burde" være lykkelige, men fordi de ER lykkelige. På samme måte som jeg er lykkelig nå, helt av meg selv fordi jeg er det, ikke fordi jeg burde. Det er jo ikke i strid med Jesper Jul. For at det skal være i strid med Jesper Jul så må jo folk per def være ulykkelig som grunnfølelse, sånn at jeg med mitt ønske om at de skal være lykkelige, forsøker å endre dem til noe de ikke er. Det er jo ikke det jeg ønsker!

Greier vi for eksempel å akseptere at venninnen vår som er blitt banket gul og blå av mannen sin, voldtatt av han og slept hjem fra fest etter håret, faktisk elsker ham dypt og inderlig? Det er nemlig ingen motsetninger der - snarere tvert i mot - hadde hun ikke elsket han hadde hun vel gått for lenge siden?

Jeg klarer ikke å forstå hvor du vil her? Hva har det med å ønske at noen skal være lykkelige å gjøre??

Ut over det vil jeg tror at det er svært få som blir banket og slått som EGENTLIG elsker den som banker og slår, men at de er blitt banket og slått så mye at de ikke lengre vet opp og ned på verken egne eller andres følelser, og har fått redusert selvfølelsen så mye at de ikke tror de er verd mer, og at vold er den måten partneren viser kjærlighet på. Det er i alle fall den forklaringen mange gir når de først kommer seg ut av et sånn helvete.

Og jeg opplever dette med å ønske seg en følelsesmessig reaksjon fra barna sine som feil.

Da er jeg rett og slett dypt uenig, for jeg ønsker virkelig at mine barn skal ha et godt følelsesliv, og jeg kan ikke begripe at ikke alle foreldre ønsker seg det samme for sine barn. Hva er alternativet - å håpe at de får en skikkelig følelesesmessig karusell av et liv, med mye tårer og dritt?? Selvfølgelig ønsker man ikke det!

Det betyr ikke at jeg ønsker at de skal reagere på ting og tang på en bestemt måte, at de ikke skal kunne ha føle både glede, sorg, sine osv. Men jeg håper at de når de blir gamle (for det håper jeg de får lov til å bli!), kan se tilbake på livet og tenke at de har vært lykkelige .

Valentina, jeg tror du misforstod meg. Jeg mener absolutt ikke det er noe "galt" i å ønske at barna skal være lykkelige. Jeg påpekte at det ikke nødvendigvis er en optimal målsetting å gå rundt i konstant lykkerus hele tiden (særlig ikke dersom den situasjonen man er i egentlig kunne trenge at man hadde et klarere blikk og prøvde å forbedre ting), men det er klart jeg ønsker at sønnen min skal ha det du kaller en "lykkelig grunnfølelse".

Grunnen til at jeg formulerte meg slik, var at Bina sa at i noen sammenhenger kan det være uheldig å være for empatisk, og at dette derfor ikke nødvendigvis er en egenskap man burde legge veldig mye vekt på å utvikle - jeg påpekte derfor at ikke engang lykkefølelse (som slik jeg forstår henne er det eneste hun ser et poeng i å ønske seg eller arbeide for hos barna sine) nødvendigvis alltid er positivt å ha veldig mye av, men at det ikke betyr at man ikke skal prøve å være lykkelig.

Skilpadda:

Da er vi nok ikke så uenige likevel .

For meg er det ikke nødvendig med en problemfri tilværelse eller en tilværelse i fornektelse for å kunne klare å være lykkelig. Ei heller handler det om å være passiv i forhold til ting man vil forandre.

Jeg synes også det er litt merkelig at flere bruker ord som får det til å virke som om det er noe man forlanger av barna.

For eksempel:

Og jeg opplever dette med å ønske seg en følelsesmessig reaksjon fra barna sine som feil.

For meg er det noe helt annet enn det jeg (og flere?) prøver å si noe om. Nemlig det å ønske noe for barna sine. Ikke fra eller av. Ikke noe de skal levere, men noe de kan få lov til å oppleve.

Jeg ønsker gode ting FOR barna. Ikke FRA dem.

kie skrev:

For meg er det ikke nødvendig med en problemfri tilværelse eller en tilværelse i fornektelse for å kunne klare å være lykkelig. Ei heller handler det om å være passiv i forhold til ting man vil forandre.

Det mener ikke jeg heller. Jeg tror jeg må uttrykke meg veldig klønete i dag.

Neida. Det er bare jeg som følte at jeg måtte presisere litt.

Valentina skrev:

Og nå det gjelder det å få gaver, så forventer jeg ikke noe mht følelsene deres rundt det, men jeg HÅPER jo at de er i stand til å føle glede over å få gaver. Jeg kan ikke styre følelsene deres, som du sier, men jeg kan jo HÅPE at de har skamvett til å være takknemlig .

Det er kanskje her vi deler oss. Jeg synes ikke at det å ha spesifikke følelser er en nødvendighet. Jeg synes at en spesifikk oppførsel er en nødvendighet. Når du sier at du håper de har skamvett til å være takknemlige så oppfatter jeg det som om du mener at spesielle følelser er mer "korrekte" enn andre.

Valentina skrev:

Jeg klarer ikke å forstå hvor du vil her? Hva har det med å ønske at noen skal være lykkelige å gjøre??

Relevansen for meg er at det kan være vanskelig å faktisk akseptere andre sine følelser hvis man mener de er "feil".

Valentina skrev:

Ut over det vil jeg tror at det er svært få som blir banket og slått som EGENTLIG elsker den som banker og slår, men at de er blitt banket og slått så mye at de ikke lengre vet opp og ned på verken egne eller andres følelser, og har fått redusert selvfølelsen så mye at de ikke tror de er verd mer, og at vold er den måten partneren viser kjærlighet på. Det er i alle fall den forklaringen mange gir når de først kommer seg ut av et sånn helvete.

Jeg har ingen problemer med å akseptere at man kan elske en person som slår, jeg mener man underkjenner andre sine følelser når man sier det du sier her, at egentlig er ikke dette å elske. Du sier jo nå rett ut, at hvis noen er med noen som slår så er de følelsene de har for vedkommende "feil", egentlig stemmer de ikke.

kie skrev:

For meg er det noe helt annet enn det jeg (og flere?) prøver å si noe om. Nemlig det å ønske noe for barna sine. Ikke fra eller av. Ikke noe de skal levere, men noe de kan få lov til å oppleve.

Ja, og det er greit. Jeg prøver å argumentere for mitt syn som er at det er naturlig å fokusere på handlingen eller veien som vil føre til resultatet, ikke resultatet i seg selv. Jeg vil tro at dette har noe med hvordan man oppfatter følelser, og dette er sikkert forskjellig fra person til person.

Skilpadda skrev:

Valentina, jeg tror du misforstod meg. Jeg mener absolutt ikke det er noe "galt" i å ønske at barna skal være lykkelige. Jeg påpekte at det ikke nødvendigvis er en optimal målsetting å gå rundt i konstant lykkerus hele tiden (særlig ikke dersom den situasjonen man er i egentlig kunne trenge at man hadde et klarere blikk og prøvde å forbedre ting), men det er klart jeg ønsker at sønnen min skal ha det du kaller en "lykkelig grunnfølelse".

Eh. Du sier jammen meg det jeg har sagt hele tråden. Ingen ekstatisk lykkerus, men evnen til å være lykkelig selv om alt ikke er 100%.

Nå må du passe deg så Mim ikke kommer og tar deg også.

Ikke vær så dustete da, Berglijot.

Jeg er helt enig med him. Følelser hos andre kan vi ikke styre, og det bør man sannelig lære seg etterhvert. Jeg synes hims eksempel med venninnen som har en fryktelig kjæreste som hun likevel elsker høyt er godt. For selv om vi ikke kan akseptere hverken hvordan han behandler henne eller hvordan hun lar seg behandle, så er vi pukka nødt til å akseptere at hun elsker ham. Følelsene er ikke det vi skal ta tak i dersom vi skal hjelpe henne heller, det er handlingene. Han vil jo ha drept henne lenge før hun slutter å elske ham.

Jada. vi kan ønske at de skal slippe alt vondt og bare ha det bra, samtidig gir dette flate kjedelige mennesker jeg helst ikke vil omgås. Jeg mener helt oppriktig at selv om jeg unner Lille alt godt i verden, så er det en del hun må igjennom slik at hun ikke skal bli et stusslig menneske med lite å by på. Hun må oppleve sorg, tap og avvisning. Man må oppleve at alt ikke kommer like lett, man må tryne og reise seg, velge feil og rette det opp osv. Sånn er det bare.

Madam Mim skrev:

Jada. vi kan ønske at de skal slippe alt vondt og bare ha det bra, samtidig gir dette flate kjedelige mennesker jeg helst ikke vil omgås. Jeg mener helt oppriktig at selv om jeg unner Lille alt godt i verden, så er det en del hun må igjennom slik at hun ikke skal bli et stusslig menneske med lite å by på. Hun må oppleve sorg, tap og avvisning. Man må oppleve at alt ikke kommer like lett, man må tryne og reise seg, velge feil og rette det opp osv. Sånn er det bare.

Ja da er det bra du slepp å omgås meg...

Berglijot skrev:

Eh. Du sier jammen meg det jeg har sagt hele tråden. Ingen ekstatisk lykkerus, men evnen til å være lykkelig selv om alt ikke er 100%.

Det var vel ikke akkurat det jeg sa, men greit nok. Jeg kom inn i diskusjonen ganske sent, så jeg bare skummet de første sidene og svarte ikke på noe av det som stod der, ettersom diskusjonen hadde beveget seg videre.

Zip skrev:

Ja da er det bra du slepp å omgås meg...

Så du har aldri hatt motgang, mistet noen, hatt kjærlighetssorg, ikke fåtten jobb du ville ha, gjort det dårlig på en eksamen du hadde lest masse på eller gjort en ordenlitg blemme?



Interessant og fascinerende.

Eller som Kif pleier å si: Whaaaat?