1. J.K. Rowling:
Harry Potter and the Deathly Hallows (jeg leste nemlig Tales of Beedle the Bard i jula, og fant ut at jeg ikke husket mer enn ca. halvparten av plottet i HP7, og sånn kan vi ikke ha det når jeg har etablert meg som HP-guru for storesøster).
2. Per Petterson:
Ut og stjæle hester.
Dette var typisk en sånn bok jeg hadde utsatt å lese fordi alle skrøt sånn av den, men denne gangen hadde de så rett, så rett.
Vis spoiler
En genistrek av en bok om sterke følelser som ingen, absolutt ingen av hovedpersonene hadde ord for eller i det hele tatt prøvde å sette ord på. Sånn sett minte den meg mye om Brokeback Mountain i stemning. Og om hvordan én sommer da hovedpersonen var 15 klarte å overskygge de over 50 årene som kom etter.
3. Sadie Jones:
The Outcast.
Medrasket fra bokhandel fordi jeg vagt kunne huske å ha lest noe om den, men ingen fulltreffer.
Vis spoiler
Det beste man kan si, er vel at den hadde masse driv – jeg flådde igjennom og måtte lese ferdig til langt på natt. I likhet med Ut og stjæle hester er dette en historie om ordløse, undertrykte følelser, men veldig mye svakere gjennomført. Endimensjonale og ikke altfor overbevisende personer, dessuten en temmelig teit happy ending. Men godt skrudd sammen.