Hvilke fordommer blir du møtt av i hverdagen, og hvordan takler du det?

Jeg blir ofte tatt for å være hyggelig, rolig og uskyldig. Jeg takler det med å late som om de fordomsfulle har rett.

Umhum. Vi går på bedehuset, i en setting som vanligvis omtales som fundamentalistisk/konservativt/mørkest av det mørkeste. Jada, det er vanskelig å snakke så høyt at det høres over den veggen der.

Tror ikke jeg har noen. Bortsett fra at mange lurer på om vi ikke skal ha flere barn. Den er slitsom å høre. Sier bare at det tørr vi ikke.

I det siste har jeg blitt møtt med en del fordommer når jeg sier jeg skal ta ferdig vidregående, at jeg ikke viste hva jeg ville gjøre, å heller ville jobbe.
Ellers ble det stilt en del spørsmål da jeg ble gravid rett etter at jeg og mannen var blitt sammen igjen etter et stykt brudd.

Ellers er det vell ikke fordommer, men jeg valgte å ta min bestemors etternavn, som et samisk, da det en del, "ka du trur du e? same? e du det da? også må jeg forklare hvorfor vi ikke snakker smaisk selv om vi er oppvåkst i finnamark"

Da jeg var nygift i Danmark spurte folk om jeg var postordrebrud (som i: "hvorfor bor du her ?" "jeg er gift med en dansk" "åh, er du polak/rumener/russer" ?)

Spesielt her på bygda er folk innmari opptatt av Dibmann sitt høystatusyrke. På fest forleden ble det joket om at jeg var som Anna Anka, bare med hjerne. 🙄 Alle er sikre på at jeg vasser i penger og kun jobber litt for ikke å kjede meg alt for mye. For jeg trenger jo ikke noen egen inntekt, vel ?

Folk spøker også med, at Dibmann og jeg er innvandrere, men da er det tydelig at vi ikke regnes for "ekte" sådanne.

Jeg tar det hele med godt humør. Er folk særlig dumme ler jeg ad dem, rett opp i fleisen. 😛

Ahja, jobb og barn, den var det vel en del av folka mine som slet litt med å fatte, men jeg har hatt med kidsa på en del steder etterhvert, så de har begynt å skjønne at det faktisk stemmer. Ja, aC har barn.

Den var en quick-fix.

Georgine skrev:

Rullestolen gjør at man blir dum i hodet og enkelte tror man må snakke via partneren. Jeg takler det ved å kjøre på de for å klargjøre at jeg kan tenke selv og at jeg akkurat tenkte at det ville være morsomt å kjøre på de.

Utrolig bra

Møter masse fordommer

Blånn skrev:

Jeg kom på en fordom til... Jeg jobber ikke i det hele tatt i mitt yrke. 😉

Ja, den glemte jeg. Den har jeg og. 🙄

alfaCharlie skrev:

Jeg blir derimot sett på som superintelligent som er så flink i norsk.

Den mener jeg å huske at en, eh, felles, svarthåret legevenninne av oss også fikk høre noen ganger da hun var i turnus. Et veldig godt svar da er f.eks. "Ja, vi snakket faktisk bare norsk hjemme hos oss da jeg vokste opp - begge foreldrene mine syntes nemlig det var så viktig at vi barna lærte å snakke norsk godt! "

Georgine skrev:

Rullestolen gjør at man blir dum i hodet og enkelte tror man må snakke via partneren. Jeg takler det ved å kjøre på de for å klargjøre at jeg kan tenke selv og at jeg akkurat tenkte at det ville være morsomt å kjøre på de.

Jeg blir ikke møtt av så mange fordommer i hverdagen. Jeg tilhører kanskje ingen grupper som er interessante nok?

Eller, man har jo alltids ulike varianter av "sånne folk som henger på nettet i stedet for å (...)", da.

Jeg trodde at jeg var såpass til A4-frue (nå også med bil ) at jeg ikke ble møtt med noen fordommer, helt til jeg kom på hva jeg svarer når folk her på bøgda spør hvor jeg jobber. (Svar: På kontor. )

Som livsfjern idealist er det ikke alltid at man a) gidder å dra hele leksa, og b) gidder å dra hele leksa for å bli møtt med "åja, en sånn kontorrotte som ikke gjør noe", eller c) dra hele leksa for å oppdage at samtalepartneren har glassaktig blikk og stirrer på noe i det fjerne. Og når det kommer for en dag at jeg ikke har førerkort, blir ikke saken bedre.

Mannen blir møtt med flere fordommer enn meg, stakkar. Utlending ("men han ser jo så norsk ut"), likestilt i heimen ("kan det være nødvendig med så lang permisjon, da?") og med karrierekone som lar ham være hjemme med sykt barn selv om hun ikke skal på noe Viktig Møte.

Ja, også er jeg like purung som aC og dermed inkompetent. Slike fordommer møter jeg bare med å være rasende flink til det jeg driver med.

Skilpadda skrev:

Jeg blir ikke møtt av så mange fordommer i hverdagen. Jeg tilhører kanskje ingen grupper som er interessante nok?

Det er store mørketall når det gjelder fordommer mot flisespikkere.

Jeg blir sikkert møtt med mange fordommer fordi jeg er veldig overvektig, men det er sjelden folk sier ting om vekta mi direkte til meg, men at de "tenker sitt" tar jeg nesten som en selvfølge.

Jeg stammer, og der møter jeg en del fordommer. Ikke så ofte, faktisk, folk er stort sett enten 1) opplyste eller 2) intuitivt smarte nok til å ta det pent, men noen ganger møter jeg folk som spør om jeg er nervøs, eller som begynner å snakke litt saaakte og tyyydelig og med veldig enkle ord. Og noen synes det er helt greit å fullføre setningene for meg. Da tilter jeg altså, og sier klart i fra at det er uakseptabelt.

Ellers så møter jeg en del fordommer fordi jeg er trønder. Folk tror blant annet at siden jeg er trønder, så er jeg så innmari jovial. Meg? Ja, særlig.

Jeg får ofte høre at jeg har for mange unger til å takle alene. Det tynger ganske mye.

Det som gjør at jeg kommer meg gjennom dette, er at jeg trøster meg selv med at jeg tross alt har søkt hjelp, og at jeg har fått høre fra fagpersoner og hjelpeinstanser at jeg gjør en god jobb, at de ser at jeg bryr meg. Og at jeg har en gjeng flinke og flotte unger.

Tidligere var jeg ikke så flink til å tenke på det positive, jeg la meg ned og grein over alle som tråkket på meg.

Veldig mange tror det er en umulig oppgave å takle mange barn, og der noen har spesielle behov. Noen mener det er for mye for 2 voksne også, og dermed er det jo helt håpløst og umulig siden jeg er alene med barna. Men dem som kjenner meg, vet at jeg har en gjeng flotte unger. Som er flinke på skolen og velstelte. De har det greit. Selv om de må dele oppmerksomheten med mange. 🙂

Jeg prøver også å trøste meg med at det er mye uvitenhet, og jeg har lært meg å overse rare blikk og risting på hodet når jeg passerer kafeen med byens sladrekjerringer. De gangene jeg går ute offentlig med et barn i rullestol og 4 andre barn på slep, så måper mange mennesker åpenlyst. Noen eier ikke skam, og peker og ler. Både voksne og barn.

Dette er litt vanskelig for meg, i og med at jeg har ganske sterk sosialangst fra før.

Jeg møter også en de fordommer med tanke på det at jeg har ei mor som ikke er helt "god". Noen tror nok at jeg er av samme ulla. Familien min har et noe dårlig rykte på seg, og det får også vi som er uskyldige oppi dette, merke på kroppen.

Jeg har tatoveringer og derfor må jeg selvsagt røyke. Alle som har tatoveringer røyker og gjerne mer enn vanlig tobakk. Jeg har hatt en del diskusjoner med folk som er helt overbevist om at de har sett meg røyke, de tror meg rett og slett ikke når jeg forteller at det har jeg aldri gjort.

Jeg har barn med mer enn en mann. Jeg får barn med alle jeg er sammen med.