Hvordan slutte å amme rent praktisk?

Niobe skrev:

Her vil jeg følge med. Ammer Mathias på 13 måneder mye fremdeles, og lurer på hvordan en gradvis nedtrapping vil arte seg... Han er totalt "puppegal", og viser ingen tendenser til å gå lei, men jeg begynner å bli litt sliten, gitt...

Han ammes dog ikke mellom leggetid og kl. 5 om morgenen. Pappaen tar ham om natten om han våkner, og det er det eneste som fungerer her.

Jeg ventet på at min skulle gå lei jeg også, men ble opplyst om at de som fremdeles er puppegale i en alder av 13 måneder sjelden går lei av seg selv. Da orket jeg ikke mer... Det er lov for mammaen å velge å slutte også, selv om vi nok alle skulle ønske at det var barnet som valgte.

apan skrev:

Ang nattammingen er den eneste måten å nekte ham mer pupp om natten. Og det bør pappaen gjøre. Det skal gå an å slutte med nattamming uten å slutte å amme helt. Du må selv velge om du har lyst til å slutte å nattamme, men jeg anbefaler ut fra egen erfaring å slutte før krapylet på 10 måneder krever mat hver annen time hele natten og du sitter og gråter over puppen. Det skal mye til å få en "idyllisk" slutt på nattamming er jeg redd for. Litt skriking må nok de fleste regne med, men barnet trenger jo ikke skrike alene - men helst sammen med pappaen...

Det trodde jeg også, men om det strides de lærde. Vi hadde nemlig først en avvenningsperiode der det var pappaen som tok nattavvenningen. Resultatet var at jeg ikke kunne gå inn om natten, fordi han forbandt meg med pupp. Det var tøft for meg å nekte ham pupp om natten, ikke minst fordi jeg var stup trøtt, men resultatet var mer permanent når jeg tok avveningen selv. Og han skjønte at han ikke nødvendigvis fikk pupp selv om det var jeg som kom inn til ham. Jeg fortsatte ammingen i flere måneder etter at nattammingen var en saga. Men jeg merket at produksjonen ble (mye) mindre, noe som nok var en medvirkende faktor til at han avvente seg selv.

Gaia skrev:

Det trodde jeg også, men om det strides de lærde. Vi hadde nemlig først en avvenningsperiode der det var pappaen som tok nattavvenningen. Resultatet var at jeg ikke kunne gå inn om natten, fordi han forbandt meg med pupp. Det var tøft for meg å nekte ham pupp om natten, ikke minst fordi jeg var stup trøtt, men resultatet var mer permanent når jeg tok avveningen selv. Og han skjønte at han ikke nødvendigvis fikk pupp selv om det var jeg som kom inn til ham. Jeg fortsatte ammingen i flere måneder etter at nattammingen var en saga. Men jeg merket at produksjonen ble (mye) mindre, noe som nok var en medvirkende faktor til at han avvente seg selv.

Nå skjønte jeg ikke helt, skildret ikke du akkurat det jeg skrev? Var vi uenige? Du mener altså at det endte med at du vente ham av selv ved å gå inn til ham men nekte ham pupp? Det går sikkert an det også, men det virker bare mer slitsomt. Forøvrig; jeg kunne ikke gå inn til ham om natten i nattavvenningsperioden, men jeg kunne begynne å gjøre det igjen etter en måneds tid.

apan skrev:

Nå skjønte jeg ikke helt, skildret ikke du akkurat det jeg skrev? Var vi uenige? Du mener altså at det endte med at du vente ham av selv ved å gå inn til ham men nekte ham pupp? Det går sikkert an det også, men det virker bare mer slitsomt. Forøvrig; jeg kunne ikke gå inn til ham om natten i nattavvenningsperioden, men jeg kunne begynne å gjøre det igjen etter en måneds tid.

Bare delvis. 🙂 Og jeg vil vel ikke si at vi er direkte uenige. Mitt poeng var egentlig at det er vanlig å tro at det beste er at pappaen tar avvenningen fordi det innebærer mindre skrik. Jeg ble anbefalt å ta avvenningen selv etter å ha prøvd pappa-avvenningen først. Begrunnelsen for det var at selv om det er tøffere de første dagene, så blir de raskere enklere, fordi pappaen da ikke MÅ ta nettene en måneds tid (eller kortere, eller lengere) fordi man kutter kobling mellom mamma og pupp om natten selv. Dessuten mente hun jeg var på utredningstime hos at det i lengden ble oppfattet som mindre traumatisk at det var mamma som nektet puppen selv, at hun ikke bare "forsvant" om natten.

Gaia skrev:

Dessuten mente hun jeg var på utredningstime hos at det i lengden ble oppfattet som mindre traumatisk at det var mamma som nektet puppen selv, at hun ikke bare "forsvant" om natten.

Det tipset fikk vi også. Prøvde også først et par ganger med pappa som skulle ta nettene, det ble rett og slett bare rør.

Gaia skrev:

Jeg så ikke nattammingen som noe "problematisk" men fikk beskjed om at en del av søvnproblemene nok hadde sammenheng med at jeg nattammet.

Det fikk vi beskjed om med Ulvejenta også, og kuttet ut nattpuppen da hun var tretten-fjorten måneder. Resultatet? At hun i stedet for å sovne igjen etter en femminutters ammestund på natta var våken i to timer og lå og gråt av trøtthet og ikke fikk sove igjen, og både hennes barnehagedager og våre arbeidsdager gikk åt skogen. Deretter tok det tre år før hun sov natta gjennom hver natt.

Hvorvidt man har behov for å pumpe/håndmelke når man avvenner varierer fra kvinne til kvinne. Ved å sakte trappe ned antallet amminger i døgnet (f.eks ved å unngå de vanlige ammesituasjonene, ikke nekte brystet hvis barnet ber om det men heller ikke tilby det) bør melkeproduksjonen tilpasse seg dette. Vi er nå nede på en amming i døgnet, når jeg er borte over natta håndmelker jeg for å opprettholde produksjonen, ikke pga. spreng.

Sånn ja Gaia. Jeg skjønner. Ja, det kan nok stemme at det kan være mindre traumatisk. Jeg var bare ikke istand til å ta avvenningen selv på det tidspunktet, jeg var allerede ganske knekt av mangel på søvn og hver eneste gang jeg prøvde endte det bare med at jeg gav ham fordi jeg ikke orket mer. Dessuten pakket han omtrent ut puppen min av pysjen og hang seg fast i den.

Dersom mor har en meget fast vilje på dette, kan det godt hende det er greiest, men jeg var altså ikke istand til det. Det var delvis mannen som sa at nok var nok etter å ha sett hvordan det utartet seg etterhvert.

Jeg har jo stor forståelse for at det ikke alltid er like praktisk eller gjennomførbart at det er mor som tar avvenningen selv. Jeg er tilfeldigvis så ”heldig” at jeg fint takler å være våken om natten. Det er tiden mellom 05 og 11 som er mitt store problem. Dessuten tok vi avvenningen på et tidspunkt hvor vi var hjemme begge to, sånn at jeg fikk sovet ut på formiddagen.

Acsa, det var ikke bare avvenning fra nattamming som måtte til for at snupp sov hele natten. Så jeg er klar over at det ikke løser alle søvnproblemer å avvenne. Han er blant annet under utredning for melkeproteinallergi og har vært til behandling hos osteopat. Vi har sittet ved sengen hans mange netter, holdt i hånden, strøket og trøstet, så jeg er inderlig klar over at søvnproblematikk er noe som er veldig sammensatt. Mitt poeng var bare at jeg fikk beskjed om at det var lurt at jeg tok avvenningen, siden vi hadde muligheten til å la meg sove ut på andre tider av døgnet. (Og siden dette er en tråd om avvenning, ikke søvn, så gikk jeg ikke inn på alt det andre som skulle til for at han endelig sover hele natten.)

Vimsen skrev:

Jeg synes det er så urettferdig at "alle" har barn som er vill etter pupp!!
Vi har nettopp sluttet etter snart 11 mnd. Det er sinnsykt lenge for oss. Forrige gadd i 4 mnd.
De mister rett og slett interessen.

*innser at jeg ikke burde lese denne tråden*

Tenk 11 måneder, Vimsen! Det hadde du ikke trodd for en stund siden! Tenk så flott!

Neste gang ammer du i et par år!

(Tøyser!!)

Til hovedinnlegget: Jeg har sluttet gradvis. Etter den endelige avslutningen tror jeg at jeg pumpet ut noen stråler av "trykket" en gang eller to.

Vi brukte eit år på den gradvise nedtrappinga. Eg trudde vi nærma oss ammeslutt når lille A var 10 mnd, men det var ikkje heilt slutt før han var ca 22 mnd.

Vi trappet gradvis ned til bare morgenpupp, så reiste jeg bort en helg og det var det. Jeg pumpet av litt etter et par dager fordi jeg hadde litt spreng, og det holdt. (Men det var med sindige og medgjørlige storesøster. Jeg ser for meg en annen historie med dramatiske og puppomane lillesøster.)

Tinetoff skrev:

Vi trappet gradvis ned til bare morgenpupp, så reiste jeg bort en helg og det var det. Jeg pumpet av litt etter et par dager fordi jeg hadde litt spreng, og det var det. (Men det var med sindige og medgjørlige storesøster. Jeg ser for meg en annen historie med dramatiske og puppomane lillesøster.)