Hvordan slutte å trøstespise?

Spiser du mye når du trøstespiser? I såfall kan du kanskje begynne med å trappe ned. For eksempel en sånn liten premiumbit med mørk sjokolade. Det er mye smak, du får noe godt til kaffen, men det er ikke et helt kakestykke eller en stor sjokolade.

Saint, HI sier jo at hun vet hva som kan hjelpe, men at det kan hun ikke gjøre noe med nå. Om man da trøster seg med annen mat, som er bedre å spise enn søtsaker, eller om man trøster seg med andre ting, hva er forskjellen?

Mamari skrev:

Vin er ikke lurt - det er veldig apetittvekkende. Et glass - og jeg sluker det meste.

Hvis man får den effekten er jeg veldig enig i at det er en dårlig idé

løve70 skrev:

Hvis man får den effekten er jeg veldig enig i at det er en dårlig idé

Alkohol er en dårlig ide uansett til en som trøstespiser. Det er jo noe man gjerne gjør for å døyve en følelse, og da introdusere alkohol?

Jeg er enig i at det er en dårlig ide for å døyve vonde følelser - og jeg svarte på hvordan mitt reaksjonsmønster er ift.vin, ser at det ble overfladisk i denne sammenhengen.

For meg fungerer et å "trøstetrene". Altså å gå eller løpe en tur, eller jobbe i hagen dersom jeg er lei meg.

Jeg har vært trøstespiser i 20 år og det eneste som fungerte for meg var å faktisk få det bra, med meg selv. Nå har jeg ikke trøstespist på over et år og mat/hva jeg kan spise er ikke lenger det første jeg tenker på når jeg blir lei meg/stressa/sinna/såret.

Tyttebær skrev:

Å foreslå alkohol i denne sammenhengen er en risikabel sport uavhengig av mengde og hyppighet. Det er som sagt døyving av vonde følelser trøstespisingen skal bidra til, og å erstatte dette med alkohol er galskap i mine øyne. Dette tror jeg det er ganske bred enighet om i fagkretser også.

Helt enig. Vanvittig forslag.

Gjør som meg. Ta en dag hvor du virkelig stapper i deg alt du har lyst på. Så går det en god stund til neste gang. :kvalm:

Prøve å deale med følelsene istedet for å spise? Gråte hvis du er trist, hyle og kaste tallerkner hvis du er sint, leie en film hvis du kjeder deg osv.

Snippa skrev:

Helt enig. Vanvittig forslag.

Ja, men blir jo alkoholiker av et glass vin

Det var igrunnen ikke så seriøst ment, så det er ikke nødvendig å ta helt av!

Jeg er virkelig den siste til å gi råd, for jeg spiser alle følelser. Trøstespiser og spiser som premie. Det må jo være cluet også. Å håndtere følelsene uten mat. At mat er mat og følelser er følelser. Lurer litt på å gjøre som Anne C, gå til psykolog. Jeg må bare bli skikkelig klar først.

Jeg har snakket med legen min om det, og hun sa at problemer med mat er jo noe av det verste, for spise må man jo.

Jeg prøver å leve som Nokon, men det er så veldig, veldig lite som skal til å vippe meg av pinnen.

mkj skrev:

Jeg er virkelig den siste til å gi råd, for jeg spiser alle følelser. Trøstespiser og spiser som premie.

Litt på siden, men nevner det likevel. Jeg har nemlig tenkt mye på dette i mitt arbeid som førskolelærer/spesialpedagog. Det er jo ofte sånn at barn som blir lei seg av en eller annen grunn (slår seg, for eksempel), blir tatt med inn på kjøkkenet og får en liten kjeks eller noe sånt til trøst. Jeg opplevde dette mye i min oppvekst, og har sett mye av det både på jobb og privat.

Dette - ved siden av at det for mange voksne er fryktelig viktig å få barnet til å ikke være lei seg nesten så fort som mulig - kan skape dårlige vaner, tror jeg. Jeg synes ikke voksne er gode forbilder i å vise hvordan håndtere følelser på denne måten, selv om det i mange tilfeller bare handler om fysiske vondter. Lei seg er gjerne lei seg uansett.

Stå i det til det slipper. Følelsene, altså. Det driver jeg og lærer meg nå.
Trøstespising er en av mange måter å distrahere seg vekk fra det kjipe på. Jeg vet ikke hvor fruktbart det er, bestandig, å bytte metoder for distraksjon om problemet er at man driver og rømmer.

Kanskje med unntak av noen former for trening. Det "løsner" på følelsene istedet for å fortrenge dem for meg.

Tyttebær skrev:

Litt på siden, men nevner det likevel. Jeg har nemlig tenkt mye på dette i mitt arbeid som førskolelærer/spesialpedagog. Det er jo ofte sånn at barn som blir lei seg av en eller annen grunn (slår seg, for eksempel), blir tatt med inn på kjøkkenet og får en liten kjeks eller noe sånt til trøst. Jeg opplevde dette mye i min oppvekst, og har sett mye av det både på jobb og privat.

Dette - ved siden av at det for mange voksne er fryktelig viktig å få barnet til å ikke være lei seg nesten så fort som mulig - kan skape dårlige vaner, tror jeg. Jeg synes ikke voksne er gode forbilder i å vise hvordan håndtere følelser på denne måten, selv om det i mange tilfeller bare handler om fysiske vondter. Lei seg er gjerne lei seg uansett.

Enig, jeg tror mange kan kjenne seg igjen i at mat har blitt brukt som trøst, glede og "straff" i oppveksten.

Hvis du spiser regelmessig, og tilstrekkelig, ville jeg funnet alternative aktiviteter til trøstespisingen. Flere har kommet med forslag, som å rydde eller gå en tur. Sett opp en liste over alternative aktiviteter som du har mulighet for å gjøre, og kartlegg dagen din. Få oversikt over når på dagen du trøstespiser, og om det er knyttet til spesielle situasjoner. Så kan du planlegge dag for dag, eller situasjon for situasjon, hvilken alternativ aktivitet du skal gjøre i stedenfor å trøstespise.

Hvis du er heldig, så finner du alternative aktiviteter som du liker. Men ofte er det kanskje mer fristende å ligge på sofaen, se tv og (trøste)spise. Det er derfor det er viktig å ha laget en plan på forhånd, slik at du pusher deg til å velge alternativet. Hvis du klarer å gjøre noe annet enn å spise, så er det antagelig på tide med neste måltid når aktiviteten er unnagjort.:) Hvis du mislykkes, ikke straff deg med å underspise ved neste måltid, eller ved å tenke at du ikke klarer det. Prøv å tenke noen timer av gangen i stedenfor en dag av gangen.

Skulle gjerne hatt et godt svar til deg, da jeg sliter med det samme selv i perioder.

Vanskelig å avlære seg et sånt mønster man har opparbeidet seg over et liv, men i de periodene det går bra her, så gjør jeg disse tingene;
- har det helt rensket for godis
- har litt annet "snacks", f.eks yoghurt, frukt, bær, o.l.
- får utløp for følelsene mine på et eller annet vis, snakker (krangler) med mannen, skriver dagbok e.l.

Det eneste som funker for meg, er å begynne å kjenne etter hva som driver meg til å gjøre det. Stoppe opp, og spørre meg selv "hva føler jeg på nå?". Noen ganger er jeg veldig tørst, og andre ganger er det vonde følelser eller stress. Jeg opplever at det hjelper å drikke, dersom jeg er tørst, og om jeg er stresset eller det er vonde følelser, så går jeg inn i det, kjenner på det, og setter ord på det.

Det å gå inn i seg selv, og kjenne etter på hva som skjer der, og utforske litt, og orke å stå i det og tåle det, er veldig verdifullt, og får søtsuget til å gå over. For det å putte innpå den kjeksen eller sjokoladen, er jo det jeg gjør for å døyve det, dytte det bort og gå videre. Noen ettermiddager så er det jo greit å bare gi etter og putte på noen kjeks for å komme seg gjennom kvelden uten å eksplodere på ungene, men som en regel, så er det lurt å gi seg selv det rommet, og den muligheten. Gjerne stenge seg inne på do noen minutter for å få være i fred.

(Og det å foreslå alkohol til noen som allerede har et avhengighetsmønster, som et byttemiddel, er en fryktelig dårlig ide, for å si det mildt. Uansett om man mente det bare som en og annen gang. Da anerkjenner man ikke hvor dyp problematikken kan være med slike mønstre, altså.)

Takk for masse gode inspill alle sammen.

Vi har ikke søtsaker og kaker i hus, så det er ting jeg kjøper når jeg er ute. Jeg vet veldig godt hvorfor jeg gjør det. Jeg syns synd på meg selv som har slikt et kjipt og vanskelig liv ... Men det å trøstespise hjelper jo ikke akkurat da. Føler meg like dum og skuffet over meg selv hver eneste gang. Men samme hvor mye jeg bestemmer meg for å slutte så vinner suget etter noe søtt neste hver eneste gang. Utrolig hvor sterkt det suget er!

Jeg hadde en "god" periode for ikke så lenge siden der jeg klarte å unngå søtsaker i to uker. Men tankene var der hver eneste dag ... Og nå er jeg på kjøret igjen.

frukt skrev:

Jeg hadde en "god" periode for ikke så lenge siden der jeg klarte å unngå søtsaker i to uker. Men tankene var der hver eneste dag ...

Men da vet du ihvertfall at du kan! For fra en trøstespiser til en annen så er det VANSKELIG å la være, men du klarte jo to uker!

Kan du se hva det var som gjorde at du klarte det da? For å kunne hente det fram igjen?