Lag barn, jenter! (Aftenposten)

Jeg skulle gjerne fått barn tidligere jeg om jeg hadde truffet drømmemannen da .

Jeg synes det var mer slitsomt å ha småbarn sa vi studerete enn seinere, da vi var i jobb. Kanskje fordi vi studerte samtidig?

Berglijot skrev:

Som ei som fikk to barn i studietida kan jeg også skrive under at det er tusen ganger lettere å være student med små barn enn yrkesaktiv.

Her har jeg hørt begge deler. Det kommer kanskje litt an på hva man studerer. Der jeg studerte var det ytterst få som fikk barn, mens venninnene mine hjemmefra som gikk på lærerhøyskolen poppet ut unger på løpende bånd.

Jeg har en arbeidsgiver som er veldig fleksibel, og dermed er det ganske greit å være i jobb.

Jeg synes dette er ubeskrivelig vanskelig, av de grunner som kommer frem i tråden. Vi har to, ønsker oss én eller to til, men aner ikke når det passer best eller "minst verst" å få dem. Jeg skal studere til høsten, studiet tar fire år, så bør jeg jobbe i ytterlige ett år og så få barn, altså om fem år, eller skal vi sette i gang i studietiden?

Det eneste jeg er sikker på, er at dette er vår sak, ikke min alene.

Liven skrev:

Jeg synes det var mer slitsomt å ha småbarn sa vi studerete enn seinere, da vi var i jobb. Kanskje fordi vi studerte samtidig?

Vi var to studenter.

Jeg hadde ingen plass å bo, ingen utdannelse å referere til, og var regelrett fattig. Likevel fikk jeg barn da jeg var tjue, dog ikke planlagt.
Jeg utdannet meg til sykepleier, kjøpte meg leilighet og skapte et liv for meg og barnet mitt. Jeg er så glad barnet mitt kom inn i livet mitt på akkurat det tidspunktet. Det forandret alt til det bedre.
Herregud som jeg elsker den ungen.

Jeg har ihvertfall bidratt til at befolkningen øker. Fikk mitt tredje barn da jeg var 28 år. Er ikke ferdig enda. 😀

Jeg fikk første barnet da jeg var 24, da hadde jeg møtt mannen i mitt liv tre år tidligere. Vi prøvde på nummer to omtrent fra nummer en ble født, men det tok noen år før det gikk bra hele veien. Nå er eldste snart 6 år, ønsket om flere barn er tilstede, men foreløpig intet hell. Jeg har eggstokker som lever på nåde inntil videre også, så hadde vi ventet ti år før vi satte igang, er det faktisk en sjanse for at vi aldri hadde fått barn i det hele tatt. Men, det vet man aldri, men sannsynligheten hadde vært stor. Jeg ville aldri vært foruten mine barn, men såklart det har vært tider hvor ting ikke har vært så lett, men det er ikke sikkert ting hadde vært så mye bedre uten dem heller 🙂

Jeg har et par svigerinner som skal vente MINST ti år før de får barn. Nå er de 24 og 26 år, og har all verdens tid. Riktignok er yngste singel og lever livet, mulig tankegangen endres dersom hun hadde vært i et stabilt forhold.

Skremmern skrev:

Det eneste jeg er sikker på, er at dette er vår sak, ikke min alene.

Viktig det du sier her Skremmern. Da jeg startet min lærerutdanning i 2001 var vesla 1 år, sønnen 7 år og eldstejenta 9 år. Oppi alt dette fikk jeg brystkreft med spredning til mange lymfer og dermed ble det cellegift, stråling osv. Summasummarum så har jeg utdannet meg i 7 år snart. Dette hadde aldri gått dersom jeg ikke hadde en fantastisk mann som har stilt opp 100%. Må jo også si at studiene har gitt mer fleksibilitet enn dersom jeg hadde jobbet.

Mye går bare begge er innstilt på det og at man ser det som en investering i ens framtid. Altså hele familiens framtid. Det kommer jo alle til gode når en får utdanning og bedre lønn, og ikke minst får en jobb en kan trives med.

Samtidig er det viktig å respektere at andre ikke syns utdanning er viktig for dem og er fornøyd med den jobben de har. I samfunnets maskineri trengs vi alle.......

Det jeg savner er noen som spør de kvinnene som venter til 35 + hvorfor de har ventet. Nå spekuleres det jo bare. Alle har liksom hørt om disse karrierekvinnene som vil ha ALT før de får barn, men jeg ANER ikke hvor mange det er som er i den kategorien.

Jeg gjetter at de to viktigste grunnen til at kvinner venter er
1. Man har ikke møtt gode pappa-kandidater
2. Den mannen man synes er en god pappa-kandidat vil ikke ha barn enda

Og hva i all verden kan man gjøre med det??

Ellers tror jeg det vil være en god ide å tilrettelegge enda bedre for å få barn i studietiden, for de som ønsker det. Aborttallene i aldersgruppen 20-25 er helt ekstreme, og man kan jo spørre seg om bedre ordninger i studietiden hadde hjulpet.

Polyanna skrev:

Ellers tror jeg det vil være en god ide å tilrettelegge enda bedre for å få barn i studietiden, for de som ønsker det. Aborttallene i aldersgruppen 20-25 er helt ekstreme, og man kan jo spørre seg om bedre ordninger i studietiden hadde hjulpet.

Vet du at det er i den aldersgruppen aborttallene er høyest? Hva med tenåringer, eller kvinner på 39 som har fått de barna de skal ha, og ikke finner prevensjon som passer?

I Oslo er det i hvert fall den gruppen med de desidert høyeste aborttallene. Der tror jeg over halvparten av svangerskap i den aldersgruppen ender i abort.

Fra Aftenposten
http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article1593672.ece

Over halvparten tar abort.
I en undersøkelse fra Oslo for perioden 2000-2002 endte over halvparten av påbegynte svangerskap blant etnisk norske kvinner under 25 år i provosert abort. I aldersgruppen 30-39 år var det mer enn dobbelt så mange barnefødsler og halvparten så mange aborter som blant kvinner under 30 år. Kvinner med høy utdanning ble oftere gravide og tok sjeldnere abort enn kvinner med lav utdanning.

Lav utdanning økte sannsynligheten for abort også når man tok hensyn til forskjeller i alder mellom kvinner med høy og lav utdanning.

Samme mønster i hele Norge.
Resultatene fra en annen studie av unge voksne fra hele landet tyder på at dette gjelder generelt, og ikke er et isolert Oslo-fenomen. Også lav sosial status blant foreldre ser ut til å ha betydning for om døtrene velger abort.

Disse studiene kan ikke si noe om utdanning har betydning for det totale antall barn kvinner har født ved slutten av sin reproduksjonsperiode.

Og her:

Flest aborter utføres i aldersgruppen 20-24 år.

Antall aborter faller med økende alder.

Herfra: http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article1593799.ece

Kate skrev:

Jeg hadde ingen plass å bo, ingen utdannelse å referere til, og var regelrett fattig. Likevel fikk jeg barn da jeg var tjue, dog ikke planlagt.
Jeg utdannet meg til sykepleier, kjøpte meg leilighet og skapte et liv for meg og barnet mitt. Jeg er så glad barnet mitt kom inn i livet mitt på akkurat det tidspunktet. Det forandret alt til det bedre.
Herregud som jeg elsker den ungen.

Forresten så er jeg ferdig med å få barn. Jeg skal bare ha denne ene.

Jeg faller visst under denne kategorien som så fint kalles "ikke de skarpeste knivene i skuffen". Jeg var nemlig 19 da jeg ble gravid med eldstemann, var i full jobb og studerte på kveldstid. I tillegg fikk jeg barn med den første frosken jeg kysset (hadde seff kysset andre, men denne var den første store kjærligheten)... Så jeg rakk akkurat å bli 20 før jeg fikk barnet mitt. I en alder av 21 var jeg tobarnsmamma og forlovet, i en alder av 26 var jeg firebarnsmamma og gifte med pappan til ALLE fire, og vi har vært sammen siden jeg var 15 og han 19. Mener virkelig noen at dette er helt feil? At vi har mindre å tilby barna våre, at vi ikke følger opp osv. Synes dette er stigmatisering og "båssetting", og jeg føler meg både fornærmet og lei meg... Vel, vi er IKKE rike, for jeg har gitt opp all inntekt for å kunne gå hjemme med barna mine, og det tror jeg at både jeg og de har glede og utbytte av både nå og i fremtiden. Mannen jobber og forsørger oss. Abort har aldri vært ett alternativ for oss. Dersom jeg skulle blitt gravid nå, etter 4 barn og mannens sterilisering kan det hende jeg hadde vurdert det, både pga økonomi, barna og min egen helse.

Men en ting er sikkert, tross tøffe tak, både økonomisk og fysisk, så ville jeg ALDRI gjort det annerledes. Om jeg hadde blitt en bedre mor dersom jeg hadde ventet 10 år med å få barn er YTTERST tvilsomt. Jeg tør å si at jeg er den beste mamman mine barn kunne ønske seg, selv om jeg kategoriseres som en sløv kniv i en skuff fordi jeg ikke har høyskoleutdanning og har 4 barn i en alder av 28 år...

Jeg ble mamma når jeg var 20 og håper på en til om ikke så alt for mange år. Synest det er fint å være ung mor og savner ikke noe av det vi gjorde før.

Er det noe jeg savner så er det å studere i utlandet. Jeg kunne ha gjort det istedenfor men jeg klarte ikke reise fra mannen. Hadde jeg ikke møtt han når jeg var 16 hadde jeg kanskje ventet lenger med unger og. Men jeg angrer ikke!

Problemet med å få barn når man studerer er mange.

Pengene
Manglende pappa permisjon
og at man ikke kan være syk.

Jeg tror at jeg ikke hadde hatt så mye problemer med bekkene nå i ettertid om jeg kunne roe meg litt ned når problemene begynte i uke 25 istedenfor å tvige meg igjennom 4 uker til med barnehagepraksis for å neste stryke fordi jeg ikke hoppet og spratt rundt, men var ganske sliten og klarte så vitt å sette beina foran hverandre. Det ble ikke sett som positivt at jeg bare var vekk 1 dag engang.

Jeg vil ha flere. Gjerne med en gang. Men det er uansvarlig av oss. Så vi må nok vente til jeg er i jobb.

Sånn at vi får penger
sånn at han får pappa perm og
sånn at jeg kan sykemelde meg når jeg ikke lenger klarer å gå.

Jeg er i bedre form nå, som 33-åring, enn jeg var som 27-åring. (som 27-åring kjederøkte jeg 20 om dagen, drakk masse øl og spiste temmelig usunt) Jeg løper nok i fra en god del jenter i tjueårene også, tenker jeg. Jeg kommer nok ikke i overgangsalderen før om ca 20 år, dersom mine kvinnelige slektninger på morssiden og min farmor skulle være en indikasjon.

Så dette med fysikk, helse og form er ikke bare aldersbestemt, men også genetisk, klasseavhengig og individuelt.

MorStine skrev:

Jeg faller visst under denne kategorien som så fint kalles "ikke de skarpeste knivene i skuffen".

Jeg blir alltid litt overrasket når noen tar en generell uttalelse og blir personlig fornærmet.