Vold mot barn, NRK super i kveld

Det er jo kjempeforskjell på å vise filmen for alle på hele skolen, og å vise den på et bestemt trinn fra 4. trinn og oppover. Jeg ville ikke likt at storebror så denne i klasserommet nå, men om storebror var eldre ville jeg sannsynligvis tenkt at det var greiere.

Hvordan voldelige foreldre tenker eller ikke tenker kan jeg heldigvis ikke sette meg inn i.

Jeg kjenner ikke til filmen, og tenker nok ikke at vi ser den i dag, men når lillebror er litt eldre kanskje. Vi får se. Jeg er usikker på om vi behøver den filmen. Er barn som aldri har blitt utsatt for vold, og som sjokkeres av faren til Emil i Lønneberget, egentlig en nødvendig målgruppe her? Trenger de å se filmen? Trenger de i unge barneår å vite dette om verden, eller er den mer aktuell senere, eller kanskje mest aktuell for de barn som faktisk har det vanskelig?

Jeg er en av dem som ikke ønsker barna noe vondt, verken fysisk eller mentalt. Så jeg lurer derfor på om vi trenger denne påminnelsen, når jeg er fullstendig klar over hva som finnes der ute.

Jeg tenker at det er greit at litt større barn er klar over at dette foregår, selv om det ikke skjer hjemme hos dem. Barn har jo en tendens til å tro at sånn de har det hjemme, sånn har alle det. Dersom filmen blir en snakkis, kan det være lettere for den som er rammet å snakke med kompisen eller venninna som ellers ikke vil skjønne bæret, fordi mødre og fedre er jo snille.

Mine barn vet at ikke har det bra, at noen foreldre er slemme - ja poden fortalte til og med bestyrtet at moren til kompisen hadde klepet ham i øret. Vi snakker generelt om alt mulig. Men likevel tror jeg de trenger noen år til på baken for ikke å miste nattesøvnen av ting. Det er noe annet å se og få virkeligheten presentert visuelt.

Hvis det skal bli en snakkis er det nødvendig at barn som ikke er utsatt for vold ser den. Voldsutsatte barn blir mest sannsynlig ikke introdusert for denne filmen, og hvis de ser den skaper det ikke rom for aksept om de tror de er de eneste. Så ja, jeg syns det er nødvendig at ikke-voldsutsatte barn også ser den, det holder ikke at foreldrene vet. Når barna får se den syns jeg det må bli opp til hver enkelt forelder å vurdere.

Det var et bra poeng.

Tallulah skrev:

Hvis det skal bli en snakkis er det nødvendig at barn som ikke er utsatt for vold ser den. Voldsutsatte barn blir mest sannsynlig ikke introdusert for denne filmen, og hvis de ser den skaper det ikke rom for aksept om de tror de er de eneste. Så ja, jeg syns det er nødvendig at ikke-voldsutsatte barn også ser den, det holder ikke at foreldrene vet. Når barna får se den syns jeg det må bli opp til hver enkelt forelder å vurdere.

Det var det som var tanken bak oppfordringen.
Pluss at alle barn trenger å ha snakket om hva de skal gjøre hvis en venn forteller noe som burde vært fanget opp. Ofte vil et voldsutsatt barn fortelle vennene sine hva som skjer nemlig. Men vennene vil ikke vite hvordan de skal håndtere dette, og ofte heller ikke skjønne at dette er veldig gat før de blir ganske store.

Det er ikke noen kjepphest med filmen sånn sett altså. Men i og med at filmen går i dag så ønsker jeg meg at alle setter vold på dagsordenen i dag. Kanskje en eller annen unge ender med å få hjelp.

smilefjes skrev:

Det var det som var tanken bak oppfordringen.
Pluss at alle barn trenger å ha snakket om hva de skal gjøre hvis en venn forteller noe som burde vært fanget opp. Ofte vil et voldsutsatt barn fortelle vennene sine hva som skjer nemlig. Men vennene vil ikke vite hvordan de skal håndtere dette, og ofte heller ikke skjønne at dette er veldig gat før de blir ganske store.

Det er kjempeviktig. Jeg husker jo fra egen barndom - vi hadde flere venner som levde under både kummerlige og jævlige forhold. Men det var liksom bare sånn det var. Det hjalp jo ikke at mange av disse barna hadde fæle opplevelser med barnevernet heller.

Så det er viktig at Hiawata vet at om han hører slikt fra en kompis, så må han fortelle oss om det, slik at vi kan hjelpe. Selv om kompisen ikke vil at han skal fortelle.

Jeg og snart niåringen så den sammen. Sterk film, jeg gråt.

Jeg så på sammen med poden, selv om han ikke er 7år.

Takk for tipset Smilefjes.

Da har vi sett filmen, og pratet litt om den. Poden syns det var litt skummelt, men ikke veldig. Og han skjønte at poenget var at man må si i fra til noen om ting ikke er bra. Og da gjerne en voksen.

Det han grublet på var hvorfor kongen hentet pappan når han var snill, så vi snakket litt om at noen ganger hjelper det ikke å være snill nå og da, hvis det slemme du gjør i mellom er alvorlig nok. Og vi snakket lenge om at alle barn har rett til å føle seg trygg. Og hvis voksne er slemmme med barn må de slemme voksne lære seg å oppføre seg annerledes.
Da Boi lå sammenkrøllet i sengen og sa "Er det min skyld?" sa poden på eget initiativ: "Nei, det er ikke det! Det er ikke din skyld at han ikke er snill! "
Det var godt å høre at han mente det.

I etterkant snakket vi også en del om hva han ville ha gjort hvis jeg eller pappan hans ble så sint at han ble redd, eller om en av oss hadde slått ham. Og vi snakket om forskjeller på hemmeligheter. Noen hemmeligheter som han hører er hemmeligheter og må holdes. Noen hemmeligheter må fortelles til voksne.

Jeg er glad vi så filmen. Takk til SF for påminning.

Jeg luftet det for storebror, men han ville ikke se. Jeg tvinger ikke filmen på 7-åringen, men får se om jeg ikke kan ta opp temaet med han en dag det passer.

For sikkerhets skyld så jeg filmen selv nå, ettersom mannen la barna. Sterk kost, javvist. Men akkurat her går det heldigvis bra til slutt.

Vi så den sammen med vår 8 åring. Utrolig sterk film. Vi hadde for noen dager siden en samtale på nettopp det samme, så hun var ikke helt uviten. Men likevel, å se et barn(selv om det var en tegnefigur) så redd pappa'n sin, var veldig sterkt. For oss alle.

Denne skal vises på skolen her etter vinterferien å det har blitt et veldig styr, http://www.aftenbladet.no/nyheter/lokalt/jaeren/Ma-vise-uonsket-film-2928441.html

Filmen blir vist, men foreldre kan velge. Det er veldig mange som nekter barna sine å se filmen, jeg ble helt overrasket. Jeg jobber selv på skolen og har sett filmen ilag med mine barn. En sterk men viktig film, å på skolen er det jo opplegg både før og etter. Foreldre har fått sett filmen og kan snakke med sine barn, ja de som barn som skal se filmen da.

Jeg hadde egentlig tenkt å se den sammen med storebror, jeg tror han hadde trengt å se den, men pga legging av lillebror fikk vi det ikke til. Skal se om vi ikke får sett den på nett i neste uke når han har vinterferie.

Denne så vi på seminar på skolen før jul. Om barn som lever i utsatte situasjoner. Filmen var grusom!! Helt forferdelig! Jeg gråt som en unge.
På en måte vil jeg ikke at snuppa skal se det, men på den andre siden er det så viktig... Dumt jeg ikke visste den gikk. Da hadde vi sett sammen.. 🙁

Vi var ikke hjemme og fikk følgelig ikke sett filmen nå (jeg har lest boka). Snuppa på 8,5 år liker generelt godt det som vises på megafon og er reflektert og moden for alderen. Hun er heller ikke typen som mister nattesøvnen av å høre eller se ting som er triste og vanskelige. For henne tror jeg det ville vært helt OK å se filmen.

Førsteklassingen er imidlertid en helt annen type og jeg tror ikke jeg ville ønsket at han så denne filmen i skolesammenheng, uten at jeg var tilstede og kunne snakke om det han så med han. På skolen i høst så de en film om barn som lever i områder med landminer. Den gikk veldig inn på han og han ble redd og bekymret etterpå. Han snakket og spurte masse og jeg svarte etter beste evne, men det var ikke nok. Han har hatt flere runder med mareritt og senest for en uke siden våknet han og var helt oppløst i tårer fordi han hadde drømt at det var ladminer på rommet hans.

Bilder og ikke minst levende bilder er sterk kost. Og når det lages på en så uttrykksfull måte som i Gro Dahles bok kan også tegninger være det. For de minste skolebarna, tenker jeg at det ofte kan være tilstrekkelig å snakke om vanskelige ting uten at det nødvendigvis skal illustreres med (levende) bilder.

Jeg så den med tiåringen. Han skjønte hva den handlet om, men han likte ikke illustrasjonene og den naturlig nok dårlige stemningen. Og han syntes det var veldig usannsynlig at kongen kom hjem og ordnet opp. Jeg er litt enig med ham, selv om jeg skjønner tanken bak å lage en bok/film med dette temaet. Jeg har selv vært et skremt barn, ikke først og fremst på grunn av vold men på grunn av alkohol, så jeg kan godt kjenne meg igjen.

Jeg og snart 7 åringen så et minutt av den,da begynte han
å gråte. Han ble redd.
Og jeg merket at det satt i en god stund,ville ikke legge seg. Redd for å få mareritt.

Huff,dårlig beslutning av meg å tro at han skulle klare denne.
Men det går nok over fort.

Kan heller ta den igjen om noen år,det er en
vond og viktig film.