Klart vi trenger mer autoritære foreldre!

Nå har jeg vært sint på dette innlegge så lenge at nå må det ut.

Det er altså en fastlege som mener foreldre bør være strengere med barna og evt holde dem fast og kle av dem med tvang og holde dem fast under undersøkelsen så hun slipper å kaste bort tiden sin.
Jeg reagerer fysisk på det hun skriver med økt puls, tåkehjerne, flashbacks av å bli holdt fast og tårer. For jeg er jo et av de barna og som voksen har jeg kompleks ptsd med ekstrem sykehus og legeangst. Takk for det. Jeg er oppvokst i en tid der ingen lege spurte før de gjorde, ingen forklarte og ingen lot deg få bestemme over din egen kropp. Barn skulle ikke ha den muligheten.
Jeg tenker vi kan bytte ut slike leger, heller enn å gjeninnføre overgrep mot redde barn.

Link

https://www.kk.no/mamma/foreldre-bor-vaere-litt-mer-autoritaere/80471289?fbclid=IwAR37_UfJObYBPnBkBLAowk28LqpSHAc_YHfybxZ-SNiF_dsgCv5oiQlo-zk_aem_AZtwEEyr33tVsIDSoRfwAtbw2XgNr28-zQ5ms900zZk-2OLJLKuiYqPWWig-MnkuvAyFihwNj1PxdcWwjjv6bb2V

Jeg tror på en mellomting. Man må få utført undersøkelser, så noen ganger må man være bestemt. Men! God kommunikasjon, gode forklaringer og respekt er essensielt.

Et barn som nesten ikke puster, da holder jeg masken som det gjelder liv, men jeg trøster, forklarer og støtter barnet så godt jeg kan. Barnet sitter på mors fang, og jeg står en stilling der ryggen ryker, men jeg lar ikke barnet bestemme st det skal få kveles.

Så tvang er det, men gjort med kjærlighet.

Jeg tror jo på ingen måte legen forfekter noe av den typen du skisserer, Floksa, men jeg forstår at det føles sånn når du har den erfaringen du har.

Et barn på 2-3 år er jo veldig lite og kan være ganske bestemte. Jeg må nok si meg enig i at dersom det er barn som åpenbart må undersøkes, er foreldrene faktisk nødt til å tvangskle av barnet, på samme måte som man av og til tvangskler på dem. Har ikke store problemer med å forstå at legen kan ha vært i situasjoner der det er rart at barna oppleves å få velge dette. Det er få som tar med så små barn til legen uten grunn, tross alt.

Jeg har selv ett barn (minstemann) som har vært atskillig mindre samarbeidsvillig i flere slike situasjoner enn man skulle ønske, og er det noe som virkelig er nødvendig, kan det ha vært nødvendig å holde ham eller tvinge gjennom noe. Når det er sagt, har foreldrene et ansvar også for å forutse at denne type ting kommer, forberede, vurdere belønning eller annet som skal til for å få det gjort. Og ikke minst vurdere nødvendighet.

Vi ventet selv flere år lenger enn anbefalt med å teste minstemann for cøliaki blant annet (familietesting som er anbefalt, han hadde ikke symptomer) - da i samråd med fastlege, fordi vi vurderte det som sannsynlig at han måtte holdes og fastlegen mente det ikke var verdt det så lenge barnet var friskt. Hun var likevel tydelig på at vi burde gjøre det når så snart vi trodde det kunne gå. Når det til slutt ble gjort, var det med forberedelser og lovnad om belønning, og det gikk knirkefritt. Men det er bare halvannet år siden vi delvis gav opp en undersøkelse hos optiker fordi vi nærmest måtte tydd til tvang for å få det gjort, og det vurderte jeg det ikke til å være verdt. Jeg jobbet imidlertid lenge med å få det til med andre virkemidler før vi gav opp.

Jeg er tildels enig med legen, litt med forbehold om alder. Og jeg har selv vært utsatt for traumatiserende grusom tvang på sykehus som barn ( som jeg mener ikke burde skjedd).

Jeg jobbet et sted der man tok vaksiner. Enkelte små barn fikk velge selv. De hylte og skrek, og det endte jevnlig med at de måtte dra uten vaksine. Når vi voksne da vet at barnet SKAL ha vaksinen, feks pga krav på skole/barnehage i utland man skal flytte til; så tror jeg med fordel enkelte foreldre kunne holdt fast sitt barn og gjennomført på 30 sekunder. For skrikingen og redselen i 20 min fører heller ikke til noe godt, og de møter opp neste gang med enda verre minner og nederlagsfølelse. Samme med feks å smøre på øyesalve. Noen ganger kan ikke barn bestemme selv.

Men alt har en grense. Selv ble jeg holdt nede av 4 mens de klippet opp et delvis gjengrodd operasjonssår med gule stafylokokker uten bedøvelse da jeg var 11-12, og det var helt fullstendig jævlig og jeg tilgir aldri at de de ikke ga meg bedøvelse ( som jeg nektet dem å sette pga sprøyteskrekk).

Jeg tror at noen ganger så må man utføre inngrep enten pasienten vil eller ikke, jeg tenker da når det står om liv, ikke rutineundersøkelser eller behandlinger. Og jeg har opplevd det selv både som pasient og som mor, og ja det er helt grusomt og forferdelig når din toddler må holdes fast av deg og er i total panikk når narkosen settes. Jeg har opplevd det flere ganger med sønnen min. Men det var riktig og nødvendig selv om jeg gråt hele tiden mens jeg gikk ut av operasjonstuen og mens jeg ventet på at pasienten skulle komme til oppvåkningen.

Er ikke noe av utfordringen hos oss voksne, at vi lar barnet få et valg på noe de faktisk ikke kan velge? Altså at spørsmålet burde ikke være «vil du ta sprøyta» men «vil du sitte på stolen eller på fanget mitt når du skal ta sprøyta»

Palmen skrev:

Er ikke noe av utfordringen hos oss voksne, at vi lar barnet få et valg på noe de faktisk ikke kan velge? Altså at spørsmålet burde ikke være «vil du ta sprøyta» men «vil du sitte på stolen eller på fanget mitt når du skal ta sprøyta»

Enig i dette.

Palmen skrev:

Er ikke noe av utfordringen hos oss voksne, at vi lar barnet få et valg på noe de faktisk ikke kan velge? Altså at spørsmålet burde ikke være «vil du ta sprøyta» men «vil du sitte på stolen eller på fanget mitt når du skal ta sprøyta»

Jo. Og som helsepersonell ser vi veldig mange av «vil du ta sprøyte, lille venn? Den gjør veldig vondt altså» foreldrene. Men vi ser selvfølgelig de som sier «kom her å sitt på fanget mitt, det er fort overstått» også, men den første varianten blir det mer og mer av.

Palmen skrev:

Er ikke noe av utfordringen hos oss voksne, at vi lar barnet få et valg på noe de faktisk ikke kan velge? Altså at spørsmålet burde ikke være «vil du ta sprøyta» men «vil du sitte på stolen eller på fanget mitt når du skal ta sprøyta»

Dette er vel utfordringen som beskrives av legen i HI. Det er en del foreldre nå som gir ungene ansvar for beslutninger de strengt talt ikke har. Mye av medisinsk behandling skal gjennomføres, og da er det dumt om det blir fremstilt for ungene at de har et valg.


Selv har jeg en sønn som sliter med traumer etter medisinsk behandling da han var 1-3 år. Han var syk og måtte opereres gjentatte ganger. Det å avstå fra behandling var ikke et valg, men det var skikkelig fælt for både liten og stor. Jeg holdt ham fast og hadde vondt langt inni meg av hylene hans. Så det jobber vi oss gjennom nå. Men valgene består i: Vil du ha med en voksen eller ikke? Vil du ha emla-krem eller ikke?

Han fikk velge bort å få runde nr 2 og 3 av korona-vaksine, men det ble jo ikke vurdert som kritisk av noen å avstå fra de siste rundene for en frisk tenåring.

Vi har ganske mange ganger tatt barnet bestemt på fanget, låst det fast og gitt pustemedisin. (Astmamedisin på forstøver).
Vi har også opplevd foreldre til diabetesbarn som spør om barnet vil ha medisin - noe barnet svarer nei til. Så blir det diskusjoner og krangling da - og blodsukkeret stiger - med de farer det får.

Palmen skrev:

Er ikke noe av utfordringen hos oss voksne, at vi lar barnet få et valg på noe de faktisk ikke kan velge? Altså at spørsmålet burde ikke være «vil du ta sprøyta» men «vil du sitte på stolen eller på fanget mitt når du skal ta sprøyta»

Enig i dette.

Palmen skrev:

Er ikke noe av utfordringen hos oss voksne, at vi lar barnet få et valg på noe de faktisk ikke kan velge? Altså at spørsmålet burde ikke være «vil du ta sprøyta» men «vil du sitte på stolen eller på fanget mitt når du skal ta sprøyta»

Dette Man skal selvsagt prøve å gjøre det så behagelig/lite ubehagelig som mulig for barnet, men det er ikke alt de kan velge selv.

Barn skal virkelig ikke få valg som ikke er reelle valg, det bidrar jo bare til traumet om de tror de kan få bestemme selv, og så blir dette ignorert. Men så finnes det jo utrolig mange veier til målet da. Jeg «bodde» på sykehus i perioder fra jeg var 6 år, og har heldigvis ikke opplevd dette som traumatisk på noe som helst vis, selv om jeg har hatt min fair share av sprøyter, veneflon, blodprøver, undersøkelser operasjoner og narkoser. Det har helt sikkert vært noen uheldige opplevelser, men det er ikke det jeg har minner om. Selv om det var på den tiden foreldre ikke var til stedet hele tiden og man sov alene på rom med andre barn.

Jeg antar at det er en blanding av legene og sykepleierne jeg har hatt, min egen innstilling og hvordan mine foreldre taklet dette, som har bidratt til at dette ble lite traumatisk for meg, og som gjør at jeg den dag i dag har et veldig avslappet forhold til sykehus og alt som følger med (skriver dette fra en seng på Rikshospitalet, etter et mindre inngrep).

En ting er veiledning av foreldre, det burde man kanskje gjøre mer av ifht slike ting. En 2 åring kan selvfølgelig ikke velge om hen skal ta vaksine. Men å holde fast/holde nede en panisk unge og sette en vaksine gjør ikke godt for noen. Dr gjør man faktisk ikke med dyr engang.
Livreddende behandling er en litt annen skål, men det jo ikke dette man snakker om her.
Vi har opplevd mye rart, å holde fast en treårig mark med en sten i nesen funker flott. Å holde fast en vettskremt tiåring som skal fjerne en gips og en legestudent som insisterer på å bruke et stort elektrisk redskap og ender med å gi nevnte unge et brannsår og varige traumer gjør stor skade. Utrolig mye kan løses med dialog. Men å undervurdere hvor stor skade slikt gjør på barn tror jeg er skummelt.

Ja, et stikkord her er jo redsel, og det å ta barns følelser på alvor. Det er en vesentlig forskjell på å være vettskremt, og på "vil ikke". Foreldre som kjenner barna sine vil som regel også merke stor forskjell på en treåring som bare vil bestemme selv, og en livredd unge som opplever tap av kontroll. På den første vil trolig "hold fast, det er fort overstått og glemt etterpå, her har du en is" fungere helt fint, på den siste er informasjon, følelse av trygghet og å bli tatt på alvor kanskje forskjellen på å grue seg men holde ut ubehaget, og på å bli traumatisert for all overskuelig framtid. Da kan det absolutt være verdt det å ta den ekstra tiden for å få den lille tryggheten, og om så forsøke igjen litt senere, hvis det er et alternativ. For en utenforstående er det kanskje ett fett, barn som hyler og nekter, foreldre som burde ta kontroll, få jobben gjort, værsågod neste. Og det mener jeg er problemet med innlegget, det tas ikke høyde for at barn er forskjellige og protesterer av ulike grunner, alt blir regnet som "trass", og årsaken er unnvikende foreldre som ikke evner å sette grenser. Det blir veldig enkelt.

Men er enig i den delen som går på at man ikke kan gi inntrykk av valgfrihet når det ikke egentlig er det.

Jeg er helt enig i at det er veldig mange måter å løse ting på som kan redusere traumer. Jeg tenker jo feks at legen som som dro ut tampongene fra nesen min etter at jeg fjernet polypper i nesen burde advart meg på forhånd om at de faktisk lå langt inn i bihulen og at det var ganske smertefullt å dra dem ut. Han tok spenntak på krakken jeg satt på mens en sykepleier holdt fast hodet mitt. Hadde det vært min første opplevelse med sykehus hadde den opplevelsen nok kunne gjort noe med min trygghet knyttet til leger og sykehus. Nå er det mer en sånn morsom historie om den gangen en lege forsøkte å dra hjernen min ut av nesen min.

Jeg synes den videoen med en lege som skal sette vaksine på en liten unge, og som «danser» rundt med sprøyta på ungen mens han synger er fin. Det tar 2-3 ekstra minutter, men ungen blir glad og fornøyd og merker knapt stikket. Så ja, man kan absolutt gjøre mye for å minske traumer.

Floksa skrev:

Men å holde fast/holde nede en panisk unge og sette en vaksine gjør ikke godt for noen. Dr gjør man faktisk ikke med dyr engang.
Livreddende behandling er en litt annen skål, men det jo ikke dette man snakker om her.

Men noen ganger må man? Mitt barn på 8 år hadde en 5 cm flis i armen. Den måtte ut hos lege. Han ble holdt fast av meg, det var ikke artig, men den måtte jo ut (med bedøvelse).

Enkelte vaksiner MÅ man ta, fordi familien skal flytte til utlandet. Det har familien bestemt, da blir det rart å la barnet si nei til vaksine; for den kommer før eller senere.

Vet også om et tilfelle der et barn holdt igjen et fly i en times tid pga ville ikke ta fly pga flyskrekk; mens foreldre godsnakket ved inngangen. Det synes jeg er veldig egosentrisk. Dropp ferie eller kjør hardt mot hardt.

I prinsippet er jeg jo ikke uenig i at en del foreldre kan jobbe mer med "dette er det som skal skje nå, og slik gjør vi det" vs. "dilledalle skal vi prøve å gjøre sånn, eller hva tror du, vennen min?"

Men så har jeg vært hos den aktuelle legen med begge barna, og det er noe av det minst barnevennlige jeg har vært borti. Hun catchet overhodet ikke det autistiske barnet og hadde null tiltro til at vi som foreldre faktisk kunne håndtere ungen, og skremte også vannet av det i utgangspunktet pliktoppfyllende og legevennlige barnet som var helt innstilt på samarbeid. Fremstod nedlatende og temmelig uspiselig omtrent før vi fikk sagt hei. Dermed mistenker jeg vel at det kan være flere versjoner også av episoden som gjengis.

Jeg glemmer aldri da min mor, hennes venninne og vår faste lege kappløp med meg rundt spisebordet hjemme. De kom fra hver sin side og klarte selvfølgelig å fange opp den vettskremte 5-åringen som hadde pådratt seg en byll på rompa som nå skulle skjæres opp. Mor og venninne holdt meg nede, doktor Knutsen håndterte skalpellen. Det ble et par minutters hyling, men kan ikke si det har påvirket meg i ettertid. Ingen legeskrekk eller utrygghet videre utover i barndommen. Tror det hadde mye å si at jeg hadde trygge, men bestemte voksne rundt meg som ikke speilet min egen redsel. Det var ingen nøling eller usikkerhet, bare en just do it-holdning.

Tannlegen derimot, da snakker vi traume. Dette kunne sikkert vært minimert eller i beste fall unngått, hadde jeg hatt min mor med meg. Hun ville aldri tillatt at jeg ble straffet på den måten jeg gjorde.

Trygge, og kjente voksne som ikke formidler usikkerhet i situasjonen og som ikke lar barnets redsel synlig påvirke dem, tenker jeg bidrar til at situasjonen ikke fester seg som et traume. Selv om det oppleves vondt og skremmende der og da.

Retz skrev:

Trygge, og kjente voksne som ikke formidler usikkerhet i situasjonen og som ikke lar barnets redsel synlig påvirke dem, tenker jeg bidrar til at situasjonen ikke fester seg som et traume. Selv om det oppleves vondt og skremmende der og da.

Jeg er så enig! Det kan være ganske tøft å være den voksne også i sånne situasjoner, men det må vi stå i.