Stigmatisering av overvektige

Meg, meg, meg!

kie skrev:

Meg, meg, meg!

Jah. Du minte meg på at jeg ikke burde skrive det jeg hadde tenkt om meg. 😉

Jeg tror kanskje at samfunnet stigmatiserer overvektige som personer som ikke har kontroll (over matinntaket - og da ikke kontroll over andre ting heller), mens undervektige gjerne går for å ha kontroll (over matinntaket - og da gjerne også over andre ting). Det er kanskje det som føles litt sårt...?


Tilhører første kategori... (men noe har jeg kontroll på, altså)

glitterchick skrev:

Hvordan tror du sterkt undervektige jenter føler seg beglodd og hvisket om når de sitter med en vannflaske og et eple i kantina? Eller spiser en sjokolade, for den saks skyld. Tror du ikke *alle* tenker at hun sikkert går på do og kaster den opp etterpå? Eller når hun trener på tredemølla og alle tenker at hun sikkert er anorektisk og er i ferd med å trene seg helt vekk?

Og jeg skal love deg at de ekstremt tynne jentene jeg har sett, de blir pekt på og hvisket og tisket om temmelig åpenlyst.

HP skrev:

Det må føles ganske håpløst å være undervektig, og ikke få aksept eller forståelse for at det kan være noe problem. Vi overvektige har synlige bevis på problemet. Klart, det er ikke lett å være overvektig, men det å bli undervektig er heller ikke noe å strebe etter.

glitterchick skrev:

Jeg syns du tar feil. Samfunnet godtar de som er litt undervektige ja, men de godtar også de som er litt overvektige. Når det blir ekstremt tror jeg stigmatiseringen er like ille begge veier.

De fleste klesbutikker jeg kunne tenke meg å handle klær i, har klær i str. 36–44, med andre ord kun til folk som er normalvektige. Problemet oppstår vel for de tynne akkurat som for de tykke, når man faller utenfor denne kategorien. Jeg kan ikke skjønne at det skal være et mindre problem å ikke finne klær i str. 32–34 enn å ikke finne klær i størrelse 46–48. Faktisk så innbiller jeg meg at det med klær er lettere for overvektige, for det finnes tross alt kleskjeder som spesialiserer seg på store størrelser. Jeg tror ikke jeg har hørt om tilsvarende for små, (men hva vet jeg, jeg har aldri hatt bruk for små klær siden jeg fant dem i barneavdelingen).

Etter å ha rast ned til 5 kg. mindre enn før siste svangerskap, har jeg faktisk problemer med å finne bukser som sitter pent.

Jeg har mange ganger lurt på om jeg er paranoid, men jeg mener bestemt at jeg utallige ganger har opplevd å bli uglesett fordi jeg er tynn. På ungdomsskolen og videregående hadde jeg guttekropp, og da jeg begynte å jobbe fikk jeg stadig høre at jeg måtte spise maten min, for det var ikke noe pent å være så tynn. Og jeg var og er normalvektig i følge BMI-kalkulatorer, (uten at jeg synes det er noe å trakte etter) da kan jeg bare forestille meg hva virkelig undervektige får høre. Eller - det blir vel som med veldig overvektige - de hører ikke annet enn hvisking og tisking, med tilhørende stirring og skuling. Misunnelse, overvektige holder seg unna i sosiale sammenhenger, kanskje fordi de føler seg enda større ved siden av en undervektig, mistanker om spiseforstyrrelser, altfor små pupper og rompe i puberteten. Mange dager skulle jeg gitt mye for å heller bli sett på som tjukk og blid og lat.

Mange blir overvektige som en følge av lavt stoffskifte, men noe jeg ikke visste før jeg nylig fant ut at jeg antakeligvis har det selv, er at det motsatte også er en sykdom. Høyt stoffskifte fører til vekttap, svekket konsentrasjonsevne, forsinket pubertet, utmattethet og mange andre ganske kjedelige symptomer. Så det er ikke nødvendigvis bare glamour å være tynn. Det blir håpløst å si noe om hva som er verst, men det jeg er helt sikker på er at utfordringene man møter som undervektig får forsvinnende lite oppmerksomhet.

Nå har jeg ikke lest gjennom alle sidene, så det kan hende dette har blitt sagt av andre, men jeg tar sjansen. Det med å bli behandlet annerledes når man er tykk enn når man er tynn - kan ikke dette delvis, i enkelte tilfeller skyldes ens eget selvbilde, ens egen utstråling og oppførsel, at man blir tydelig preget av å være misfornøyd med egen kropp og utseende? Nå sier jeg absolutt ikke at dette gjelder alle eller mange av de som er overvektige, men jeg har møtt en del mennesker som er konstant misfornøyd, stadig føler seg avvist og utenfor. Disse har ofte nevnt at de har et forferdelig dårlig selvbilde, gjerne pga. kroppen og utseendet. De har mistet evnen til å glede seg over ting, le av ting og ikke ta alt så himla alvorlig. Med fare for å virke overfladisk; dette er ting som er viktig for meg hvis jeg skal orke å omgås folk over tid. Jeg har langt fra bare vellykkede glansbildevenner, men de har til felles at de har evnen til more seg litt og unne andre å ha det bra, til tross for motgang.

Jeg understreker at jeg ikke beskylder dere her som er overvektige for å være slik som jeg beskrev her, men jeg tror at en del av de reaksjonene man føler man får fra omverdenen ofte kan sitte i eget hode. Jeg skal være den første til å innrømme det.

Majsa: noe rett har du nok, men bare noe. For jeg er veldig var og avisende mot mennesker som plutselig er hyggelig når jeg går ned noen kilo. Mye mindre imøtekommende enn før. Nå kan det være derfor jeg plutselig er interessant.

Det er gjort seriøs forskning på hvilke karaktristikker folk tillegger overvektige. Og det er ganske klart at det å være stor, tykk, feit, overvektig osv blir assosiert med mye negativt i omverdenens sine hoder. At overvektige også har en del av disse fordommene selv og at det preger vår selvfølelse er en annen sak.

Maz skrev:

Majsa: noe rett har du nok, men bare noe. For jeg er veldig var og avisende mot mennesker som plutselig er hyggelig når jeg går ned noen kilo. Mye mindre imøtekommende enn før. Nå kan det være derfor jeg plutselig er interessant.

Men Maz, når du går ned noen kilo; påvirker ikke det deg da? Det er vel mer enn skoene som kjenner at du er litt lettere? Føles det ikke godt å gå ned noen kilo, å ha nådd noen mål? Kan det tenkes at andre du omgås oppfatter at nå har Maz medgang? Folk liker å heie på det vinnende laget.

HP: Jeg tar meg den frihet å svare for Maz. Det går ikke på å heie på det vinnende laget. Hva med tanta mi som bare inviterer meg hjem til seg når jeg er slank? Hva har det med min medgang/motgang å gjøre?

Og jeg føler at du indirekte sier at vi overvektige ikke fortjener oppmerksomhet før vi har klart å "oppnå noe" eller er "i medgang". "Oj, så FLINK du er. Nå fortjener du å komme på besøk til oss".

HP skrev:

Men Maz, når du går ned noen kilo; påvirker ikke det deg da? Det er vel mer enn skoene som kjenner at du er litt lettere? Føles det ikke godt å gå ned noen kilo, å ha nådd noen mål? Kan det tenkes at andre du omgås oppfatter at nå har Maz medgang? Folk liker å heie på det vinnende laget.

Du har et godt poeng der. Jeg kjenner meg iallefall igjen i dette...

Divine skrev:

HP: Jeg tar meg den frihet å svare for Maz. Det går ikke på å heie på det vinnende laget. Hva med tanta mi som bare inviterer meg hjem til seg når jeg er slank? Hva har det med min medgang/motgang å gjøre?

Og jeg føler at du indirekte sier at vi overvektige ikke fortjener oppmerksomhet før vi har klart å "oppnå noe" eller er "i medgang". "Oj, så FLINK du er. Nå fortjener du å komme på besøk til oss".

Takk for en hyggelig tolkning.

Jeg svarte Maz slik jeg gjorde fordi hun skrev at folk "plutselig er hyggelig når jeg går ned noen kilo". Jeg hadde svart det samme om det var at folk plutselig er hyggelig om du får en jobb, ny jobb, forfremmelse, vinner i Lotto, begynner å trene, starter en ny hobby, leser en god bok, ser en god film, har truffet drømmepartneren, det er sommer og sol, osv, osv. Poenget er at når vi er i bevegelse så forandrer det oss, også utad.

Tanten din vil jeg ikke kommentere, for hun kjenner jeg ikke. Men jeg har vanskelig for å tro at den situasjonen har utelukkende med deg å gjøre.

Jeg oppfattet at HP snakker om den indre motivasjonen som kan skinne gjennom, og det er det som gjør at folk leger mer merke til en, ikke nødvendigvis kiloene i seg selv.

... og der hadde HP svart for seg selv, ja.

Å plutselig bli tatt seriøst, å være verd å hilse på av mennesker som har ignorert meg tidligere skal jeg liksom anse det som et kompliment at de gidder, og tro det er fordi jeg endrer meg? Nå gjelder det selvsagt ikke alle mennesker, men for de det gjelder er det dem det sier noe om, ikke meg.

Jeg er ikke spesielt imøtekommende mot disse menneskene så deres adferd må heller skyldes at de liker mennesker som er avvisende. Alternativt at jeg plutselig viser den selvkontrollen (haha) som de mener gjør meg verd å annerkjenne.

Klart jeg er anderledes når jeg går ned i vekt og har det bedre med meg selv, men samtidig er jeg mere utsatt. For det er lett å godta avvisning når en er feit, som normalvektig er det "meg" uten noe fett å gjemme seg i.

HP skrev:

Jeg hadde svart det samme om det var at folk plutselig er hyggelig om du får en jobb, ny jobb, forfremmelse, vinner i Lotto, begynner å trene, starter en ny hobby, leser en god bok, ser en god film, har truffet drømmepartneren, det er sommer og sol, osv, osv.
.

Ok, da forstår jeg bedre hva du mener. I det første innlegget ditt tolket jeg deg virkelig som om du mente at positiv oppmerksomhet var noe man hadde gjort seg fortjent til om man hadde vært flink.

HP skrev:

Tanten din vil jeg ikke kommentere, for hun kjenner jeg ikke. Men jeg har vanskelig for å tro at den situasjonen har utelukkende med deg å gjøre.

Jeg har ikke vanskelig for å tro at det har utelukkende noe med hennes syn på meg å gjøre.

Men eh...Det er ikke den dårlige selvtilliten som gjør at man blir litt paranoid, da? At man lager sammenhenger som kanskje egentlig ikke var/er der? Kanskje det var rent tilfeldig, men så setter man hendelser og andres adferd inn i et egenkomponert paranoia-mønster?

Hvis man er tykk og noen er grei så vil kanskje en med dårlig selvtillit tenke at "de er bare snille med meg", eller ikek få det med seg, mens en tykk med god selvtillit ikke vil tenke noe over det.

Hvis man har gått ned og noen er grei så vil en tidligere tykk med dårlig selvtillit glemme at den personen var grei (for man får bare med seg det som passer inn i mønsteret) og tenke" Ja, NÅ er h*n grei, ja. Nå er jeg bra nok. :snøft: "

Prøvd å gi komplimenter til en person med dårlig selvtillit? Vel. Det er IKKE alltid så gøy, for jeg føler meg direkte dum når jeg sier til en person - oppriktig - "så fin du er! For å bli møtt med en negativ kommentar som egentlig sier at jeg tar feil?! De hører bare de de vil høre, ser bare det de vil se og det er helt håpløst å prøve å si noe hyggelig til en som tydelig er ukomfortabel, negativ og selvforaktende. De tar det ikke til seg, de nekter å høre det, de blir kanskje til og med sure og frekke og mener man tar feil eller sier det for å være snill.

Det høres selvsagt logisk ut at det skal være sånn, Mim, for det høres nesten for utrolig ut at det skal finnes folk som bare vil ha med deg å gjøre når du er i en slankere fase. Og i mange sammenhenger er det vel også sånn. Men jeg har analysert dette både i slanke og tjukke faser, og jeg har alltid kommet fram til det samme. Folk forandrer væremåte overfor meg når jeg er slank.

Jeg godtar selvsagt at venner av meg tenker at "nei, Divine er så sur og deppa for tiden og hun sliter sånn med vekta og isolerer seg sånn at jeg rett og slett ikke GIDDER å ha så mye med henne å gjøre akkurat nå". Helt greit. Men jeg må innrømme at jeg har reagert veldig når litt mer perifere venner som jeg bare har pratet litt med når jeg har møtt på dem på gata plutselig sier: "Ååååå, så TYYYYYNN du har blitt!!! Skal vi gå ut en gang, kanskje?" :selvopplevd:

Divine skrev:

Jeg har ikke vanskelig for å tro at det har utelukkende noe med hennes syn på meg å gjøre.

Hvis hun har et slik syn på deg er hun per def. sprø - ergo har det ikke noe med deg å gjøre. (Forståelig?)

Dessverre er deg jo slik at vi alle blir utsatt for noen skrullinger av og til. Jeg tviler ikke på at folk med overvekt blir utsatt for flere skrullinger - på samme måte som fargete folk i sørstatene (eller andre plasser) definitivt fyller sin kvote med skrulliger før andre. Men dette betyr jo ikke at det er noe feil med hverken overvektige eller fargete, men jeg skjønner at man kan oppleve det som om har noe med en selv å gjøre.

him skrev:

Hvis hun har et slik syn på deg er hun per def. sprø - ergo har det ikke noe med deg å gjøre. (Forståelig?)

Ja, jeg skjønner godt hva du mener, og akkurt på dette området er jeg faktisk ganske flink til ikke å skylde på meg selv. Derfor bukker og skraper jeg ikke for folk som oppfører seg slik mot meg.

Divine skrev:

Det høres selvsagt logisk ut at det skal være sånn, Mim, for det høres nesten for utrolig ut at det skal finnes folk som bare vil ha med deg å gjøre når du er i en slankere fase. Og i mange sammenhenger er det vel også sånn. Men jeg har analysert dette både i slanke og tjukke faser, og jeg har alltid kommet fram til det samme. Folk forandrer væremåte overfor meg når jeg er slank.

Jeg godtar selvsagt at venner av meg tenker at "nei, Divine er så sur og deppa for tiden og hun sliter sånn med vekta og isolerer seg sånn at jeg rett og slett ikke GIDDER å ha så mye med henne å gjøre akkurat nå". Helt greit. Men jeg må innrømme at jeg har reagert veldig når litt mer perifere venner som jeg bare har pratet litt med når jeg har møtt på dem på gata plutselig sier: "Ååååå, så TYYYYYNN du har blitt!!! Skal vi gå ut en gang, kanskje?" :selvopplevd:

Nå er jo verden dessverre befengt med nek. Allikevel, alle tenker ikke sånn, eller vurderer vennskapsforhold etter vekt.

Det er bare så forbanna kjipt at tomme tønner ramler (romler? Bråker ihvertfall) mest.

alfaCharlie skrev:

Allikevel, alle tenker ikke sånn, eller vurderer vennskapsforhold etter vekt.

Selvsagt. De aller, aller fleste jeg kjenner bryr seg like mye om meg og er akkurat som før uansett om jeg veier 70 eller 110 kilo. 🙂 Men det blir som du sier, man henger seg oppi de få som er nekete.