Hva er en feminist?

Audun Lysbakken- feministene later til å mene det og mener biologi er ekkelt eller irrelevant.

Jeg er jo feminist og mener jo at jeg velbegrunnet skal være hjemme så lenge det overhodet er mulig, så det går jo. Men jeg føler virkelig at man ikke stuereint har lov å si at mammaer noen ganger må få litt hensyn til at de ikke greier skilles fra babyen sin før den er litt større. Da kommer svarene om at det ikke er noe annerledes for pappaen veldig fort altså.

Drømmedama skrev:

En feminist er opptatt av og kjemper for kvinners rettigheter, likestilling og likeverd, det går helt fint an å kombinere det med amming og omsorg, designvesker eller terrassesnekring.

Jeg synes ikke det er noen god idé å avskrive ordet feminist fordi noen/mange forbinder det med ekstreme Ottar-damer. Jeg synes heller ikke det er en nødvendig utvikling at unge kvinner skal slutte å bruke ordet fordi de forbinder det med mødrene sine. Feminist er et begrep på linje med ant-rasist, ateist eller sosialist. Man slutter ikke å bruke disse begrepene fordi eldre generasjoner også brute dem eller fordi noen/mange forbinder noe negativt med begrepene?

Jeg nøytraliserer og ufarliggjør begreper så ofte som mulig - det rommer ikke mer enn troen på likeverd, og jeg synes vi skal "ta begrepet tilbake" og på den måten gradvis fjerne assosiasjoner til de mest ekstreme feministene på 60-tallet.

Grunnen til at jeg ønsker dette, er at man trenger begreper for å definere seg selv som menneske. Om man ikke har begreper for noe, så er det vanskeligere å definere egen identitet. Finnes det er annet godt ord for å definere at man er for likeverd mellom kjønnene?

Jeg baker kaker mens mannen skifter dekk uten at det på noen måter kompromitterer min feminist-identitet. Det har aldri handlet om å "være lik" for min del - det handler om å være like mye verdt.

Dette at kvinner MÅ skifte dekk eller at menn MÅ like å dekorere kaker er like latterlig for meg som å hevde at en pakistaner MÅ like rømmegrøt og en nordmann MÅ like Bollywoodfilmer.

Respekt for ulikhetene er hele greia for min del.

At man skal være fri til å begevge seg på motsatt kjønns domener er noe helt annet - og veldig viktig og riktig og nødvendig. Og at kjønnsrollene er i stadig utvikling til glede for individer og samfunnet som helhet, er også nøvendig, bra og riktig.

Poenget er at man er fri til å velge samtidig som man respekterer hverandre nok til å dele ansvarsbyrden i en familie.

Dette er faktisk første gang jeg har vært borti at folk mener omtrent det samme med "feminisme" som med "for like muligheter" eller "for likestililng". Jeg forbinder ordet feminisme med noe mye mer ekstremt enn det. Jeg respekterer at det åpenbart er mange som har et mer moderat feminismebegrep innabords, og jeg står jo for de samme verdiene selv. Jeg vet bare at jeg ikke er alene om å ha ottar-bildet på netthinna når ordet feminisme kommer opp, så jeg foretrekker vel å ikke bruke det om meg selv tror jeg.

Feministene på sekstitallet og senere utover syttitallet var lite ekstreme, bare for å ha det sagt. De sloss for rettigheter som vi tar for gitt, som er nedfelt i lovverk og implementert på de fleste arbeidsplasser. Noen teoriserte over hva BHen representerte av tvang og brant den, men det er jo bare et steg videre fra Coco Chanels angrep på korsettet og hva hennes design betydde for frihet i form av pust og bevegelse.

Feminisme betyr frihet og ansvar. Frihet til å velge selv uavhengig av kjønn, ansvar for å behandle seg selv og andre anstendig.

Jeg mener vi har mange ufriheter knyttet til kjønn i dag. Skjønnhetstyranniet, voldtekt og kvinnemishandling, lønn... Listen er lang.

Ottar mener egentlig ikke så veldig ekstreme ting. Ryktet deres er verre enn dem. Jeg er blitt overrasket mange ganger og oppfordrer til å vite hva man snakker om før man snakker om dem.

Aksjonene deres er teite, da.

Harriet Vane skrev:

Ottar mener egentlig ikke så veldig ekstreme ting. Ryktet deres er verre enn dem. Jeg er blitt overrasket mange ganger og oppfordrer til å vite hva man snakker om før man snakker om dem.

De har helt kurante meninger, men de har et image som liksom ikke er noe jeg ønsker å forbindes med.

Harriet Vane skrev:

Audun Lysbakken- feministene later til å mene det og mener biologi er ekkelt eller irrelevant.

Ekkelt? Hvor tar du det fra? Fordi at man ønsker at far skal forbeholdes rundt 33% av foreldrepermisjonen, og mener at den biologiske tilknytningen til far av er relevans for babyen, så synes man det at biologi er ekkelt? Det helt er greit å være uenige om hvor lenge babyen biologisk er avhengig av sin mor, men dette synes jeg framsto både fordomsfullt og nedlatende overfor meningsmotstandere.

Irma skrev:

Ekkelt? Hvor tar du det fra? Fordi at man ønsker at far skal forbeholdes rundt 33% av foreldrepermisjonen, og mener at den biologiske tilknytningen til far av er relevans for babyen, så synes man det at biologi er ekkelt? Det helt er greit å være uenige om hvor lenge babyen biologisk er avhengig av sin mor, men dette synes jeg framsto både fordomsfullt og nedlatende overfor meningsmotstandere.

Jeg får ikke prikket deg (siden jeg tydeligvis har gjort det nylig), men jeg er veldig enig. Jeg skal ha meg frabedt å bli beskyldt for å synes at biologi er ekkelt.

Jeg mener det korstoget som pågår fra bla. Lysbakkenfløyen er biologifiendtlig og anti-natur. Jeg har tross alt noen år bak meg i politiske grupperinger som har vært premissleverandør for hans politikk, det jeg etterhvert ble stående temmelig alene. Jeg vet at biologi blant enkelte i hans nære politiske krets ses på som i beste fall et problem.

Harriet Vane skrev:

Dette mente jeg ikke da jeg bodde innenfor ring 3 og hadde ett barn, men nå - med tre barn og ikke fullt så enkle logistiske kår- så er jeg i tvil om Lysbakken er på rett vei her. Og nei, jeg er ikke happy med at menn skal mene mye om kvinnekroppen. (annet enn at den er fin og sånn) Det minner om andre kamper vi har hatt om reproduktive rettigheter og den skal mene noe om livmor og pupper som bærer dem.

Jeg har to barn jeg da, men hadde nok ment det samme om jeg hadde tre barn.

Jeg vet ikke helt hva du mener her, men jeg synes at det er så viktig at barnet skal ha god tilknytning til faren sin at om dette behovet går på tvers av hva mor vil, så vinner barnet.

Dessuten synes jeg at det er velkomment at menn er på banen og diskuterer barseltid og foreldrepermisjon, det handler ikke først og fremst om kvinnene, men om barna, og hva som er gode oppvekstvilkår for dem. Og da er det jo klart og selvfølgelig at menn skal være med i den debatten.

Jeg ser ikke at det er et korstog, altså. Hva er det som sies fra Lysbakken: At det er viktig og bra å amme. At noen av ulike grunner ikke ammer, og det er også greit. At noen familier vil velge at far tar ut deler av eller hele sin permisjon tidlig, hvis den famlien ønsker det sånn. Han har ikke sagt at noen skal slutte å amme, eller at de skal tilbake i jobb etter seks uker. Hvis en er mot fedrekvote overhodet skjønner jeg jo at en reagerer, men den tredelingen som kommer nå er jo ikke en endring i forhold til forlengelsen av fedrekvoten (og totalpermisjonen) som kom 1. juli? Hvor er korstoget, og når i alle dager har han sagt at barseltid er piece of cake og at en bare kan gi flaske? Det blir for enkelt for meg, altså.

Nå var ikke dette en permisjonstråd eller en ammetråd, men det får stå sin prøve. Jeg er for tredeling av permisjonen. Jeg har "gitt" mer permisjon til mitt barns far enn kvoten, det vil si at vi har valgt at han skal ha mer enn 10 uker (som var kvoten da vi fikk barn). Det vil si at jeg skal i jobb når mitt barn er nesten 9 måneder, fordi vi har puttet ferie oppå der. Jeg har aldri påstått at det gjør meg til en bedre feminist enn en som blir hjemme i permisjon lenger, selvsagt gjør det ikke det. Like lite som det gjør meg mindre knyttet til barnet mitt at jeg synes det er greit å begynne å jobbe igjen når hun er 9 måneder.

Harriet Vane skrev:

Audun Lysbakken- feministene later til å mene det og mener biologi er ekkelt eller irrelevant.

Nå overtolker du, slik jeg ser det. Man mener ikke biologi er irrelevant fordi om man er for en større fedrekvote. Likestillingen både i heimen og i arbeidslivet er kommet gigantiske steg fremover nettopp fordi fars del av permisjonen måtte tas av far.

Vi er veldig mange som er stolte av å være feminister men som selvsagt ikke ser likt på alle detaljer og løsninger i saker som involverer likestilling og rettighetskamp.

Olive Oyl skrev:

Jeg er som Pelle, og sier prinsipielt at jeg er feminist. Av og til sier jeg at jeg er rødstrømpe også, og det er ofte ene og alene for å venne enkelte til at feminister er folk. Jeg mener det er viktig å snakke høyt om det nettopp av den grunn. Feminisme skal ikke være noe noen er redd for å bli assosiert med.

Helt enig. Jeg pleier å si at jeg er rødstrømpe. Men jeg er ingen mannshater, tvert imot.

pøbelsara skrev:

Hovedårsaken til at jeg faktisk er bekymret for at de yngste voksne vet for lite om hva feminisme er, er det Harriet skriver om. Det er et skremmende kvinnehat der ute, og det er ikke bare noen få; det er nok til at de tar del i og til en viss grad preger deler av samfunnsdebatten, i alle fall den som foregår på grasrotnivå.
Jeg blir skremt når jeg leser om menn som hevder seg utsatt for vold fordi kvinner er tilkjent rettigheter, jeg blir skremt når jeg leser at kvinner er delansvarlige for at de er utsatt for vold. j Jeg eg blir skremt når det hevdes at kvinner er like voldelige som menn, på tross av at det er et overveldende flertall av kvinner som drepes av sin livspartner. Jeg blir skremt og sur når jeg opplever at noen menn faktisk tror at enhver kvinne som befinner seg i en maktposisjon i samfunnet, er kvotert dit og altså ikke har kommet dit i kraft av sine egne evner.

Jeg ser at jeg er på samme alder som Pøbelsara, med andre ord ingen ung voksen. Kanskje derfor har jeg et annet syn på hva feminisme er, enn de som er yngre.

Men burde vi ikke ta tilbake feminisme-begrepet? Si med stolthet at vi er feminister? Uten å bli beskyldt for mannshat og denslags. Ikke la kvinnehaterne feilaktig definere hva en feminist og feminisme er.

Ja, og så synes jeg Harriet sier mye klokt, som det med å løfte det opp et par strukturelle hakk. Samtidig er jeg absolutt ikke enig i at hver enkelt skal fordele permisjonen selv, det er bare å titte noen år tilbake og se hvor mange fedre som "fikk lov" (enten av arbeidsgiveren eller kona) å ha permisjon da, i motsetning til nå.

Jeg omtaler meg ikke som en femininst, antagelig fordi jeg har en del negative assosiasjoner til ordet. Men min oppdragelse var klar: Min mor var veldig opptatt av kvinners muligheter, omrokkering på tradisjonelle mønster i hjemmet, og fars delaktighet i det daglige. Den biten var grei. Utdanning var viktig, klare seg selv var viktig og aldri bli styrt av en mann. Klar tale.
Samtidig så lå det et slags voldsomt "utseende betyr nada" og en aversjon mot det kvinnelige, og antagelig noe av de samme signalene som andre har følt, at skal du være likestilt, må du ikke være typisk kvinnelig. Heller mer mannlig.

Zoë skrev:

Å være feminist er å vite at kvinner har like stor verdi som menn. Punktum. Og hvordan kan man være bekjent av å ikke mene det? Jeg tar det også for gitt at enhver oppegående mann ønsker en partner som synes hun har like stor verdi som han.

Dette kaller jeg likestilling. Jeg har samme verdi som en mann, min mening betyr like mye, og jeg har de samme muligheter som en mann. MEN jeg må ikke se ut som en mann for å oppnå dette. Jeg kan også være opptatt av klær, sko, sminke et.c, og ha utdanning, ha meninger og være likstilt i et parforhold. Jeg skal kunne være meg, og ikke måtte innordne meg menn og tradisjonelt mannlige måter å være på, for å oppnå det jeg vil i livet.

Det er vel typisk tida i dag kontra 70/80-tallet, at man oppfatter en del av de rettigheter man har kjempet for som selvsagte. Når situasjonen ikke er prekær, så inntrer valgmulighetene igjen, og ofte ser man at tradisjonelle valg sniker seg tilbake. Det blir som i de land der man må utdanne seg og jobbe for å overleve, kontra land med høy levestandard og velferd. En del kvinner har der, til tross for likestillingskampen, lyst til å være mer hjemme og jobbe mindre. De kan, de har råd, og de velger selv å gjøre det. Individuell frihet er viktigere enn gruppen kvinner versus menn, og det er vel det jeg identifiserer meg mest med.

Jeg synes også det er viktig og riktig at man har en del av permisjonen øremerket far, ikke først og fremst på grunn av at familiene må dikteres, men like mye fordi arbeidslivet må venne seg til dette og det er ganske mange arbeidsgivere som ser på pappaer i permisjon som en unødvendig belastning og ekstraferie utenom sesongen. Jeg tror faktisk at familiene mange steder har kommet lengre enn arbeidsgiverne rundt omkring.

Likevel synes jeg det er dumt at så mye av fleksibiliteten forsvinner. Fleksibiliteten til å la mor ta hele permisjonen hvis det passer den familien best, og fleksibiliteten til å la far ta over permisjonen allerede fra start av hvis mor er student og far jobber. Jeg er ikke helt sikker på om jeg er for at mors kvote skal være like lang som far sin nødvendigvis, det er ikke noe problem på landsbasis at kvinner ikke tar ut permisjon. Det jeg synes er viktigere med tanke på mors permisjon er at man ikke glemmer at det er noe som heter barselperiode, tilknytningsteori og retningslinjer for spedbarnsernæring. Det innebærer at jeg synes det er begrenset hvor mye man kan detaljstyre i og med at folk jobber og bor forskjellig, og det innebærer at det for mange blir veldig vanskelig å følge gjeldende anbefalinger hvis det blir mer begrenset enn idag hvor lang permisjon mor har mulighet til å ta alene. Det er jo ingenting i veien for å dele annerledes hvis man ønsker det og bor sentralt nok til å få det til, eller hvis man velger annen ernæring for barnet sitt. Hvilket selvfølgelig også må være greit.

Jeg har prøvd ulike varianter selv. Med eldste var jeg tilbake i jobb da han var 5,5 mnd. Det gikk fint fordi vi bodde i nabohuset til jobben min, et barn som tok flaske og en arbeidsgiver som ikke var negativ til ammefri. Med toern gikk jeg tilbake i jobb da han var 9 mnd. Da var det helt greit, han var tilvent annen mat og det fungerte veldig greit. Treern var jeg hjemme med et helt år. Da var pappaen syk og kunne ikke ta seg av han før han var godt over året, så det måtte bli sånn. Det var koselig, men ikke nødvendig. Og ingen fordel for meg på jobb for å si det forsiktig. Denne gangen skal vi prøve urban-varianten, jeg er hjemme i 3 mnd, så deler vi 60/40 noen måneder før han tar et par mnd alene på slutten. Da er han innstilt på daglig lunsj på jobben min de dagene han er hjemme. Jeg er spent på hvordan det vil fungere, men jeg tror det blir greit. Fordi vi bor som vi bor og jeg etterhvert har ganske lang erfaring med spedbarn og egen kropp slik at det er sannsynlig at den biten vil fungere greit. Jeg er for fleksibilitet så langt det lar seg gjøre uten å ende der at far igjen ikke får noe permisjon.

Katta skrev:

Treern var jeg hjemme med et helt år. Da var pappaen syk og kunne ikke ta seg av han før han var godt over året, så det måtte bli sånn. Det var koselig, men ikke nødvendig. Og ingen fordel for meg på jobb for å si det forsiktig.

Hvor mange menn har opplevd at det er en ulempe for dem å ha hatt permisjon på jobben? Jeg har ikke hørt om noen (men jeg har hørt om mange kvinner som har mistet lønnsøkninger og muligheter pga det), men mulig de finnes likevel.

I forrige jobben min ansatte jeg en gang to unge kvinner i tyveårene, og jammen kom flere av gammelgutta og sa "nå skal du bare se hva du har ansatt, de forsvinner vel ut i permisjon snart". Jeg repliserte med å peke ut i kontorlandskapet på alle de unge (høyt utdannede) mennene som tok fødselspermisjon etter tur, og sa jeg hadde aldri hørt noen si at vi kan ikke ansette unge menn for de forsvinner ut i perm. Til og med gammelgutta i det firmaet hadde hatt sin andel og vel så det med fødselspermisjoner, fikk jeg vite senere. Det har kanskje med utdanningsnivå å gjøre, for i firmaet jeg jobbet før dette tok gutta fedrekvoten og brukte den til å snekre garasje eller veranda mens mor avviklet ferien sin og var inne med barnet.

Hovedproblemet med å være så lenge borte hadde ingenting med lønn og formalia å gjøre, men det er ingen fordel å være borte så lenge at man nesten blir glemt der jeg jobbet.