Gruffetråden #7

Nabohunden som konstant står å bjeffer når den står ute, hele sommeren i fjor og nå er vi i gang igjen.

Hyacinth skrev:

Men altså. Du kan jo ikke gå rundt uten å se?

Jeg ser litt. Og skynder meg å handle mat.

Har hørt at man bør spytte på innsiden av dykkermasker for unngå at de dugger. Vet ikke om det frister å prøve.

Hyacinth skrev:

Men altså. Du kan jo ikke gå rundt uten å se?

Det er nettopp det. Jeg hater virkelig munnbind, av flere grunner enn dette altså.

Jeg må bare gruffe litt over at i det øyeblikket jeg hadde lagt ut opplegg til elevene mine om morgendagen fikk vi beskjed om at det blir hjemmeskole for de de neste tre dagene. Så da var det bare å planlegge alt på nytt. Beskjeden kom forresten for en time siden. Jeg elsker forutsigbarhet ass.

Den evigvarende omstillings- og nedbemanningsprosessen på jobben. Etter jobbintervjuer i forrige uke skal ledere møtes til avklaring i dag og i morgen, men det kan gå ennå to måneder til før vi får vite om vi har jobb eller ikke. Jeg er helt satt ut og sliten og lei og sint og fortvilet over hele greia. Dette er umenneskelig!

Nenne: Det høres jo helt håpløst ut!

Det er virkelig helt drepern for en organisasjon, det der. Det er som å gi en bedrift corona: Først blir man helt ute av drift en periode (fordi alle er opptatt av å bare overleve), og ikke så rent sjelden er det senskader også.

Polyanna skrev:

Det er virkelig helt drepern for en organisasjon, det der. Det er som å gi en bedrift corona: Først blir man helt ute av drift en periode (fordi alle er opptatt av å bare overleve), og ikke så rent sjelden er det senskader også.

Vi hadde en stor omstillingsprosess fra august til desember 2019 med ny organisasjon fra 1.1.20. I mars kom pandemien og i august i fjor bestemte altså ledelsen av den nye organisasjonen, som jo knapt var kommet i gang, måtte endres og nedskaleres. Og så startet ny prosess tvert og den holder på ennå! Vi er lovet at alt skal være på plass 1. juni i år.

Det er nesten to år med mer eller mindre kontinuerlig usikkerhet, først omkring arbeidsoppgaver og organisering, som er ille nok, og nå i runde to med har man i det hele tatt jobb. Del to bærer preg av at noen fikk panikk over dårlige kvartalsresultater i fjor og ikke evnet å se at dette gjelder absolutt alle midt i en pandemi. Så da gyver vi løs på ny runde likegodt.

Dette er så tøft og vi blir så ineffektive og slitne og slått ut at jeg ikke kan fatte at dette ikke får konsekvenser for dem som setter i gang slikt.

Nenne, det er jo helt uholdbart i lengden.

Millen skrev:

Nenne, det er jo helt uholdbart i lengden.

Ja. I dag rant tårene helt ut av det blå. Jeg er skikkelig sliten.

Og jeg sa fra til sjefen min at i dag trenger jeg psykedag.

Nenne skrev:

Ja. I dag rant tårene helt ut av det blå. Jeg er skikkelig sliten.

Og jeg sa fra til sjefen min at i dag trenger jeg psykedag.

Høres lurt ut.

Gruffer over at sukettene jeg kjøpte på fredag da jeg ukeshandlet er sporløst forsvunnet – så nå må jeg kjøpe nye.

Så tøft å stå i, Nenne, og virkelig uholdbart i lengden

Jeg rotet meg bort i kommentarfeltet på FB til Kari Jaquesson. Jeg vil ha de minuttene tilbake takk.

Satt og var glovarm på utviklingssamtalen og nå sitter jeg og fryser på jobb.

I dag gruffer jeg over omtrent alt:
- nye restriksjoner som ødelegger planene om å dra til mamma i påsken (jeg tror at det reelt sett er omtrent null smittefare om vi kjører 40 mil i egen bil for å besøke noen som treffer like få som oss, men jeg er for mye av en regelrytter til å gjøre det lell)
- jeg er tydeligvist blitt 90 over natta, for jeg våknet med så vondt i hofta at jeg halter når jeg går
- posten har rotet bort pakken med to bøker jeg har gledet meg skikkelig til
- vi setter i gang med et prosjekt på jobb som innebærer en rekke Teams-møter med meningsløst PJATT

#sutreklagesyte

Jeg gruffer over at jeg takler dette så dårlig. Jeg orker seriøst ikke mer, alt suger (det er altså rett før jeg tegner en regnbue med den teksten). Jeg skjønner at det er lurt å se det positive i småtingene, men jeg klarer ikke.

Blondie skrev:

Jeg gruffer over at jeg takler dette så dårlig. Jeg orker seriøst ikke mer, alt suger (det er altså rett før jeg tegner en regnbue med den teksten). Jeg skjønner at det er lurt å se det positive i småtingene, men jeg klarer ikke.

Sånn blir det noen ganger.

Jeg tenker at det må være greit å akseptere negativiteten noen ganger, og så får man heller kjenne på at man er positiv når det er overskudd til sånt.

Akkurat nå har jeg det bedre enn på lenge, og det er utrolig godt. Da klarer jeg å være positiv. Tenk å kjenne på et snev av overskudd!

Jeg fikk akkurat melding fra Storebror at den lærlingeplassen de var to som kjempet om gikk til den andre. Han hadde bare dette ene intervjuet avtalt og det ble ikke noe. Det er alt for få lærlingeplasser i år, mange bedrifter som pleier å ta inn lærlinger tar ingen i år. De har nok med seg selv i koronaen og selv om det er forståelig nok, gjør det jo sitt til at enda flere ungdommer faller utenfor i denne tida. Nå er jeg skikkelig lei meg! 🙁