Barnevernet

Må bare si det som så mange har sagt: barn vet ikke sitt eget beste i slike situasjoner, og har på ingen måte mulighet til å forstå at deres tragiske barndom kan føre til store problemer med sosiale relasjoner og omsorgsrelasjoner. De frarøves muligheten til å være barn i og med at de får alt for mye og feil ansvar, uansett om de takler det der og da.

Jeg har alltid vært skeptisk til mye av det som ble skrevet om barnevernet. Men når advokat Venil Thiis nå har gitt opp som advokat på grunn av belastningen med slike saker, så begynner jeg å lure på om noe er rav ruskende galt.

Jeg tror hun har en del poeng, og ser jo at det ofte burde sette inn tiltak lenge før, men samtidig så tror jeg at barnevernet ofte fungerer som foreldrevern.

Nora H: Du er direkte kunnskapsløs når det kommer til dette emnet. Du vet i alle fall ikke barnas beste. Du sier barnas rettigheter opptar deg, men av innleggene dine å lese virker det tvert i mot motsatt. Jeg håper du setter deg bedre inn i barns behov for framtiden.

Å legge ut videoer av denne typen bygger bare opp under at foreldrene ikke vet barnas beste. Det er direkte skadelig, og tyder bare på at de ikke er særlig gjennomtenkt i sine måter å "ta" barnevernet på - lar sine barn være skuddskive. At de i tillegg lar det gå så langt er horribelt. Dette kunne skjedd mer udramatisk, om foreldrene hadde ønsket det. At barna er så livredde og hysteriske kan vel kanskje tyde på at foreldrene har fortalt de deres egen versjon av hva barnevernet gjør, samt at barna kan være redde for hva som kan skje med foreldrene når de må forlate dem. Osv.

Jeg er ikke forundret over at det finnes barnevernsfiendtlige grupper med svartelister over saksbehandlere og andre fagfolk. Det er veldig vanlig å rette pekefingeren bort fra seg selv når en feiler, og er helt typisk i slike saker. Framfor å ta i mot hjelp, samarbeide og å jobbe med seg selv, er det mye bedre å finne et fiendebilde som har all skyld for hvorfor ting er sånn eller slik, når det i realiteten er de selv som har mislyktes totalt.

Barnevernet gjør som regel en utrolig god jobb, og i de tilfeller der det foreligger omsorgsovertakelse, så ligger det stor mengde dokumentasjon forut for fylkesnemdas dom. Leger, psykologer, ppt, lærere, mst-koordinatorer osv er fagfolk. At du utviser en slik holdning til fagfolk er skremmende! Du skjønner ikke helt hvordan ting henger sammen. 🙄
Hvem kan vurdere barnas beste på ulike utviklingsområder, og samspillet med foreldre og andre? Definisjon av god omsorg har mange ulike faktorer i seg, og de som skal definere dette er selvsagt fagfolk, ut i fra en rekke med dokumentasjon. Alle foreldre vet ikke barnets beste. Du må ikke gjennomgå en test for å bli forelder, og derfor kan hvem som helst få barn. Det er ganske trist.

Jeg blir direkte sjokkert over når du skriver at i de fleste tilfeller er foreldrene velmenende mennesker som har kommet litt skakt ut. 😱 Tror du virkelig det, at de fleste foreldre er velmenende? Jeg vet at det desverre ikke er slik. Barnvernet driver ikke med synsing. De har feks uttaleser og dokumentasjon fra både skole, barnehage og andre som har daglig kontakt og omsorg for barn. Dette er mennesker de kjenner.

Et barn som blir utsatt for omsorgssvikt skal ikke få velge. Man skal selvfølgelig lytte til de, men at de skal få bestemme i slike saker, er å pålegge de et ansvar de er for små til å bære. Det er veldig naturlig for et barn som er utsatt for omsorgssvikt at de støtter foreldrene og er meget lojale. De er eksperter på å lyge, dekke over og pynte på sannheten. At de er livredde og vil hjem igjen kan være for at mamma har sagt hun vil dø uten deg, og da er det din skyld. De vet kanskje at foreldrene ikke vil få i seg mat når de er borte, eller at ingen er der å trøster de når de er stupfulle eller har fylleangst, for det var disse små barnas oppgaver. Det er en helt naturlig reaksjon å ville dra tilbake.

Håper du kanskje har lært noe av denne debatten. Jeg håper det.

Jeg er fullstendig målløs, Nora H, du burde virkelig lese en del av innleggene her, siste til Bærekraftig, Irma, Tilde, Hattifnatten, Heiko og andre, så kan du tenke over hvem som er kunnskapsløs, naiv og har ikke flere ord som dekker hva du skriver.

Om foreldrene ikke klarer og ta i mot den hjelpen eller ikke vill ta i mot hjelp så er ikke det barnets ansvar, det er ikke alltid man kan berolige barn om att mamma og pappa klarer seg fint. Man må ta ansvar for barnet og att den føler seg trygg, ett alternativ er ihvertfall ikke la dem bo hjemme for og påse att dem har den tryggheten.

Og det og stikke til foreldrene fra fosterhjemmet har jeg selv gjort, men jeg var i opprør og gjorde det ikke for att det var en feil besluttning og ta meg vekk fra mine biologiske foreldre.

Dette er egentlig for dumt fra Nora H til å kommentere ytterligere, men jeg har jobbet med mange av de voksne som ikke fikk hjelp av barnevernet som barn fordi 1) det ikke ble meldt inn bekymring fordi man ikke ville bry seg, 2) fordi bekymringsmeldinger ikke ble fulgt opp pga kapasitet eller inkompetanse eller 3) foreldrene nektet å samarbeide og /eller flyttet til neste kommune og så neste kommune for å kunne fortsette overgrep, mishandling og vanskjøtsel. De som ikke fikk hjelp har det ikke gått så bra med, og vi har alt å tjene på å ha et samfunn med et aktivt og oppsøkende barnevern.

Det burde ikke være mulig for foreldre å nekte tiltak, og Nora H bør vel gjennom tråden ha fått med seg at omsorgsovertakelse er aller aller siste utvei i en lang rekke tiltak som kan være alt fra barnevalt, veiledning og rådgivning.

Foreldre er ikke ufeilbarlige, mange trenger hjelp til å mestre rollen og ansvaret. Særlig er det mange som selv er blitt utsatt for omsorgssvikt, vold og overgrep som sliter i foreldrerollen. Rus og psykiatri, kulturforskjeller i fht avstraffelse og omsorg og mer situasjonsbetingede ting som kriser og katastrofer gjør at ikke alle er i stand til å gi barna den omsorgen barnhar krav på.

Problemet med ditt fokus, Nora H, og alle de andre som kritiserer barnevernet, er at fokuset liggr på foreldrene. Ikke barna. Og det er alltid alltid barna vi må sette først. Barns rett til omsorg, trygghet, forutsigbrahet, frihet fra vold, overgrep og rus.

Ikke alle foreldre er gode foreldre. Det å få barn er ikke i seg selv nok til å bli en omsorgsperson. Noen må ha hjelp for å kunne gi god nok omsorg, noen får det ikke til. Og har ikke barna gode nok omsorgspersoner, så kan de ikke bo hos foreldrene sine.

Å gi dårlige foreldre et mikrofonstativ, slik pressen ofte gjør, er tragisk og viser at barns rettigheter ikke blir tatt på alvor. Og barnevernet er bundet av taushetsplikt. (Men litt mer enn hva de sier i dag, kan de faktisk si. De kan feks si at de har brukt den og den paragrafen og for å bruke den og den paragrafen så er forholdene slik at barnet ikke kan bo hjemme.) Svanhild-saken, feks, der familien hamret løs i media om hvor fabelaktig mor hun var, mens sakens faktum var at hun ikke var i stand til å ta skikkelig vare på ungene og gi dem en trygg hverdag siden hun dro alskens folk i hus og var naiv inntil det farlige når det gjaldt hvem som fikk være med ungene. De ekle "barnevernet-har-stjålet-barna-våre-og-vi-slo-dem-bare-litt"-sidene der man lager hatlister over folk som jobber i barnevern, skole, fylkesnemnd osv.

Forresten vil jeg gjerne tipse om Redd Barnas kampanje Vennligst forstyrr, som oppfordrer til bekymringsmeldinger.



Det er så mange tilfeller av barn som folk rundt vet at ikke har det bra, uten at noen gjør noe. Alle må ha skjønt at det var noe, sier de som ikke fikk hjelp. Det er de voldsomt kontaktsøkende, de som dingler ute alene, veldig sent, de ungene som er alene hjemme med hun moren vi så full for en time siden, de er de som vi hører gråte når babycallen slår inn på en annen frekvens, de som er barn av hun som blir dengt helseløs av mannen uten at vi ringer politiet.

Disse ungene får problemer, de trenger at vi følger med og tar voksenansvar. De trenger ikke at vi kjøper overgripernes usensurerte uimotsagte versjon.

Sånne historier for eksempel, er rystende å lese. Jeg har ingen problemer med å forstå at folk som går igjennom en sånn barndom, aldri noensinne blir normale etterpå.

http://www.ba.no/nyheter/irix/article4067829.ece?service=print

Jeg tror du mener det vel, Nora H, men her virker det som du ukritisk lar deg rive med av tendensiøse og unyanserte innslag. Det er forferdelig viktig å ikke bli følelsesstyrt når en jobber med denne typer saker; empati med fortvilte foreldre og barn kan ikke hindre en i å gjennomføre en nøye overveid omsorgsovertakelse. Da må en sette egne følelser til side, og minne seg selv på at dette er den beste løsningen en rekke fagpersoner har kommet frem til på det gitte tidspunktet.

Det er også viktig å ikke la seg blinde og bli handlingslammet av barns lojalitet og kjærlighet til sine foreldre i en slik situasjon. Hvis du kunne litt mer om utviklingspsykologi, hadde du visst at det er en del av normalutviklingen å idealisere sine foreldre, uansett hvor dårlig de måtte fungere. Siden barn er så hjelpesløse og avhengige av sine foreldre, er de dømt til å stole blindt på dem. De kan ikke tillate seg å tvile på sine foreldres omsorgsferdigheter - det ville jo være å se selve undergrunnen i hvitøyet. Av samme grunn er det viktig at relasjonsskadde barn får anledning til å gjøre seg nye relasjonelle erfaringer, dvs. lære seg å tro og stole på at det finnes trygge voksne som faktisk kan beskytte dem og ivareta dem. Dette tar tid, ikke minst fordi barna gjerne må gjøre unna noe sorgarbeid før de kan åpne opp for nye erfaringer med nye omsorgspersoner.

Det er fint med engasjement og meningsmot, men det er en fordel om en kjenner flere perspektiver i en sak før en uttaler seg for skråsikkert.

Nora H skulle vært halt etter håret inn i arkivet der de saksbehandler alle søknadene om erstatning etter manglende inngripen fra barnevernet. Og så skulle hun blitt lest for, sak etter sak etter sak, der folk forteller om hvordan de måtte leve med sine rusede, gale, voldelige, incestiøse foreldre, uten at noen grep inn, fordi de trodde som Nora H at foreldre vet best for sine barn.
Hun burde ha møtt dem som har hatt det slik også, så hun kunne sett med selvsyn hvor skadet man blir av å ha en slik oppvekst.

Madam Mim skrev:

Nora H skulle vært halt etter håret inn i arkivet der de saksbehandler alle søknadene om erstatning etter manglende inngripen fra barnevernet. Og så skulle hun blitt lest for, sak etter sak etter sak, der folk forteller om hvordan de måtte leve med sine rusede, gale, voldelige, incestiøse foreldre, uten at noen grep inn, fordi de trodde som Nora H at foreldre vet best for sine barn.
Hun burde ha møtt dem som har hatt det slik også, så hun kunne sett med selvsyn hvor skadet man blir av å ha en slik oppvekst.

Og tatt seg en kaffi med meg på jobben for å sjå kva det kan gjere med ungdom som blir fjerna frå foreldra sine sånn ca ti år for seint.

Bravo, Mim!

Madam Mim skrev:

Hun burde ha møtt dem som har hatt det slik også, så hun kunne sett med selvsyn hvor skadet man blir av å ha en slik oppvekst.

Man kan bli. Det er jo et par som har stått fram i denne tråden (som jeg oppfatter som høyst oppegående, heldigvis), det har tydeligvis ikke gjort inntrykk på hovedinnleggeer.

Irma skrev:

Man kan bli. Det er jo et par som har stått fram i denne tråden (som jeg oppfatter som høyst oppegående, heldigvis), det har tydeligvis ikke gjort inntrykk på hovedinnleggeer.

Å være skadet og høyst oppegående er ingen motsetning. Man er skadet og går til hundene eller man er skadet og er velfungerende, men har mistet barndommen. Folk tåler forskjellig. De mest sårbare tåler ikke en slik barndom, og jeg synes ikke vi skal gamble med hvor mye et barn tåler eller ikke av overgrep og vanskjøtsel.

Nå har HI backet off en smule og roet ned utsagnene sine, så da kan kanskje alle andre også gjøre det.

alfaCharlie skrev:

Nå har HI backet off en smule og roet ned utsagnene sine, så da kan kanskje alle andre også gjøre det.

Men jeg er sint og vet hva jeg snakker om NÅ.

Ok, da...jeg blir bare så innmari provosert når folk ikke vet hva de snakker om.

Madam Mim skrev:

Men jeg er sint og vet hva jeg snakker om NÅ.

Da skulle du stått opp før.

Madam Mim skrev:

Ok, da...jeg blir bare så innmari provosert når folk ikke vet hva de snakker om.

Joa. Jeg er med. Men det er også lov å innse at man ikke har visst hva man har snakket om.

Å, hoppsideisi, så deilig det må være å leve i en boble der alle autoriterer er slemme, alle foreldre er egentlig gode på bunnen og bare man hadde hørt mer på barna, så hadde verden blitt et godt sted å være.

Jeg håper hun har fått ett litt annet syn på saken, ihvertfall leser gjennom tråden flere ganger. Jeg leste hele tråden igjen i stad og i førsten ble jeg bare så utrolig provosert men nå merker jeg att jeg bare blir matt att noen kan være så snevrsynt og forsvare det for alt hva det kan forsvares. Og sette seg bak barnas rettigheter er så viktig oppi alt, da tror jeg man har missforstått hva barns rettigheter går ut. For det jeg tenker er att det virker mere som att det er foreldrenes rettigheter som blir mest i varetatt om det var sånn man tenkte i hver eneste sak.