Folk som ikke liker dyr ...

Hattifnatten skrev:

Neida. Flåtten er vel heller ikke til pest og plage. Den følger jo også bare sine instinkter og biter seg fast i mennesker og dyr. Den har jo ingen skyld i at de teite menneskene er over alt og frister den.

Nei, den har jo strengt tatt ikke det.
Det betyr ikke at jeg ikke skjønner at man må gjøre tiltak for å redusere flått eller at man dreper dem. Men flåtten gjør faktisk bare det den er programert til å gjøre.
Der liksom her jeg detter litt av lasset. Å være sint på flåtten er jo helt meningsløst.

Ja det er selvsagt meningsløst å være sint på flåtten. Det hjelper ingen. Likevel har jeg et intenst ønske om å kverke flest mulig flått fordi den er til pest og plage.

Noe kan være til pest og plage selv om det ikke er et reflekterende vesen.

En hund kan være til pest og plage uten å ha evnen til refleksjon. Om noen har en hund som er til pest og plage så hjelper det for omgivelsene at hunden forsvinner, helt uavhengig av hundens egen evne til refleksjon.

Jeg liker ikke hunder, og hater at de ekle hundene til broren min på død og liv skal slafse på meg. Ellers så liker jeg de aller fleste dyr. Jeg sier forresten ikke nåååååååååt når jeg ser babyer. Jeg er ikke så glad i de heller, bare egne, gode venniners eller nær familie.

Hattifnatten skrev:

Ja det er selvsagt meningsløst å være sint på flåtten. Det hjelper ingen. Likevel har jeg et intenst ønske om å kverke flest mulig flått fordi den er til pest og plage.

Noe kan være til pest og plage selv om det ikke er et reflekterende vesen.

En hund kan være til pest og plage uten å ha evnen til refleksjon. Om noen har en hund som er til pest og plage så hjelper det for omgivelsene at hunden forsvinner, helt uavhengig av hundens egen evne til refleksjon.

Ok, dette skjønte jeg ingenting av

tjolahopp skrev:

Da kan jeg nok være skremmende. Jeg fortrekker ikke nødvendigvis en mine, om jeg ser en valp. Ikke en baby heller. 😱 Noen ganger gjør jeg det, andre ganger har jeg annet å tenke på.

Det er vel ingen som alltid er oppmerksom på alt rundt en. 🙂 Jeg tror jo ikke at poenget er at man alltid og med alle dyr skal føle omsorg. Det blir jo som med mennesker, man er jo ikke nær alle mennesker rundt seg, hele tiden.

Luftslottet skrev:

Jeg prøver å si noe om at jeg syns det er en litt tullete slutning. Jeg tror ikke verken det ene eller det andre sier så mye om evnen til empati i praksis.

Dersom man bevisst plager dyr, blir det en annen sak, men det å ikke interessere seg for dem, tror jeg ikke sier så mye.

Det at man ikke plager dyr er jo et tegn på empati for dyrene. Og definitivt innenfor min "liker dyr"-klassifisering. Jeg synes også det er et tegn på empati å avlive dyr man har kjørt på.

Og det er en klar sammenheng mellom det å ha empati for dyr og det å ha empati for mennesker. (Hvis noen er spesielt interessert kan jeg sikkert finne en OK link)

Hattifnatten skrev:

Ang empati så vet jeg om enkelte som steller voldsomt med jakthundene sine, bruker masse tid og penger på dem, men gir totalt blaffen i sine egne barn. Man kan være temmelig glad i et dyr uten å være særlig hyggelig som menneske.

I dette eksemplet kan man jo like gjerne si at de som steller jakthundene sine gjør det fordi de (hundene) gir status og/eller er til nytte på jakt. På samme måte som mange har flotte biler, dyre hus eller klær (for ikke å snakke om konebelter ... ). Det er rett og slett en måte å "flotte" seg på.

Filifjonka skrev:

Hvis jeg skulle hatt hund skulle den hatt sånn konebelte med masse sølv og gull på.

Filifjonka skrev:

Jeg har aldri sagt nååååååt til noe som helst. Jeg er antagelig skummel.

Jeg er medskummel.

Jeg liker dyr, og har vært veldig glad i de dyrene jeg har hatt ansvaret for (hest, hund, katt), men jeg blir ikke tussete av alle slags valper eller lam eller kattunger. Og andres babyer er søte, men jeg har aldri lyst til å kose med dem (unntak for nieser og nevøer og noen få vennebarn) eller holde dem.

Jeg vil påstå at jeg liker dyr. Men jeg vil ikke hilse på din hund eller katt og det vil aldri bli klappet av meg. Aner ikke hvorfor, men jeg liker nå best mine egne dyr. Til en viss grad iallefall. Jeg har vært dyreelsker hele livet, men nå orker jeg ikke mer plikt, ansvar og møkk.... Jeg har tre ponnier utendørs, samt noen høner. Helt greit, men skal aldri mer ha dyr som må være innendørs. Kan gå med på en LITEN hund den dagen de to vi har blir borte (sikkert 5-10 år til).
Og selvfølgelig spiser man opp valper og kattunger og jeg peker og sier helledussen. Vil gjerne klappe og kose de da...
Det slår meg i tråden her, uten å ha lest den siste siden. Er det mindre respekt tro fra ikkedyrelikere til dyrelikere enn motsatt? Mener jeg leste noen innlegg om møkkete siklete hunder blant annet og slikt. At de automatisk tror at et hus med hund i er et grusomt møkkete hus? Og ikke vil være der? Klager på dyreiere som ikke har kontroll på dyrene eller sier de er så snille etc... Ja jeg er HELT enig i at man ikke skal påtvinge dyr på besøkende eller under tur etc, jeg dytter gladelig til løse hunder som kommer til meg, om de ikke flytter seg, for jeg vil IKKE ha kontakt. Derfor ser jeg det som mitt ansvar å verne besøkende etc mot mine dyr. Men å kalle mitt hjem møkkete og ekkelt fordi det er et par hunder her?

Altså. Jeg liker dyr. Det er likevel ikke garantert at jeg blir tussete av en kattunge eller en valp hvis fokuset mitt er andre steder, det ligger ikke til meg. Babyer er samme greia forresten, jeg kan fint snakke med nybakte foreldre uten å dikke på babyen eller sikle etter å få holde. Jeg liker babyer likevel.

Selv om man ikke liker å være nær dyr kan man være glad for at de finnes og respektere dem som levende vesener. Man kan ha empati for dem også, en person som ikke liker å være nær hunder av ulike årsaker kan likevel ha medlidenhet med en hund som har det vondt. Jeg skjønner ikke at det er så skremmende? Hvis man begynner å ha holdninger som at man mener at dyr er så lite verdt at man godt kan gjøre hva man vil med dem snakker vi skummelt tenker jeg, men hvis man bare ikke har noe behov for å dele livet med dem tenker jeg at det handler om preferanser og ikke empati.

him skrev:

Det at man ikke plager dyr er jo et tegn på empati for dyrene. Og definitivt innenfor min "liker dyr"-klassifisering. Jeg synes også det er et tegn på empati å avlive dyr man har kjørt på.

Og det er en klar sammenheng mellom det å ha empati for dyr og det å ha empati for mennesker. (Hvis noen er spesielt interessert kan jeg sikkert finne en OK link)

Det tror jeg nok, absolutt.

Men det å like dyr (eller mennesker, for den saks skyld) er jo ikke synonymt med å ha empati for dem. Jeg, som altså ikke liker å tilbringe tid med dyr, kjøper for eksempel økologiske egg av hensyn til dyrene. Til sammenligning kan jeg også godt ha empati med mennesker som har gjort de grusomste ting eller som jeg rett og slett syns er noen usympatiske drittstøvler dersom det skjer dem noe fælt.

Hattifnatten skrev:

Kontrast til dette var ei dame som bodde ikke langt fra oss som hadde en katt som var babyen hennes. Katten bodde på et pidestall i stua, var aldri ute, ble operert opp og i mente og fikk bare spesialmat og fine behandlinger. Relasjonen mellom katteeier og katt var i dette tilfellet veldig spesielt og temmelig nært, men jeg vet ikke om jeg synes det forholdet til dyr var noe sunnere og mer empatisk enn det forholdet vi hadde til våre gårdskatter. Jeg tror når alt kom til alt at våre katter fikk mer lov til å være katt enn katten som bare tisset på innendørs kattedo og sov på et pidestall.

Jeg kjenner jeg er mer skeptisk til sånne folk ja. De har vanskelig for å få mellommeneskelige relasjoner til å fungere og synes det er mye enklere å få kjærlighet og bekreftelse fra ukompliserte dyr, som ikke krever like mye. Så det å elske dyr er ikke synonymt med empati i mitt hode.

Tja. Mange dyr er søte. Jeg drev med hest i mange år. Men jeg synes det er ekkelt å finne masse kattemøkk i blomsterbedene, jeg liker ikke at katter setter rumpa opp i fjeset mitt, og jeg synes det er vemmelig med hunder som sikler mye og som likevel skal innta sofaer og nesten slikke på kakefatet. (Her er det dog eier som svikter, jeg klandrer ikke hunden, men det hender jeg Tenker Mitt om dyrevenner som snakker om og skjemmer bort dyret langt mer enn noen gjør med barna sine. )

Blir iddiåt av babyer uansett art. Digger ikke bikkjer egentlig, kan godt be både to og firebeinte om å drite og dra innimellom, men er snill med ting som har puls og har det vanskelig( med unntak av hoggorm)

Noen mennesker kan også være en pest og en plage.

Jeg syns dyr er ok, søte og noen snille, men jeg trenger ikke ha så mange av de i huset mitt.

Jeg har massevis av empati for dyr. Jeg klarer ikke drepe en veps engang. Men jeg blir aldri sjarmert av dyr, verken små eller store. Det er det stor forskjell på.

Luftslottet skrev:

Men det å like dyr (eller mennesker, for den saks skyld) er jo ikke synonymt med å ha empati for dem.

Nei, det har du selvfølgelig rett i. 🙂 Jeg forsto HI på den måten, men det er klart jeg kan ha misforstått.

AprilRyan skrev:

Jeg kjenner jeg er mer skeptisk til sånne folk ja. De har vanskelig for å få mellommeneskelige relasjoner til å fungere og synes det er mye enklere å få kjærlighet og bekreftelse fra ukompliserte dyr, som ikke krever like mye. Så det å elske dyr er ikke synonymt med empati i mitt hode.

Enig. Slike folk finnes også. Trist.

Jeg blir kjempetussete av de fleste dyr - med unntak av mus, rotter, hamster og slike smågnagere - eller jeg synes ekorn er fine da... og pinnsvin.

Og babyer....

Synes nesten det er litt betryggende å se at de som skriver her at de ikke liker dyr, er medlemmer jeg ellers synes er oppegående og empatiske... jeg har nemlig også alltid stusset litt når folk sier de ikke liker dyr. (Sorry, sånn er det bare.)

Jeg foretrekker ikke en mine om jeg går forbi en hundevalp med mindre ungene utbryter noe som gjør at jeg må reagere. Jeg synes dyr er forbundet med hår, støv, sikkel, lukt og generelt ekkelt og det gjelder husdyr. Ikke spesielt glad i edderkopper, snegler, maur og andre kryp heller. Er nok veldig skummel, jeg.

Jeg reddet nettopp en møll fra druknedøden i plaskebassenget, og i går reddet jeg en flue fra å drukne i rødvinen. Jeg ville garantert prøvd å redde en hund også om jeg var nødt.

Så jeg er nokså dyrevennlig på den måten. Og jeg tror aldri at jeg har sagt at jeg ikke liker dyr, de får meg bare ikke nødvendigvis til å måtte smile når jeg passerer dem. Jeg synes det var en rar konklusjon å trekke at om man ikke må smile når man ser en valp, så er man skummel.

Forøvrig spiser jeg ikke dyr heller. 😀