Likte du å gå gravid?

Elinblu skrev:

Jeg synes Hasselnøtt sa det godt en gang: Det er tross alt en god del bedre å ikke være gravid enn å være det.

Jeg vet ikke om jeg er helt enig.

Følte meg litt invadert jeg også. Og det var ekkelt å bøye meg. Lite vesen som ble skvist, føltes det som. Husker det var trangt for lungene. Tungt å puste. Dårlig søvn. Kynnere og bekkenløsning. Noen ganger tenker jeg det ville vært litt fint med søsken. Men når jeg ser gravide mister jeg lysten.

Nei, nei og atter nei.
(Nå har jeg ikke fått premien ennå heller, så jeg er sikkert ekstra subjektiv).

Jeg feiler stort sett alt man kan feile, i tillegg til å være langt over snittet nevrotisk i forhold til graviditeten. Jeg har aldri vært så grinete på høyresida for manglende adopsjonsmuligheter som nå.

Første og andre gang var greit, men tredje gang fikk jeg bekkenløsning og det var ikke morsomt.

shute skrev:

Nei, nei og atter nei.
(Nå har jeg ikke fått premien ennå heller, så jeg er sikkert ekstra subjektiv).

Jeg feiler stort sett alt man kan feile, i tillegg til å være langt over snittet nevrotisk i forhold til graviditeten. Jeg har aldri vært så grinete på høyresida for manglende adopsjonsmuligheter som nå.

Men det er vel ikke så lenge igjen nå? Jeg så det uttrykt så godt en gang: Den siste tiden er så tung som den er, fordi man skal være klar til å gjennomgå hva som helst for å få en slutt på det.

Jeg koste meg den siste gangen, til tross for bekkenløsningssmertene. Men tre svangerskap med bekkenløsning lærte meg noe om hva det gjør med en å gå med smerter absolutt hele tiden.

Til tross for ganske kraftig bekkenløsning to av gangene: JA!

Jeg synes det var fint, med enkelte unntak. Kvalmen var ganske ille, men heldigvis kun fra uke 7 til 15. Etter det var jeg like sprek som en ugravid frem til uke 33, da jeg ble sykemeldt pga truende prematur fødsel. Da ble det 4 kjedelige uker på sofaen. Fra uke 37 og til fødsel fikk jeg lov til å bevege meg igjen, og det hjalp på humøret. Så av 40 svangerskapsuker hadde jeg 29 veldig gode uker, og 11 litt verre. Alt i alt likte jeg det!

Jeg likte å gå gravid. Frisk og rask gjennom hele svangerskapet. Og jeg følte meg fin selv om jeg var gedigen (!).
Men jeg syntes det var litt surrealistisk. Et menneske inni kroppen min, liksom.

Ja, førts svangerskap var bare lykke.
Andre var ikke fult så bra pga kvalme og bekkenløsning, men jeg likte det jo.
Fødsel derimot.

allium skrev:

Men det er vel ikke så lenge igjen nå? Jeg så det uttrykt så godt en gang: Den siste tiden er så tung som den er, fordi man skal være klar til å gjennomgå hva som helst for å få en slutt på det.

Akkurat nå fremstår fire uker som temmelig lenge.

Jeg ser forsåvidt logikken i at seigpininga skal få en til å tolerere føding (skjønt jeg er nok ikke helt der, etter å ha overhørt sluttfasen på en fødsel mens jeg satt på CTG i går kveld, hehe). Men jeg har syntes hele greia har vært horribelt; IVF-hormonene var fæle, første trimester utelukkende angstpreget, andre trimester sykmeldt-men-tolerabelt og tredje trimester sengeliggende 90% av tiden. Sikkert verdt det, for all del, men jeg hadde gjerne valgt å adoptere neste gang om det var en mulighet.

Ja!
Hadde litt kvalme og endel bekkenløsning - men det er jo fantastisk å gå rundt med et lite barn in the making i magen!

Njah. Det var ingen lek rent fysisk, men jeg var generelt rimelig satt ut og fascinert over magien i det hele.

Dog er det først nå, når det nærmer seg fire år etter at sistemann dukket opp, at jeg klarer å se for meg at jeg kanskje vil være gravid igjen en gang uten å tenke "uuurrrkkk" om graviditet og fødsel.

NEI! Jeg var syk mesteparten av tiden. Jeg virkelig HATER å være gravid. Aldri mer.

jeg svarte ikke i pollen, for jeg har tre forskjellige svar.

Første gang: JA!
Andre gang: Greit nok.
Tredje gang: NEI!

Jeg må forøvrig si at alle tre er planlagt og veldig veldig ønsket, men selve graviditeten denne gangen er bare noe jeg må forholde meg til å gå igjennom. Selv om jeg ikke kan fordra det (alle plagene, alle blikkene, alle kommentarene...) er jeg kjempeglad for at det er en baby der inne. Men fy søren å jeg gleder meg til de neste åtte ukene er tilbakelagt.

Det er både helt for jævlig og helt fantastisk for meg å gå gravid.

Det positive er den fantastiske følelsen det er å kjenne noen som lever i magen og glede seg til å bli kjent. Jeg føler meg ekstremt kvinnelig når jeg går gravid. I tillegg så er det litt godt å være så ekstremt fokusert (noen vil si jeg er det for mye).

Men å gå gravid er tøft rent fysisk. Kvalme, bekkenløsning og tung kropp sliter. Noe helt innmari!

Jeg skal ikke ha flere barn, men jeg blir litt trist ved tanken på at jeg ikke skal få gå gravid og ikke minst føde igjen. Jeg er rar; jeg synes det er helt fantastisk å føde ... enda så vondt det er.

Første og andre gang; JA, men siste gang, med bekkenløsning; tja ...

Jeg trivdes ikke som gravid. Jeg var redd, tung og sur.

Trulte skrev:

Jeg må forøvrig si at alle tre er planlagt og veldig veldig ønsket

Mine er ikke planlagt i det hele tatt, men de ble ønsket velkommen allikevel, altså.

Jeg liker å være gravid. Og jeg nærer en totalt irrasjonell misunnelse overfor alle gravide jeg ser. For jeg er jo veldig glad for at det ikke er meg som snart skal få barn.

Jeg stemte nei. Første svangerskap ble jeg gravid etter ICSI-forsøk. Begynte å blø ganske tidlig og fortsatte med blødninger av forskjellig grad gjennom hele svangerskapet. Hadde også forliggende morkake og påvist GBS i urin. Lå inn for truende fødsel i uke 30 og ble tilslutt hastesnitt i uke 36 pga rier. Med andre ord et svangerskap preget med masse redsel for at det skulle gå bra. Trodde det ikke før jeg hadde jenta i armene. Klarte ikke å fokusere på det at jeg skulle bli mamma i det hele tatt.

Andre svangerskap begynte likedan med blødninger, men de stoppet opp i 2.trimester. Dette svangerskapet ble jeg mest slått ut av fødselsangsten min. De siste månedene sov jeg minimalt og jeg var dausliten tilslutt.

6 uker etter fødsel var det meste derimot nesten glemt begge gangene, så nå har jeg lyst på en til.