Kvinnen tilbake til kjøkkenbenken!

Bra, Fnatten.

Jeg skulle gjerne vært hjemme til ungene ble så store at de søker ut i verden i eget tempo. Kanskje jobbet litt gradvis ettersom jeg kjedet meg. Hatt Drammen hjemme også så begge fikk nyte gleden av å se barna vokse seg store mens de alltid hadde en trygg base med to voksne med masse krefter og tid hjemme.

Men det var ikke sånn før. Det har aldri vært sånn. Det er blitt litt sånn nå siden vi har foreldrepermisjon og dermed kan nyte det første året. Vi har tatt oss råd til et år til etter det. Rett og slett fordi jeg ikke greier å ha babyen min vekk fra meg før den er ganske stor - hvilket jeg ar lært the hard way med de to første. Og for at dette ikke skal gå ut over Drammens behov for å ha nok tid til å rett og slett nyte ungen sin så har vi spart litt penger sånn at begge kan få det vi ønsker oss. Vi skulle gjerne hatt mer, men det er bra det som er også.

Også er tross alt den tidlige barndommen bare en liten del av livet. Det er fint å være liten og hundre prosent tatt hensyn til. Men hvis prisen å betale for dette er at man vokser opp til å tenke at det ikke er viktig for kvinner å være økonomisk selvstendige, eller at fedres jobb først og fremst er å være skaffedyr til de hjemme som han aldri ser - da har prisen for å sove lenge på morgenen når man er to år blitt meget for høy.

Sove lenge om morgenen når man er to år? In your dreams. Ellers bra innlegg, SF.

Hattifnatten skrev:

Muffinsideal er et overflodsfenomen. Det er forbeholdt de rike.

Det er nok det, i teorien. I praksis ser jeg jo at flere og flere strever etter et slikt liv, selv om forholdene ikke ligger til rette. Også de ikke-rike blir påvirket av glansbildebloggene, og jeg synes det er en skummel trend.

Det er ikke bare en episode av luksusfellen som har handlet om folk som lever over evne fordi mor ønsker å jobbe redusert samtidig som man stæsjer opp huset og bruker en halv million på interiørstæsj.

Hattifnatten har et av de beste innlegg jeg har lest i denne debatten.
Debattanter som trekker fram at "alt var så mye bedre før" har et overoptimistisk bilde av fortiden. De tror det er som i TV-seriene, som viser middelklassen/overklassen som svinser rundt med Nanny eller "tjenestepige". Akkurat som Trude Mostue i dag.

Fnatten sitt innlegg var utrolig bra.

Eller klarer jeg ikke å hisse meg opp over Mostuen, hennes virklighet er så langt unna min at det føles nesten som vi er på forskjellige planeter.

Samfunnet i dag er lagt opp til at man nesten må ha to inntekter for at man skal få det til å går rundt. Se bare på hus/leilighetsprisene. De færreste klarer å være hjemme i flere år når de har huslån o.l.

Mostue har vel hele veien vært ekstremt heldig som har hatt mulighet til å virkelig satse på jobben sin. I et intervju jeg leste for noen år tilbake fikk jeg inntrykk av at foreldrene hennes holdt fortet på hjemmebane mht til barna og husholsdningen. Det er svært få som lever i en slik situasjon at de både kan unngå barnehage og samtidig satse for fullt og tjene godt på det.

pøbelsara skrev:

Det er en ting jeg lurer på. Kvinners deltakelse i yrkeslivet er ikke akkurat ny, den har jo ikke kommet med barnehagesatsingen. Det betyr jo at ett-åringer (og enda yngre barn) har vært borte fra foreldrene mens de jobbet før også, da gjerne hos dagmammaer.
Jeg kan ikke se hvorfor folk er så bekymret nå, som barna faktisk har et offentlig regulert tilbud. Kan noen forklare?

Da madammen var baby jobbet hennes mor som sykepleier på sykehus. Hun leverte en 6 uker gammel baby i barnehagen om morgenen og hentet på ettermiddagen. Jeg gjetter at arbeidstiden var fra 07.30 til 15.00, eller rundt omkring der.

Sånn er det jo ikke lenger.

pøbelsara skrev:

Det er en ting jeg lurer på. Kvinners deltakelse i yrkeslivet er ikke akkurat ny, den har jo ikke kommet med barnehagesatsingen. Det betyr jo at ett-åringer (og enda yngre barn) har vært borte fra foreldrene mens de jobbet før også, da gjerne hos dagmammaer.
Jeg kan ikke se hvorfor folk er så bekymret nå, som barna faktisk har et offentlig regulert tilbud. Kan noen forklare?

Da madammen var baby jobbet hennes mor som sykepleier på sykehus. Hun leverte en 6 uker gammel baby i barnehagen om morgenen og hentet på ettermiddagen. Jeg gjetter at arbeidstiden var fra 07.30 til 15.00, eller rundt omkring der.

Sånn er det jo ikke lenger.

Hattifnatten skrev:

Nei kvinners deltakelse i yrkeslivet er ikke noe nytt. Jeg tror mange hæppimuffindamer lett kan glemme at femtitallets husmorideal ikke er så historisk representativt.

For 100 år siden jobbet kvinner mye mer enn de gjør i dag. Hvem tok seg av barna? Det var gjerne eldre søsken og besteforeldre i den grad de hadde mulighet, men barna ble også i stor grad overlatt til seg selv. Bondesamfunnet for 100 år siden er ikke noe jeg hadde ønsket for mine barn. Ikke i det hele tatt.
Farmor var flink til å fortelle og var ei klok dame. Hun hadde definitivt ikke en mamma som kunne kose hjemme med henne og bake muffinser. Der var det snakk om jobbing fra tidlig til sent og unger som måtte jobbe fra de var ganske små. For familier hvor kvinner jobbet i industrien var det ikke uvanlig at små barn også ble overlatt til seg selv i trange leiligheter i timesvis hver dag.

Muffinsideal er et overflodsfenomen. Det er forbeholdt de rike.

Jeg har sett hvordan kvinner sliter mange steder i verden. Ingen skal fortelle meg at barna som hang på ryggen til mamman sin på maisåkrene i El Salvador hadde det bedre der enn de ville hatt det i en god barnehage.

Knakende god innlegg, Fnatten. Og nøyaktig hva jeg ville frem til med mitt relativt retoriske spørsmål.
Jeg får litt mark av debatten som går nå, hvor man sier at tidlig barnehagestart er et gigantisk sosialt eksperiment og maler fanden på veggen i forold til hva dette vil kunne gjøre med barna. Poenget er jo at dette ikke er nytt, at det kun er de priviligerte som har og har hatt råd til bollebaking og kvalitetstid dagen lang. Da jeg vokse opp (jeg er født på 60-tallet) var det mange som hadde hjemmeværende mødre, selv om de fleste mødrene i hvertfall jobbet litt. Selv om mødrene var hjemme, var det ikke slik at de brukte tiden på såkalt kvalitetstid med barna Historisk er det slik Hattifnatten sier; barna var kanskje sammen med foreldrene, men foreldrene fokus var jo på arbeidet som skulle gjøres, ikke på kvalitetstid med barna. Jfr. eksemplet med barnet som henger på ryggen mens mor jobber i maisåkeren. Eller mor som jager barna ut for å leke slik at hun kan gjøre husarbeid.

Deta jeg vokste opp var det ganske uvanlig med foreldre som kjørte oss til og var tilskuere når vi drev med våre fritidsaktiviteter, enten det var idrett eller kulturaktiviteter, og mange var nøkkelbarn allerede fra første klasse.

pøbelsara skrev:

Eller mor som jager barne ut for å leke slik at hun kan gjøre husarbeid.

Eller hva som helst annet. For hun ville jo ikke være husmor. Hun ville jobbe, være selvstendig og tjene egne penger, og hun ville ha en utdannelse. Som hun ikke fikk lov til å ta av faren sin.

Bortsett fra da jeg var helt liten, før søsteren min ble født. Da jobbet hun, og vi hadde hushjelp, en nabojente. Sannsynligvis en "skolelei tenåring", og hun var helt alene med meg, ingen til å veilede seg.

allium skrev:

Eller hva som helst annet. For hun ville jo ikke være husmor. Hun ville jobbe, være selvstendig og tjene egne penger, og hun ville ha en utdannelse. Som hun ikke fikk lov til å ta av faren sin.

Jeg vet ikke om dette er en generell beskrivelse av kvinnens hverdag eller om det er henvist på en bestemt person. Jeg mener at vi uansett ikke må glemme at det sikkert var husmødre på 50- og 60-tallet som var fornøyd med livet sitt og den jobben de gjorde hjemme. Problemet var, slik jeg ser det, at mulighetene dine i stor grad var begrenset av kjønn og ikke hvem du var som person, interessene og ambisjonene dine.

Å finne en god avveining mellom å ta vare på barn og ha et eget liv med arbeid og personlige ambisjoner er et gammelt dilemma og jeg vil tro at heller ikke vår generasjon sitter med den ultimate løsningen. Det hadde vært interessant å se historiens dom over den måten de fleste av oss organiserer familielivet vårt på i dag. Av den grunn synes jeg skråsikkerhet den ene eller andre veien er lite heldig. Få argumentene fram, diskutér dem og la folk få gjøre sitt eget valg uten for mye innblanding fra andre.

Kaskis skrev:

Jeg vet ikke om dette er en generell beskrivelse av kvinnens hverdag eller om det er henvist på en bestemt person.

Det var moren min. Jeg vet ikke hvordan mødrene til venninnene mine trivdes i rollen, men generelt var vi alle sammen ute og lekte hele dagen, i all slags vær, og uten noen voksne med oss. Den såkalte "oppfølgingen" er mye tettere i dag. Jeg ble ikke fulgt til fritidsaktiviteter, og jeg gjorde leksene mine alene.

Bestemor mi begynte å jobbe som tjenestejnte da hun var 7 år. Det var ikke akkurat en tilværelse fylt av muffins og hæppiness.

Man skal ikke mange årene tilbake før man ser at hjemmehusmoren var noe helt annet enn det happimuffinbloggerene tror det var. Min mor er oppvokst på gård, og siden hun var eldst var det hun som fikk ansvaret, i en veldig ung alder, å ta vare på sine to mindre søsken, mens mormor jobbet på gården. I dag ville det vært utenkelig å overlate ansvaret for barnepass til en fire år gammel jente, men det er det som var realiteten på bygda på førti- og femtitallet. Familien hadde hjelp på gården, men den hjelpen var definitivt ikke øremerket til å passe ungene. Noen tiår senere, da jeg vokste opp, hadde vi hushjelp frem til jeg var fire. Det innebar å ha en ungdom til å ta vare på hus og unger mens min mor jobbet. Jeg vet ikke hvor gammel jeg var da mamma begynte å jobbe, men jeg var definitivt yngre enn det min jente var da hun begynte i barnehage da hun var 14 mnd. Hushjelpen hadde ansvar for alt i huset, ikke bare oss ungene, så vi gikk også rimelig mye på selvstyr, ble sendt ut for å leke uten voksentilsyn fra vi var ganske så små. Vi voksne nå har mye mer kontroll på ungene våre enn det våre foreldre hadde med oss, jeg synes jeg ser meg sende ut lillesøster for å leke alene som toåring.

Adrienne skrev:

Man skal ikke mange årene tilbake før man ser at hjemmehusmoren var noe helt annet enn det happimuffinbloggerene tror det var. Min mor er oppvokst på gård, og siden hun var eldst var det hun som fikk ansvaret, i en veldig ung alder, å ta vare på sine to mindre søsken, mens mormor jobbet på gården. I dag ville det vært utenkelig å overlate ansvaret for barnepass til en fire år gammel jente, men det er det som var realiteten på bygda på førti- og femtitallet. Familien hadde hjelp på gården, men den hjelpen var definitivt ikke øremerket til å passe ungene. Noen tiår senere, da jeg vokste opp, hadde vi hushjelp frem til jeg var fire. Det innebar å ha en ungdom til å ta vare på hus og unger mens min mor jobbet. Jeg vet ikke hvor gammel jeg var da mamma begynte å jobbe, men jeg var definitivt yngre enn det min jente var da hun begynte i barnehage da hun var 14 mnd. Hushjelpen hadde ansvar for alt i huset, ikke bare oss ungene, så vi gikk også rimelig mye på selvstyr, ble sendt ut for å leke uten voksentilsyn fra vi var ganske så små. Vi voksne nå har mye mer kontroll på ungene våre enn det våre foreldre hadde med oss, jeg synes jeg ser meg sende ut lillesøster for å leke alene som toåring.

Jeg synes jo egentlig det burde vært mer realfag i skolen, men det hadde nok ikke vært så dumt med mere historieundervisning også.

Vi kan sende moren til meg og Adrienne ut på foredragsturne i norske skoler.

Jepp- hun kan gjerne få et par timer av meg. Så kan jeg dra hjem og vaske huset.

Adrienne skrev:

Man skal ikke mange årene tilbake før man ser at hjemmehusmoren var noe helt annet enn det happimuffinbloggerene tror det var.

Nå kom jeg på en tråd fra et annen forum hvor ei ønsket å være hjemmeværende og brukte Sagaen om Isfolket som referanse. (For de som ikke har lest serien så gjaldt dette de bøkene som omhandler mødre på gård, med flittige tjenestefolk så damene fikk tid til å pusle med barna og annet.)