Gruffetråden #10

Fersken, det var virkelig ikke sånn ment. Skjønner at det jeg skrev kom veldig feil ut, jeg mente det mer som en oppmuntring til å tenke over hva som er nødvendig og hva som ikke er det. Jeg synes feks det er veldig lov å si at man ikke orker å ta igjen alt det tapte med en gang, men kanskje det er jeg som er verdens kjipeste som gjør nettopp det.

Fersken skrev:

Jeg trekker tilbake hele guffen. Makan. Er det ikke lov å guffe over at man gruer seg litt til de faste rutinene som en hverdag i normaltilstand medfører. Jeg nevnte da ikke med et ord at jeg fulgte eller deltok i alle aktivitetene. Det var summen og tilbake til alle forventninger om at det også sikkert kommer at nå må vi ta igjen for det som vi har gått glipp av og må gjøres med engang. Nesten som alle avslutningene før jul og sommer tilsammen samtidig.

Jeg gruer meg sammen med deg. Jeg synes det har vært utrolig deilig å ikke måtte noe som helst, og at det ikke har blitt forventet noe som helst.

Jeg hadde det slik i september også da Norge "åpnet". Plutselig skulle alt skje på en gang og det ble litt mye. Og så får jeg såre tær og blir lettfornærma fordi jeg i bunn og grunn ikke føler jeg strekker til og er superglad og entusiastisk og nærmest euforisk over mindre tiltak og nesten normalitet.

Ikke minst økonomisk. Det har akkurat gått rundt i pandemien, det går ikke i normaltilstand....

Det er veldig lov å ha det sånn også!

Anne C, jeg kjenner på det samme savnet. I dag tenkte jeg på at jeg ville ringe mamma å fortelle henne om barnas karakterer, hun var bestandig så stolt av dem.

på de som trenger det.

1-2 aktiviteter hver. På tre unger. En som er i alderen at en voksen må være tilstede og to som er i alderen at vi ikke må, men avstander (og vinter - vær med storm) tilsier at de må kjøres og hentes.

Det blir en del av det, og noe må de nesten få delta på. Vi har kuttet ut mye. Men vi har selvsagt selv valgt å få tre barn da.

Og blitt tvangsovertalt til å være korpsleder "for er år" for.... Hva... 4 år siden?

Ja. Hverdagen er et hamsterhjul når alt går som normalt. Og mye gjør det nå her, men jeg henger sammen pgs mye hjemmekontor = spart kjørevei, gir meg en time ekstra daglig.

Her holdt det massevis med 1 aktivitet.
De tok til gjengjeld opp mange dager pr uke.

Gruffer over manglende info, igjen.

Her hjalp det da eldste ble eldre. Hun blir 17 om under en måned. Kulturskolen kombineres nå med øvelseskjøring, vinn vinn. Så snakker hun om å begynne på filmverksted samme sted, men da må hun ta buss. Ingen av de tingene har noe som helst ekstraarbeid for meg.

Yngste har ikke mye han heller; rett og slett fordi jeg også må ha noe fritid selv. Han er nå også såpass stor at han kan klare mye selv.

I dag gruffer jeg over at Rotevatn vil ha bort påplagt hjemmekontor. Det er nå blitt en vane igjen, ganske deilig faktisk.

Jeg har hatt særs aktive unger som har blitt fulgt godt opp på sine fritidsaktiviteter. Det er klart det har vært ganske fredelig å ikke ha så mye denne perioden, og fristende å bare la det fortsette.

Samtidig ser jeg jo at mange av disse klubbene og foreningene, i vårt tilfelle idrett og korps, som er avhengig av foreldre som stiller opp, ligger mer eller mindre på rygg og er helt avhengig av at han der "Noen Andre" tar et grep for å holde i gang. Så jeg håper ikke herr "Noen Andre" gir opp. For de ungene som kommer etter hvert sin skyld.

Det var dagens gruff - Jeg får dårlig samvittighet på vegne av fritidsaktiviteter som strengt tatt bør bli holdt i live av andre enn bare foreldrene til de som er eldst og snart slutter. I vårt tilfelle er det nesten bare foreldre til de eldste som tar noe ansvar der.

Jeg er sykemeldt og gruffer over at jeg kontaktes tre, fire ganger om dagen med spørsmål de fint kan finne ut av selv. Jeg er sikkert vanskelig og tverr, men det er altså en belastning. Jeg har mer enn nok med oppfølging av behandling.

millact skrev:

I dag gruffer jeg over at Rotevatn vil ha bort påplagt hjemmekontor. Det er nå blitt en vane igjen, ganske deilig faktisk.

Mens jeg heier på Rotevatn i dag!!

Jeg har tre barn som går på en aktivitet hver, de er store og greier seg selv, men jammen blir det en del jobb med det likevel. Vel, sirkus (kulturskolen) er greit, to-tre ganger i uka setter ungdommen seg på bussen etter skolen, før vi er ferdig på jobb, og drar på trening helt på andre siden av byen, og kommer hjem et sted rundt kl 21. Aldri spørsmål om skyss eller noe annet (om hun blir tilbudt skyss takker hun ofte nei, siden de er flere som tar buss sammen, og det er sosialt og hyggelig, det er en ganske lang busstur). En e-post en sjelden gang, da bare med litt info. Generell oppmøteplikt, meld fravær ved gyldig grunn. Forestilling et par ganger i året. Treninger en eller to ganger i uka også i en annen sirkusgruppe, ungdommen bare stikker ut, og kommer tilbake etter et par timer. Det er ungdommens timeplan som må gå opp, ikke min.

Men fotballen .... Jeg blir gaaaaaal! Og da er det egentlig ikke snakk om treningene i seg selv, en er ute med skade for tiden, og den andre deltar bare halvveis på grunn av mye sykdom og hangling og arbeidspress på skolen. Og kamper har de ikke om dagen. Men det er alt rundt. Det hagler med meldinger fra spond, flere meldinger om dagen. Alt mellom himmel og jord. Innkalling til alle treninger, som må svares på enten man kommer eller ikke. Informasjon, ting man må svare på, ta stilling til, avstemminger og avkryssinger, diskusjoner, sutring, surmuling, oppklaringsmeldinger, informasjon fra sportslig utvalg, ny runde med diskusjon, møter, dørslamring og drama. Hysteriske curlingforeldre som ikke tåler at barna deres møter motgang eller stilles krav til. Alle må involveres i alle prosesser, og alle må informeres om hver minste bevegelse i klubben. Dugnader og pengemas. Og kjøring. Ikke minst kjøring. I motsetning til kulturskolebarna er tydeligvis ikke fotballungdommene i stand til å ta buss. Alle kjøres til alt. Mas om hvem som har plass i bilen dit eller hjem igjen. Jeg skjønner ikke at det er mulig å finne på så utrolig mye greier for en enkelt aktivitet. Aktiviteten i seg selv er fin, folka er hyggelige, jeg synes det er gøy i sesongen, jeg liker å se fotballkamper, trives på sidelinja og har ikke noe imot reising til cuper, og viktigst av alt, gleden ungdommene har hatt av idretten, samholdet og det gode miljøet. Det har for en stor del overskygget alt det andre. Men utenom sesongen og med alle cuper avlyst har du bare alt maset, uten alt det fine. Så da blir det ekstra tydelig, og jeg er bare skikkelig fed up av hele greia.

Gjenåpning og normal hverdag vil ikke gjøre hverdagen særlig travlere her, når det gjelder fritidsaktiviteter, men da får vi forhåpentligvis tilbake mer av det som er gøy, som gjør at jeg holder ut med alt det andre. Dagens gruff herfra.

Her ble det litt sjokk da vi stengte ned første gang. For begge mine slutta med sin aktivitet og dermed ble alle dager fri for logistikk. Ingen kjøringen eller dugnader. Som regel var 6 av 7 dager i uka opptatt og aldri med faste tider eller dager i uka.
Er glad vi ikke skal begynne på igjen.

Jeg er rett og slett blitt flinkere til å si nei. Jeg er en av de som alltid stiller (og havnet på ny i turkomite, for ingen andre ville). Tenker jeg snart skal ut av styret i fagforeningen og heller melde meg frivillig til styret i det nye sameiet.

Blondie skrev:

Jeg er sykemeldt og gruffer over at jeg kontaktes tre, fire ganger om dagen med spørsmål de fint kan finne ut av selv. Jeg er sikkert vanskelig og tverr, men det er altså en belastning. Jeg har mer enn nok med oppfølging av behandling.

Det skjønner jeg veldig godt! Jeg føler det er veldig lite respekt for læreres rett til å faktisk være sykemeldte, man kontaktes støtt og stadig, og det er så mye som "bare læreren kan gjøre". To dager etter at jeg hadde fått vite at jeg hadde leukemi, mens jeg lå ganske neddopet og syk på sykehus, brukte jeg halvannen time på å føre standpunkt for halvårskurset mitt og terminkarakterer for de andre kursene. Det er helt absurd å tenke på i ettertid. Akkurat det er min egen feil, for ingen ba meg om det, men det sier mye om den enorme pliktfølelsen i hvert fall jeg har, og som jeg oppfatter at på ingen måte er unik for meg.

Bahh, bordet surrer uten fakta. Mannen var på "eu-kontroll" hos bedriftslegen i går og viderebringer bare "Bahh, økt kolesterol og mindre av det gode". Han har hatt forhøyet og for mye av det dårlige fra før også, så rådes av fastlegen til mosjon og vektnedgang. Blodtrykket medisineres så det er finfint nå da. Nå er altså åpenbart tallene dårligere. Men jeg vet ikke hvor dårlige, om han må sendes avsted til legen og få enda flere piller, eller om det er at vi faktisk må få fart på det der med mosjon, og et kosthold som er kolestreolvennlig. Som jeg mistenker betyr mindre sjokolade mens han jobber på natta 😉

Men jeg sitter på jobb til langt på kveld i dag, og skal til legen med mellomste i morgen, for denne "vondt i halsen" er muligens "halsbrann" og "kvalm" er "sure oppstøt", og man får ikke gi 10 år gamle jenter syrenøytraliserende uten å snakke med legen.
Hun medisineres allerede for fortoppelse, så for all del, mer kluss i det der systemet fra mt kommer in ntil den kommer ut i andre enden, hvorfor ikke?

Bahh. Bae. Bahh!

Blondie skrev:

Jeg er sykemeldt og gruffer over at jeg kontaktes tre, fire ganger om dagen med spørsmål de fint kan finne ut av selv. Jeg er sikkert vanskelig og tverr, men det er altså en belastning. Jeg har mer enn nok med oppfølging av behandling.

Kollegaer eller elever/foreldre?

Sende ut melding om at du er borte så og så lenge, og at henvendelser ikke blir besvart fram til du er tilbake på jobb.

Sjefen i størst grad, Kaija, og kolleger som har fått beskjed av nevnte sjef om å kontakte meg.

Blondie skrev:

Sjefen i størst grad, Kaija, og kolleger som har fått beskjed av nevnte sjef om å kontakte meg.

Jeg hadde rett og slett ikke svart, Blondie! Sykemeldt er sykemeldt. Det er faktisk lov å være syk.