Münchhausen-syndrom

kie skrev:

Jeg lurer på om det ville vært mulig å lage et feelgood-program om alvorlige psykiatriske sykdommer og deres konsekvenser, jeg. Et som ikke støter noen overhodet.

Jeg tror det er viktig at man setter fokus på slike ting som før var tabu. Kanskje det også er litt tabu nå, siden de som snakker høyt om det vekker så mye harme?

Jeg har forøvrig ikke sett dette programmet og har ingen formening om akkurat dette gikk over streken.

Jeg kan ikke se at det gikk over streken.
Det ble også sterkt og tydelig advart om innholdet først, og instendig bedt om at eventuelle barn som måtte befinne seg i rommet burde fjernes fra tv-rommet før "showet" begynte.

kie skrev:

Jeg lurer på om det ville vært mulig å lage et feelgood-program om alvorlige psykiatriske sykdommer og deres konsekvenser, jeg. Et som ikke støter noen overhodet.

Jeg tror det er viktig at man setter fokus på slike ting som før var tabu. Kanskje det også er litt tabu nå, siden de som snakker høyt om det vekker så mye harme?

Jeg har forøvrig ikke sett dette programmet og har ingen formening om akkurat dette gikk over streken.

Jeg syns Dr. Phil stadig tråkker over streken, det har lite med tema å gjøre.

safran skrev:

Jeg syns Dr. Phil stadig tråkker over streken, det har lite med tema å gjøre.

På hvilken måte da?
Og siden du sier stadig, antar jeg at du ser det stadig?

Det er lenge siden jeg sist så på Dr. Phil, men jeg må innrømme at noen programmer har gitt meg en ekkel smak i munnen, ja.

Line* skrev:

På hvilken måte da?
Og siden du sier stadig, antar jeg at du ser det stadig?

Jeg har sett noen program, ja. Det er noe med lunsjtid og TV-tid og sånt, han dukker ofte opp akkurat da. Noen tema er jo interessante, da. Og jeg mener at han fråtser i andres ulykke, driter dem ut på skjermen og forherliger seg selv. Ekkelt.

Jeg synes Dr.Phil hjelper mange jeg. Digger han rett og slett jeg da.

kie skrev:

Jeg lurer på om det ville vært mulig å lage et feelgood-program om alvorlige psykiatriske sykdommer og deres konsekvenser, jeg. Et som ikke støter noen overhodet.

Jeg tror det er viktig at man setter fokus på slike ting som før var tabu. Kanskje det også er litt tabu nå, siden de som snakker høyt om det vekker så mye harme?

Jeg har forøvrig ikke sett dette programmet og har ingen formening om akkurat dette gikk over streken.

MBP er et spennende tema, og de kunne fint ha laget et program om dette uten å dra inn barn. Moren kunne fortalt sin historie gjennom et anonymisert intervju, Dr. Phil barnas versjon, og så kunne de dratt inn fagfolk som fortalte om diagnosen, hyppighet osv. Det spørs bare om seertallet hadde vært like høyt.

"Sickened" av Julie Gregory er verdt å lese. Den er skrevet av en som har levd med morens mishandling i mange, mange år.

http://www.juliegregory.com

torsk skrev:

Men altså, hvor vanlig er egentlig Münchausen (inkl. by proxy)? Ser man tv-sykehusdrama så skulle man nesten tro det er like vanlig som beinbrudd.

Har ikke noe tall på det, men støter vel på det omtrent 2-3 ganger kanskje i året? Sikkert noen som man har en grad av det også som man ikke klarer å plukke opp.

Esme skrev:

Har ikke noe tall på det, men støter vel på det omtrent 2-3 ganger kanskje i året? Sikkert noen som man har en grad av det også som man ikke klarer å plukke opp.

Ja, jeg husker du nevnte et tilfelle hvor armen var brukket på et unaturlig sted.

Esme skrev:

Har ikke noe tall på det, men støter vel på det omtrent 2-3 ganger kanskje i året? Sikkert noen som man har en grad av det også som man ikke klarer å plukke opp.

Såpass ofte? : overrasket: Inkluderer det de som kutter seg opp?

Det er jo ikke det at psykiske lidelser ikke er et interessant tema som gjør at jeg er skeptisk til dr. Phil. Det er selve programkonseptet som er spekulativt. Det gir inntrykk av å være seriøst uten å være det, og er laget kun for å underholde folk nok til å skaffe høye seertall. Underholdningsperspektivet er langt mer fremtredende enn opplysningsperspektivet og formen er veldig tabloid. Meningen er at folk skal reagere med sjokk og vantro nok til å skru på samme kanal i morgen for å se hva slags tragedier de da har fremskaffet. Det hele krydres godt med at de har autentiske personer som står frem med sine historier og at de ikke tar fem øre for å eksponere uskyldige barn.

Dette er ren underholdning og har ingenting med folkeopplysning å gjøre. Jeg har tidligere sett en svært interessant dokumentar om MBP og lest et par artikler om emnet. Det var fullt mulig å forstå både alvorligheten av diagnosen og essensen av hva den innebærer uten å måtte se de faktiske menneskene som er ofre for syndromet. Folkeopplysning bør drives på en måte som gir oss fakta, ikke på en måte som gjør oss vantro, sjokkerte og som i stor grad fremmedgjør de som har denne alvorlige, mentale lidelsen.

torsk skrev:

Såpass ofte? : overrasket: Inkluderer det de som kutter seg opp?

Tror ikke selvskadere går under denne diagnosen.

torsk skrev:

Såpass ofte? : overrasket: Inkluderer det de som kutter seg opp?

Nei, de som kutter seg opp er jo som oftest helt åpne om det.

De med Münchhausen har ofte rare problemstillinger, sånn at det må til en hel utredning, f.eks. byller over alt på kroppen og dersom man dyrker opp bakteriene så finner man at det dreier seg om munnbakterier eller avføringsbakterier og kan finne ut at de sprøyter inn spytt og avføring selv.

Münchhausen by proxy kan være både direkte skader som benbrudd som Safran nevnte og litt rare ting, forgiftninger og hudutslett og uforklarlige symptomer og disse er veldig vanskelige. For det er jo ikke det man tror først når noen kommer med et sykt barn, man må jo utrede for alt mulig annet først.

Jeg er ikke noe ekspert på disse tilstandene altså, det er bare sånn jeg har erfart det.

Var det ikke en stor sak i USA om dette for mange år tilbake. Moren var sykepleier og fikk derfor stor tiltro blant helsepersonell. Grusom sak, tror faktisk jenta døde.

torsk skrev:

Men altså, hvor vanlig er egentlig Münchausen (inkl. by proxy)? Ser man tv-sykehusdrama så skulle man nesten tro det er like vanlig som beinbrudd.

Tilstanden forekommer sjeldent. Engelske undersøkelser fant mindre enn ett barn per 100 000.

En vanlig hypotese i forbindelse med dette syndromet er at mødrene (aldri lest om fedre) er overinvolert i barna sine og sliter med mye angst. Angsten oppleves i forhold til barna og dempes når barna blir tatt hånd om av helsevesenet. Moren er som regel overdrevent oppmerksom og forlater nesten aldri barnet. Moren virker gjerne engstelig av type, men hun er gjerne mindre engstelig enn symptomenes alvorlighetsgrad skulle tilsi.

Hele dette syndromet er jo bare fryktelig trist.
Så en dokumentar om det en gang, og det stakk langt inn i hjertet mitt.
Det var satt opp skjult kamera (bl.a. på sykehusrommet) og da så man jo hva foreldrene gjorde (det var pappaer også). De la seg oppå barna, man så barnet sprellet febrilsk med bena, så stoppet det opp... Da ble forelderen hysterisk, og helsepersonell kom løpende for gjenopplivning. Så også at det ble satt sprøyter med avføring på barna. Nei uff, jeg får skikkelig vondt i magen bare av å skrive om dette.

Forferdelig. 🙁

Billa skrev:

"Sickened" av Julie Gregory er verdt å lese. Den er skrevet av en som har levd med morens mishandling i mange, mange år.

http://www.juliegregory.com

Er den bra, altså? Jeg har den stående i bokhylla mi, for jeg syntes temaet var så spennende at jeg bare MÅTTE kjøpe den. Men etter å ha lest alle tre bøkene i "A Boy Called It"-serien fikk jeg litt avsmak for den typen bøker.

safran skrev:

Jeg har sett noen program, ja. Det er noe med lunsjtid og TV-tid og sånt, han dukker ofte opp akkurat da. Noen tema er jo interessante, da. Og jeg mener at han fråtser i andres ulykke, driter dem ut på skjermen og forherliger seg selv. Ekkelt.

Kasia skrev:

Det er jo ikke det at psykiske lidelser ikke er et interessant tema som gjør at jeg er skeptisk til dr. Phil. Det er selve programkonseptet som er spekulativt. Det gir inntrykk av å være seriøst uten å være det, og er laget kun for å underholde folk nok til å skaffe høye seertall. Underholdningsperspektivet er langt mer fremtredende enn opplysningsperspektivet og formen er veldig tabloid. Meningen er at folk skal reagere med sjokk og vantro nok til å skru på samme kanal i morgen for å se hva slags tragedier de da har fremskaffet. Det hele krydres godt med at de har autentiske personer som står frem med sine historier og at de ikke tar fem øre for å eksponere uskyldige barn.

Dette er ren underholdning og har ingenting med folkeopplysning å gjøre. Jeg har tidligere sett en svært interessant dokumentar om MBP og lest et par artikler om emnet. Det var fullt mulig å forstå både alvorligheten av diagnosen og essensen av hva den innebærer uten å måtte se de faktiske menneskene som er ofre for syndromet. Folkeopplysning bør drives på en måte som gir oss fakta, ikke på en måte som gjør oss vantro, sjokkerte og som i stor grad fremmedgjør de som har denne alvorlige, mentale lidelsen.

Jeg er altså ikke enig i det. Jeg synes det er et godt program, oftere enn at jeg vil kalle det så spekulativt som det blir gjort her. Jeg synes ikke det.
Enkelte temaer og program kan være teite, men stort sett synes jeg det er fokus på beskyttelse av barn, hjelp til mennesker som sliter, og jeg mener faktisk at fler jeg kjenner kunne dratt nytte av å se det av og til.

Divine skrev:

Er den bra, altså? Jeg har den stående i bokhylla mi, for jeg syntes temaet var så spennende at jeg bare MÅTTE kjøpe den. Men etter å ha lest alle tre bøkene i "A Boy Called It"-serien fikk jeg litt avsmak for den typen bøker.

Jeg synes den var godt skrevet, rystende og rett frem. Forfatteren søker aldri sympati eller medfølelse, men skriver nærmest på en "matter of fact" måte om det som for oss andre virker som en helt sinnsyk hverdag.

Anbefales