Vi har hatt stort tverrfaglig fagmøte rundt Lillesøster i dag. Kommunepsykologen styrte møtet, og intervjuet. Først meg og Samboeren, så var det de to fra skolen, fastlegen, PPT, helsesykepleier, ergoterapeut også hun fra Familiehjelpa.
Hun fra Familiehjelpa har samlet all dokumentasjon på Lillesøster, fra fødsel og til i dag. PPT, helsesykepleier, barnevern, BUP, HABU, rubbel og bit. Alt dette fikk kommunepsykologen på forhånd.
Jeg grudde meg noe forferdelig. Jeg var sikker på at det kom til å bli "foreldre skulle gjort sånn eller slik" "Hvorfor har dere ikke gjort X eller Y?" og var rimelig sikker på at konklusjon var at hun kom til å sende bekymringsmelding til barnevernet.
Jeg har vært helt åpen med henne på tlf på forhånd, både bekymringsmeldingene, mine diagnoser, rubbel og bit. For som jeg tenker, vet de ikke alt, så kan de ikke hjelpe.
Nesten 2 timer satt vi der. Og det var ikke EN negativ omtale om oss, eller jenta. Ikke en eneste!! Alle sa at vi gjorde alt som gjøres kan, jenta har masse gode ressurser, men sliter big time. De sa alle at når de ser i papirene, har jenta vært kasteball i 10 år, mens jeg har løpt etter og prøvd å få noen til å gjøre NOE.
Vi fikk ingen konklusjoner ut av det. Det forventet jeg heller ikke. Men vi skal ha nytt samarbeidsmøte ganske fort, der vi kan ta med oss det vi snakket om i dag.
Så det gjorde meg glad. Og lettet.
Og før vi dro tok jeg flervalgstest som arbeidskrav, jeg har ikke sett alle forelesninger enda, jeg har dog lest nesten alt av pensum. 30 spørsmål på 20 minutter, måtte ha 18 rett for å bestå. Jeg fikk 26 av 30 rett.
Det gjorde meg også glad.
