Ettåringer stresset av barnehage (tv ikveld)

Eller blubbete mammaer. 😛

Filifjonka skrev:

Kombinasjonen krabbe og klatre som en gal fra en er seks-sju måneder, kombinert med liten interesse for annen mat enn morsmelk, fører vel gjerne ikke til de mest blubbete babyene.

Nå fikk ikke min morsmelk forsåvidt, men aktiv gutt som kun spiste grøt eller mme ga visst heller ikke blubbete barn.

Filifjonka skrev:

Kombinasjonen krabbe og klatre som en gal fra en er seks-sju måneder, kombinert med liten interesse for annen mat enn morsmelk, fører vel gjerne ikke til de mest blubbete babyene.

Jeg hadde en dyrsterk og superaktiv men dog smellfeit baby som stortsett ikke spiste annen en mors fløtepupp.

Jeg veide nettopp Lillesøster i kveld. 3,5 år og 13 kg. Og masse tydelige muskler. Hun har det ikke etter meg, det er helt sikkert.

Godt at du ikke er 13 kg med tydelige muskler! 🙂

noen skrev:

Jeg har snakket en del med foreldrene mine og andre i deres generasjon om dette. De eldste brødrene mine ble født tidlig på 60-tallet. I følge foreldrene mine var anbefalingen og det allmennt aksepterte at babyene skulle skjermes og ha alenetid. De lå mye alene på et rom for å hvile. Det endret seg noe til jeg ble født tidlig på 70-tallet, men også jeg lå mye alene i vogn, lekegrind osv. Det var ikke tid i hverdagen til å bruke mye tid på barna. Det var på kvelder og helger de voksne hadde rom for det.

Jeg husker at mamma har snakket om en nabodame som la barnet sitt på loftet, og at mamma var så sjokkert. Dette var på sekstitallet. Jeg og mine søsken har alltid vært med henne i det hun gjorde.

safran skrev:

Jeg husker at mamma har snakket om en nabodame som la barnet sitt på loftet, og at mamma var så sjokkert. Dette var på sekstitallet. Jeg og mine søsken har alltid vært med henne i det hun gjorde.

Stakkars lille. Det er dessverre mange lignende historier. Babyer skulle gjerne gråte seg i søvn, eller være i lekegrinda hele dagen.
Var folk mindre empatiske før? Eller hadde de lavere IQ?

Jeg har vært heldig som har hatt anledning til å ha barna hjemme til de var 2 år (dagmamma 5 dager/mnd pga nattevakter) - og de har hatt godt av det. Det gikk fint da de startet, og de skjønte at de var med på "noe nytt og kult". Jeg har alltid sagt oppmuntrende: "Ha det gøy! - henter deg etterpå" til dem, og jeg kan heldigvis telle på 1 hånd de gangene de har grått ved avlevering. Jeg har jobbet noen få år i barnehage nå, og det er stor forskjell på barn. Det er klart det en en stor overgang fra å være hjemme med mamma/pappa - det er en Stor Verden og det kan være overveldende.

Men 1-åringene er jo forskjellige personligheter med egne erfaringer. Noen er sarte, beskjedne og tenksomme, andre er robuste og fulle av bekymringsløst pågangsmot. Også finner vi selvsagt mange i mellom der. Mange av 1-åringene elsker barnehagen. I begynnelsen kan det være rart og vanskelig for dem, i forhold til at de ikke helt "vet" om de blir hentet - og tidsperspektivet blir noe stort og abstrakt. Det er helt klart viktig at det er dyktige voksne der, med gode rutiner på hverdagen. Også ved personalsykdom.

Jeg er intens tilhenger av små avdelinger, f.eks 3 voksne og 9 barn.

Amelie skrev:

Stakkars lille. Det er dessverre mange lignende historier. Babyer skulle gjerne gråte seg i søvn, eller være i lekegrinda hele dagen.
Var folk mindre empatiske før? Eller hadde de lavere IQ?
.

Jeg tror ikke alle fulgte disse reglene med å la barn ligge for seg selv og gråte mellom stellene. Men dette var de gjeldende anbefalingene, som antagelig spredde seg godt selv om de ikke hadde internett. Min bestemor fødte åtte barn på førti- og femtitallet. Hun var en opplyst dame som var opptatt av å gjøre ting riktig. Jeg har lest de bøkene hun hadde om barnestell og barns utvikling, Dr. Spock var jo stor på den tiden og der står det vel at spedbarn skal ha det mørkt og stille mellom stellene, jeg husker ikke detaljene. Men jeg tror mange foreldre var opptatt av å gjøre "det riktige", akkurat som vi er nå. Og autoritetene, barneleger, fortalte at dette var det riktige. Her står det litt om Dr. Spock og hans bok om barnestell, som kom på norsk i 1952. Det var sikkert mye der som ble sett på som nytt og revolusjonende og svært moderne. http://no.wikipedia.org/wiki/Benjamin_Spock

Det er femten år mellom mitt eldste og yngste barn, og det har gjort meg bevisst på at de anbefalingene som gjelder på ingen måte er evigvarende. Så det er ingen grunn til å tro at det vi gjør akkurat nå er det som er det riktige for all framtid, og at det folk gjorde for ti år siden var dumt og uopplyst. Det gjelder både sovestillinger, mat og mye mer.

Om ti år kan det hende at det blir sett på som helt fullstendig ut å dra spedbarn med på kafé nesten hver eneste dag, og at det kommer en motreaksjon der babysvømming og babymassasje og babysang blir sett på som overstimulering. Det kan hende det blir sett på som helt vilt med vogner der babyen har ansiktet vendt bort fra den som triller. Kanskje finner forskere ut at det er bedre med lengre fullamming enn det som er anbefalt nå. Og så videre, og så videre. Dette er bare tilfeldig valgte eksempler, jeg sier ikke at det kommer til å gjelde akkurat disse tingene.

Kloke ord fra Filifjonka. Jeg fikk mitt første barn i 1985, og rådene vi fikk den gangen var selvregulering og ganske stort ammefokus - og det var mange som ammet da også, ja. PÅ den tiden rådet man til å begynne med grøt ved 3-4 mndr, men min var ikke interessert og i samarbeid med en ung og progressiv helsesøster, fullammet jeg i 6 mndr før jeg gradvis begynte med det som i dag heter BLW - fordi min eldste var helt uinteressert i grøt. Jeg var også en bæremamma og hadde bæretøy fra USA - denne:


Da jeg ble født på 60-tallet, fikk mamma råd om faste måltider med fire timers mellomrom, og hun fikk derfor overhodet ikke til ammingen. Den gangen lå alle på barsel en uke og fikk ikke ha babyene inne hos seg - de ble bragt inn for mating hver fjerde time og hvis de ikke la på seg, fikk de flaske. Den store revolusjonen med selvregulering og mor-og-barn-vennlige avdelinger med rooming-in (hvor mor fikk ha babyen inne hos seg hele tiden) henger sammen med likestillings- og kvinnekampen på 60- og 70-tallet.

Interessant kronikk om TV2s program:
http://www.barnehage.no/no/Kommentar/2013/Mars/Varme-hjem-og-kalde-barnehager2/

noen skrev:

Interessant kronikk om TV2s program:
http://www.barnehage.no/no/Kommentar/2013/Mars/Varme-hjem-og-kalde-barnehager2/

Hva mangler så? Jo, bildet av de omsorgsfulle barnehageansatte som har forberedt seg hele sommeren på å ta imot Ola og Henny og Trine på en så god måte som mulig. Den pedagogiske lederen Anne som har satt seg godt til rette på gulvet og som er en tilgjengelig omsorgsperson kontinuerlig. Og assistenten Trude, som jobber overtid i hele august fordi Ola er avhengig av henne i oppstartsfasen

Da må vi sørge for at det er slik og at bemanningsnormen fastsettes slik at ikke kommunene kan fortsette å kutte på bemanning og vikarbudsjettene. Saken er den at det i veldig mange barnehager er slik nå at det kuttes. 80% av barnehagens budsjett er personal så det er nesten bare her det kan kuttes. Der jeg arbeider har vi tre ansatte på tre små som norm så vi er ganske heldige, men det blir ikke slik i praksis uansett fordi vi går ulike vakter og har pauser og møter. Det normale på avdelingen er oftere at vi er to igjen til å være sammen med barna. Hvis noen er syke slåes avdelingene sammen, noe som resulterer i større barnegrupper og dette er heller ikke heldig for de små.

Selvfølgelig blir barn mer stresset av å være i barnehagen enn å være hjemme og vi skylder barna å gjøre barnehagene så gode som over hodet mulig. Mange barnehager drives i dag på en måte som gjør at de kompetente menneskene flykter og finner noe annet å gjøre. Sånn burde det ikke være. Det er ikke uten grunn at det mangler tusenvis av førskolelærere. Det er faktisk utdannet nok folk, de velger bare å gjøre noe annet enn å være samlebåndarbeidere i barnehagen.

Jeg synes også det var en interressant kronikk, problemet er bare at det ikke er slik. Det sitter ingen voksen på gulvet og er tilgjenglig kontinuerlig, tvert i mot sitter det en voksen en liten stund, før vedkommende må gjøre en av de mange andre oppgavene, og brnet får beskjed om at hun må lære seg å være alene på gulvet litt, for sånn er det i barnehage.

noen skrev:

Jeg har snakket en del med foreldrene mine og andre i deres generasjon om dette. De eldste brødrene mine ble født tidlig på 60-tallet. I følge foreldrene mine var anbefalingen og det allmennt aksepterte at babyene skulle skjermes og ha alenetid. De lå mye alene på et rom for å hvile. Det endret seg noe til jeg ble født tidlig på 70-tallet, men også jeg lå mye alene i vogn, lekegrind osv. Det var ikke tid i hverdagen til å bruke mye tid på barna. Det var på kvelder og helger de voksne hadde rom for det.

Dette kranglet jeg mye med svigermor om. Gubben min er født i `64 og hun mente at han lå i timesvis alene på et mørkt rom HELE det førtste året! 😱
Arg, som hun brøy seg med sovetidene. Min eldste sov minimalt og kunne aldeles ikke ligge og sove i 3-4 timer. Kanskje 3, men det var sjelden.
Han ålet seg rundt da han var 4-5 måneder og gikk sine første skritt da han var 9mnd og en uke så jeg tror ikke de kunne sammenlignes. Han var høyt og lavt bestandig.

Da jeg spurte mamma om det med å ligge i timesvis på et lukket rom så kjente hun seg ikke igjen. Jeg og broren min er 4 og 5 år yngre og er også født på 60tallet.

Input skrev:

Jeg synes også det var en interressant kronikk, problemet er bare at det ikke er slik. Det sitter ingen voksen på gulvet og er tilgjenglig kontinuerlig, tvert i mot sitter det en voksen en liten stund, før vedkommende må gjøre en av de mange andre oppgavene, og brnet får beskjed om at hun må lære seg å være alene på gulvet litt, for sånn er det i barnehage.

Men når jeg har vært hjemme med barn så har jeg også sittet på gulvet en liten stund, og så har jeg gått og gjort husarbeid eller lest avisen eller pratet med en venninne. Barnet må faktisk lære at de kan være alene og finne på noe. Forskjellen med å gjøre det hjemme og i en barnehage er at i en barnehage er det andre barn å se på, og etterhvert leke med, mens hjemme er det en kjedelig mamma som vasker klær.

Fordelen er at jeg har fått barn som kan finne på noe alene og ikke forventer at det sitter en forelder der døgnet rundt for å oppfylle deres minste behov. Jeg tør ikke en gang tenke på hvor trett og frynsete jeg hadde vært nå, om jeg hadde lagt meg på den linjen.

Du har helt rett, men forskjellen er også at hjemme er (de fleste) barna i trygge omgivelser. Hjemme vil (de fleste) foreldre avslutte husarbeidet/matlagingen/de de holder på med når barnet reelt gråter, i barnehage må barna ofte vente fordi det er andre barn som også reellt gråter.

Jeg er veldig for barnehage altså, men jeg tror vi beveger oss i en retning som er veldig negativ.

Input skrev:

Du har helt rett, men forskjellen er også at hjemme er (de fleste) barna i trygge omgivelser. Hjemme vil (de fleste) foreldre avslutte husarbeidet/matlagingen/de de holder på med når barnet reelt gråter, i barnehage må barna ofte vente fordi det er andre barn som også reellt gråter.

Input skrev:

Jeg synes også det var en interressant kronikk, problemet er bare at det ikke er slik. Det sitter ingen voksen på gulvet og er tilgjenglig kontinuerlig, tvert i mot sitter det en voksen en liten stund, før vedkommende må gjøre en av de mange andre oppgavene, og brnet får beskjed om at hun må lære seg å være alene på gulvet litt, for sånn er det i barnehage.

I vår barnehage sitter stort sett alltid en ansatt på gulvet med barna under frilek, såvidt jeg vet. Blant annet nesten alltid når vi henter. Og da er det bare toåringer, mange snart 3, så de leker mest med hverandre.

apan skrev:

I vår barnehage sitter stort sett alltid en ansatt på gulvet med barna under frilek, såvidt jeg vet. Blant annet nesten alltid når vi henter. Og da er det bare toåringer, mange snart 3, så de leker mest med hverandre.

Sånn er det på småbarnsavdelingen i barnehagen hvor jeg jobber også.

apan skrev:

I vår barnehage sitter stort sett alltid en ansatt på gulvet med barna under frilek, såvidt jeg vet. Blant annet nesten alltid når vi henter. Og da er det bare toåringer, mange snart 3, så de leker mest med hverandre.

Sånn er det på de to småbarnsavvdelingen i vår bhg også. Det var alltid en voksen på gulvet med de, ofte to også. Vi hadde en fantastisk småbarnsavdeling!

Min mormor fortalte at min onkel født i starten av april, fikk komme ned i stua til 17. mai.
Dette var vel i 1956. Jeg ble litt perpleks. Det er en del av historien jeg ikke har satt meg inn i, og jeg vet ikke helt om jeg vil vite alt heller.