Diskusjonstråd: The Summer Without Men/Sommeren uten menn (Siri Hustvedt)

Skilpadda skrev:

Jeg noterer meg ellers gjerne tips til andre gode og/eller bedre Hustvedt-bøker. Jeg likte måten boken var skrevet på.

Jeg synes "The Sorrows of an American" var helt fantastisk. Og "What I Loved".

Jeg er også veldig glad i det tidlige forfatterskapet, både The Blindfold og The Enchantment of Lily Dahl er fine synes jeg.

Jeg hadde ikke lest noe av Siri Hustvedt før, og jeg ble begeistret. Jeg tok nesten ingen av de litterære referansene (kun Jean Brodie ), og vanligvis ville det irritert meg, men det gjorde det ikke denne gang. Jeg synes ikke det spilte noe rolle, og ødela ingenting for leseopplevelsen. Jeg ble ekstemt grepet av historien om de gamle, og som Tinetoff sier, boka sier sitt om det å eldes. Jeg ble veldig glad i Mia, egentlig, selv om jeg tror at hun i utgangspunktet var en sutrete og selvopptatt "misfortstått kunstner". Ingenting som en tur til Minnesota for å få folk ned på bakken igjen (no, really).

Jeg liker at Hustvedt alltid holder seg til de norsk-amerikanske miljøene i Minnesota. Det blir så hjemmekoselig.

Jeg for min del la fra meg boken etter ca 100 sider. Rett og slett fordi den var så dørgende kjedelig, fenget meg ikke i det hele tatt. Og jeg har den "svakheten" at jeg ikke klarer konsentrere meg om handlingen i bøkene hvis jeg ikke liker dem. Leser og leser uten egentlig å vite hva jeg leser om...

Toffskij skrev:

Jeg liker at Hustvedt alltid holder seg til de norsk-amerikanske miljøene i Minnesota. Det blir så hjemmekoselig.

I The Sorrows of An American (Hva heter den nå på norsk? Når du ser meg?) bruker hun sin egen norskættede fars autentiske notater, så der får du ekstra mye hjemmehygge. Og masse amerikanifiserte norske navn.

Jeg liker også det norskamerikanske i bøkene hennes. Og jeg syntes de gamle damene var nydelig beskrevet. Abigails detaljerte og gjennomarbeidete skjulte kunstverk minner meg om beskrivelsen av dukketablåene i The sorrows of an American.

Jeg syns ikke boken sier at det er best å tilgi og akseptere. Mer at det kan finnes en mulighet til å gå videre, selv etter en så stor krise.

Har lest alle de andre bøkene til Siri Hustvedt, og likte spesielt godt The Blindfold mener jeg å huske.

Jeg likte boka! Det er fullt mulig at min livssituasjon gjorde at den traff ekstra godt, men den traff. For meg ble den til en tankevekker! Hva vil man med livet? Hvordan skal man gjøre det beste ut av livet? Jeg likte måten hun forteller en urgammel og klisjépreget historie på. Hun dikter, men akk så godt hun dikter! Fortellingene i fortellingen likte jeg også. Jeg likte at hun tar kvinners problemer i forskjellige livsfaser, ungpiker, midtlivskriser og ved slutten av livet! Absolutt en bok som kommer til å sitte i meg en god stund framover!

Dere er jo ferdig med denne, men siden jeg er med i en RL-bokklubb ( :voksen: ) med denne nå, så babler jeg litt på forhånd her.

Jeg liker Hustvedt veldig godt, og er litt ambivalent her. Jeg liker mange av rollefigurene, og jeg synes hun skriver nydelig, men jeg ser absolutt den flinkisgreia som trekkes frem. Alle "Even you, dear reader, will see that ...".

Men jeg liker definitivt metahistorien i det hele, at man skriver sin egen historie ut fra sitt eget bakteppe.

"I will write myself elsewhere, I thought, reinvent the story in a new light: I am better off without him."

Også må jeg seff dra frem denne:

"The book club is big. It has been sprouting up like proverbial fungi all over the place, and it is a cultural form dominated almost entirely by women." Really?