Er det greit å ignorere avdødes ønsker?

Jeg synes det er greit at de velger mellom hennes ønsker når disse er motstridende. Det er jo ikke vanskelig å se for seg at den damen har ønsket både det ene og det andre etter sin død. Det er ikke sikkert alt lar seg gjennomføre. At de pårørende da setter seg ned og lager et opplegg som er så nært opptil hennes ønsker som det er mulig å komme og samtidig ivaretar deres egne behov tenker jeg er helt greit.

Å bryte helt med den avdødes vilje synes jeg man bør ha en veldig god grunn til.

Input skrev:

Helt i starten av tråden lurte jeg litt på om dere hadde lest artikkelen eller ei, for det er jo ikke snakk om å ignorere noens ønsker. Hva skal man gjøre når ønskene er motstridende?

Jeg hadde ikke lest den, men jeg har lest den nå. Ser jo at det er motstridene, men samtidig så ser jeg ikke helt at en minnestund blir noe helt annen enn en begravelse. Men de syntes det, så da får de gjøre som det passer dem. De kjente henne best. 🙂

Eneste jeg syntes var snodig sagt var dette:

Han legger til at hennes eldste barnebarn Fabian Emil (28) i stedet har bestemt seg for å donere bort sine organer.

Skjønner ikke helt at Fabian Stang følte det måtte et "kompromiss" til egentlig? Men det er alltids fint å være organdonor da..

Joika skrev:

Jeg hadde ikke lest den, men jeg har lest den nå. Ser jo at det er motstridene, men samtidig så ser jeg ikke helt at en minnestund blir noe helt annen enn en begravelse. Men de syntes det, så da får de gjøre som det passer dem. De kjente henne best. 🙂

Du vet jo faktisk ikke om det var noe i hennes ønsker vedr. begravelsen som gjorde minnestund umulig.

Input skrev:

Du vet jo faktisk ikke om det var noe i hennes ønsker vedr. begravelsen som gjorde minnestund umulig.

Nei, og det er jo derfor jeg sier de får gjøre som de mener er best, ettersom de kjente henne.

Joika skrev:

Men de syntes det, så da får de gjøre som det passer dem. De kjente henne best. 🙂

Helt greit. Er man død så er man død. Når jeg dør kan gjerne ungene ta meg med ut i skogen og bruke meg som blink hvis det hjelper på sorgen.

Det eneste jeg er glassklar på er at om det finnes organer som skal redde liv så skal de gjøre det. Da får det bli hvilken komplikasjon det bare vil mtp min begravelse. Det er sekundært det å redde et annet menneskeliv.

Bortsett fra det så bryr det meg ikke så veldig. På samme måte som jeg ikke har sterke meninger om hva og hvordan egne slektninger skal begraves. Det er minnene vi har sammen som er viktige for meg, ikke hvordan de begraves.

Jeg synes det er respektløst å ignorere avdødes ønsker. Forutsatt at avdøde har vært klar på hva som faktisk er ønskene.

Jeg er på linje med smilefjes i denne saken, kjenner jeg.

Det var et ønske, ikke et krav. Jeg synes sønnens følelser og avgjørelser rundt dette bør respekteres.

Jeg tenker også at Wenche Foss har hatt motstridende ønsker i denne saken. Hun har jo hatt ønsker for hvem som skal forrette, og også for musikkinnslag. I tillegg har jo dette blitt en begravelse på statens regning. Jeg tror ikke alt dette lar seg forene med å donere kroppen til medisinsk forskning.

Forøvrig er jeg helt sikker på at hun ville likt løsningen som er valgt; en stor åpen kirke der alle er velkomne, og også at hun har ønsket blomster til dem som ikke får det så ofte.

I akkurat dette tilfellet synes jeg Fabian har tatt det rette valget, og jeg synes ikke det er å ikke ta hensyn til den avdødes ønsker all den tid Wenche Foss også ønsket en begravelse. Og som det står i artikkelen, så var hun kanskje ikke godt nok informert når det gjaldt hvordan ting foregår når man donerer kroppen til forskning.

Men sånn generelt er jeg veldig for at man skal ta hensyn til avdødes ønsker.

Joika skrev:

Skjønner ikke helt at Fabian Stang følte det måtte et "kompromiss" til egentlig? Men det er alltids fint å være organdonor da..

Jeg regner ikke med at Fabian Stand har pålagt sin sønn (? Nevø?) å bli organdonor akkurat. Men siden det var en sak som var viktig for Wenche Foss er det jo fint at andre i familien følger hennes kampsak når det ikke har vært mulig for henne. Hva Fabian Stang har følt om akkurat dette, vil jeg ikke uttale meg om, siden det er en sak mellom han og hans familie.

smilefjes skrev:

Det har jeg ingen problemer med. Hun er død og har ikke følelser rundt det er, han er levende og har følelser. Da tar man hensyn til ham.

smilefjes skrev:

Jeg er ikke så opptatt av at levende mennesker skal ofre stort for de dødes skyld på noe plan, nei. Jeg synes hensynet til de som lever er viktigst.

Det går ikke an å mene så mye om en spesiell sak fordi man vet jo ikke nok om det egentlig. Og her virker det som at avdøde hadde motstridende ønsker så da må jo pårørende prøve å finne en løsning og det er vel neppe noen andre som er mer kompetent til å gjøre det.

Sånn ellers, så synes jeg at til en viss grad så er begravelsen for de etterlatte. Men jeg synes at avdødes ønsker skal respekteres så godt det lar seg gjøre.

Hva om jeg har sterke meninger om å donere legeme til forskning og har gjort det helt klinkende klart at det er det jeg vil. Om jeg hadde hatt få nære etterlatte og et eller annet barnebarn hadde ment at jeg skulle blitt begravet på en kirkegård (som jeg virkelig ikke hadde ønsket) bare fordi hun hadde kommet til å ha det litt lettere med sorgen? Føkk det. Kom over det på egen måte. Det får være måte på å være selvsentrert også.

Jeg er fullstendig enig i at det ikke spiller rolle for den avdøde, men jeg synes etterlatte som går svært på tvers av avdødes ønsker bare for å kunne takle sine følelser på best mulig måte, vel, det er ikke noe særlig ålreit synes jeg.

Jeg syns det er respektløst å sitte som utenforstående og kritisere de valg de pårørende har tatt. Jeg tenker at de har prøvd så godt det lar seg gjøre å oppfylle ønskene hun hadde. Ønskene hennes har helt tydelig vært motstridende, og da er de som stod henne nærmest de mest egnede til å ta avgjørelsen.

Man skal heller ikke glemme at de etterlatte er i sorg, og jeg syns at vi som ikke har noe med dette å gjøre heller kan vise litt raushet overfor dem. Raushet er noe jeg forbinder Wenche Foss med.

Esme skrev:

Jeg er fullstendig enig i at det ikke spiller rolle for den avdøde, men jeg synes etterlatte som går svært på tvers av avdødes ønsker bare for å kunne takle sine følelser på best mulig måte, vel, det er ikke noe særlig ålreit synes jeg.

Jeg er faktisk helt motsatt. Ikke viktig, på noen plan, hva avdøde ville, det er faktisk de etterlatte som skal leve videre. Den som er død er død og tror han/hun får ønskene sine oppfylt og døde i visshet om det. Om mannens høyeste ønske var å bli spred utover Himmalaia, så hadde vi støttet han på det og gravlagt han på den lokale kirkegården når han var død.
Mulig jeg er kynisk?