Hagens kronikk i Aftenposten

Men mim - sålenge han konsekvent stiller i mannsklær på jobben så kan han velge å ta hensyn til barna sine og stille i mannsklær blant deres venner også? Det er jo mulig å ta hensyn? Vondt - sikkert. Men mulig - ja.

Jeg har faktisk sett en del av episodene av Jentene på Toten. Det var ikke klassisk Reality, det var en fin dokumentarserie, varm og respektfull, og viste hvor tøft det var å bli seg selv, hvor vanskelig det var å komme ut og finne seg sjæl, akseptere seg selv, bli akseptert, tåle avvisningen og forakten fra omgivelsene. Jeg felte noen tårer underveis, altså, det var hjerteskjærende og rørende å få vite hvordan de hadde hatt det, kampen de hadde kjempet mot seg selv, for å undertrykke følelsene sine og prøve å være vanlig.

Selvfølgelig hadde jeg klikka i vinkel dersom min kjære nå etter 10 år og to barn plutselig kom på at han hadde glemt å fortelle meg noe, og at han heretter vil bli kalt Ørnhild og låne kjolene mine. Selvsagt hadde nok dette også vært vanskelig og flaut for Storebror, og jeg kan tro at omgangskretsen vår hadde hatt problemer med å svelge det. Ei heller hadde det vært stas om Ørnhild så sto fram på tv...

Men fader heller - den skittentøysvasken som hadde fulgt i etterkant, hadde ikke hatt noe som helst i landets tabloide medier å gjøre. Og her regner jeg Aftenposten som tabloid, siden de fikk ballen til å rulle ved å trykke Hagen sin kronikk.

Dette er garantert en veldig vond situasjon for alle parter, og den blir garantert ikke noe bedre nå.

smilefjes skrev:

Også skjønner jeg ikke helt greia. En transe går i både manne og kvinneklær. Men er det sånn at han må gå i kvinneklær hver onsdag? Jeg kjenner et par transer som gjerne trekker i drag på byen på lørdag, men som aldri går på jobb som kvinne. Jeg trodde det burde være en grei sak å la være å dukke opp i drag på SFO siden dette da er et problem for ungene?

Jeg har ikke satt meg veldig inn i denne saken, men så vidt jeg skjønner ser svigersønnen til Hagen seg nå som transseksuell kvinne og bruker kvinnenavn. Hun (som tidligere var en han) veksler ikke mellom kvinne og mann - hun er en kvinne.

smilefjes skrev:

Men - jeg er faktisk enig med Hagen helt og holdent i at denne mannen ikke kan forvente at alle skal ta på strak arm at i dag heter pappaen til Mattias Stine og er en dame. Ikke uten at han i det minste informerer.

Det er klart man kan håndtere slikt bedre. Men det at barna synes det er flaut at pappa er en dame, synes jeg ikke kvalifiserer til fratatt samvær. Klart det kan være andre ting som ligger bak i så fall, jeg håper nesten det, på vegne av transkjønnede.

Madam Mim skrev:

De har en helt sinnssvak selvmordsrate, hvis jeg ikke husker feil.

Jeg tror dette er noe av det tyngste et menneske kan oppleve pga av fordommene i samfunnet.

Flere av Toten-jentene begynte å være kvinner i noen settinger, ikke alle settinger på en gang. Etterhvert utvidet de områdene hvor de kunne være damer.

Tror en del av de homsene som braser ut av skapet i det de kommer som studenter til byen, ikke reiser hjem til Sandane eller Bømlo med knekk i håndleddet og lett øyesminke de første gangene.

Madam Mim skrev:

Flere av Toten-jentene begynte å være kvinner i noen settinger, ikke alle settinger på en gang. Etterhvert utvidet de områdene hvor de kunne være damer.

Tror en del av de homsene som braser ut av skapet i det de kommer som studenter til byen, ikke reiser hjem til Sandane eller Bømlo med knekk i håndleddet og lett øyesminke de første gangene.

Ja, nettopp. Og i privatsfæren/familien er det jo mest naturlig å starte, hvis man har familie og barn. Jeg skjønner godt at man ønsker å inkludere barna i sin nye identitet og sitt nye liv, og det å holde det skjult for resten av barnas omgangskrets vil kunne føre til spekulasjoner og rykter som ikke er særlig lett å håndtere for noen. Denne familien hadde kanskje trengt litt hjelp til å komme seg gjennom en slik prosess. Men man kan jo aldri garantere at noe slikt går lett og smidig for seg.

For de som vil vite mer om transpersoner, er dette en fin side:
http://www.fpenorge.no/default.asp

Jeg skal tilstå jeg har lest VG på nett i dag.

Der uttaler Hagen sin svigerdatter seg om dette, og forteller at i begynnelsen startet det med at mannen brukte kvinneklær hjemme i kjelleren, deretter tok de kontakt med andre og forsøkte å finne ut av hvordan de skulle løse dette sammen. Det var snakk om å skaffe ham leilighet i Oslo, slik at han kunne reise dit og leve som kvinne i ny og ne.

Altså - dette var tydeligvis ikke noe som skjedde over natta i forhold til barna - pappa var ikke "far" i går og "mor" i dag. Det var en gradvis prosess, som endte i skilsmisse.

Skal man altså tro på denne versjonen, høres det ut som det har vært en lang vei å gå, fram til den situasjonen de er i i dag. Mye kunne sikkert vært gjort mer smidig, men likevel - tilbake til kjepphesten min:

Dette burde ikke Aftenposten og resten av medianorge ha kastet seg over uansett.

Madam Mim skrev:

Jeg har faktisk sett en del av episodene av Jentene på Toten. Det var ikke klassisk Reality, det var en fin dokumentarserie, varm og respektfull, og viste hvor tøft det var å bli seg selv, hvor vanskelig det var å komme ut og finne seg sjæl, akseptere seg selv, bli akseptert, tåle avvisningen og forakten fra omgivelsene.

Det kan godt være at konseptet skal være "varmt og vennlig" (Tore på sporet er jo det klassiske eksemplet på den type virkelighets-TV), men dette er kommersiell TV, laget for å selge, ikke for å innformere eller opplyse. Og det at de lar folk "komme ut av skapet" på TV må jo være det ultimate beviset på at de som produserte programmet burde ha gjort ting anderledes - uansett hvor bra programmet opplevdes av de som så på det.

(Nå kan man selvfølgelig diskutere om all TV/film som blir laget for å innformere eller opplyse er bra - har enda etter nesten seks år "Bryst er best" i mente - men fokuset i slike filmer har tradisjelt ikke vært å trekke frem "ekte og virkelige" mennesker.)

Som far som er glad i datteren sin og barnebarna kan jeg forstå hans sinne, selv om jeg syns det er fordomsfullt. Jeg forstår ikke avgjørelsen Aftenposten har tatt i å trykke dette, jeg tror dette bidrar til ytterligere stigmatisering av barna.

Når det er sagt så har jeg ikke så veldig sansen for svigersønnen heller, som tydeligvis er midt oppi en veldig vanskelig familiesituasjon, og prioriterer å snakke om dette på TV i stedet for å ordne opp med familien.

Jeg har for øvrig forstått at det er ikke alle transpersoner som er motsatt kjønn fanget i feil kropp, endel liker rett og slett bare å gå i dametøy, slik som f.eks. Espen Benestad.

him skrev:

Det kan godt være at konseptet skal være "varmt og vennlig" (Tore på sporet er jo det klassiske eksemplet på den type virkelighets-TV), men dette er kommersiell TV, laget for å selge, ikke for å innformere eller opplyse. Og det at de lar folk "komme ut av skapet" på TV må jo være det ultimate beviset på at de som produserte programmet burde ha gjort ting anderledes - uansett hvor bra programmet opplevdes av de som så på det.

Signerer dette.

Jeg skjønner at det ikke går an å undertrykke slike følelser/instinkter gjennom et helt liv, men jeg hadde virkelig tenkt meg om to ganger før jeg hadde stilt opp på TV i beste sendetid hvis jeg hadde store barn. Det må være en enorm belastning for dem? En ting er å ha en pappa som går i dameklær hjemme av og til, en annen ting er at han gjør det på TV. Og så synes jeg det selvfølgelig er helt latterlig av Hagen å skrive en kronikk om saken, som om det hjelper barna på noen som helst måte. Vel, man kan vel ikke vente annet av en latterlig og smålig mann, for det synes jeg han er.

glitterchick skrev:

endel liker rett og slett bare å gå i dametøy, slik som f.eks. Espen Benestad.

Jeg tror ikke det er "det å gå i dametøy" som er greia for ham heller, tross alt. Det er selve det å være kvinne. (Nå skal jeg ikke snakke for ham, altså). Å like å kle seg i dametøy trenger jo strengt tatt ikke å ha noe med kjønnidentitet å gjøre engang.

glitterchick skrev:

Jeg har for øvrig forstått at det er ikke alle transpersoner som er motsatt kjønn fanget i feil kropp, endel liker rett og slett bare å gå i dametøy, slik som f.eks. Espen Benestad.

Det er ikke sånn at Esben Esther Pirelli Benestad "liker rett og slett bare å gå i dametøy". Det kan gjelde for andre transpersoner, men det stemmer ikke for EEPB.

Esben Esther er ikke en "han" eller "hun", men en HIN. Hin er en ny kjønnsbetegnelse som bør inn i det norske språket. Hin er en person som hverken er mann eller kvinne, som er begge deler og, som Esben Esther, lever som både mann og kvinne.

Esben Esther er både transvestitt og transseksuell.

OK, da tar jeg feil i forhold til Esben Benestad. Men det er ikke slik at alle ønsker å være motsatt kjønn, altså. Kan godt hende jeg blander utrykkene.

Når det kommer til nevnte Benestad så greier jeg ikke å la være å fnise over hva han mener er kvinnelig, det er jo ingen damer som oppfører seg slik. Det er så voldsomt karikert.

Avsporing: Jeg synes Esben Esther er morsom som tok Pirelli som "dekknavn", siden det er akkurat det det er. Sånn humor liker jeg.

smilefjes skrev:

Men mim - sålenge han konsekvent stiller i mannsklær på jobben så kan han velge å ta hensyn til barna sine og stille i mannsklær blant deres venner også? Det er jo mulig å ta hensyn? Vondt - sikkert. Men mulig - ja.

Det er helt sikkert mulig. Men det åpner jo for en litt interessant spin-off rundt hvor langt man skal strekke seg for at barna ikke skal skamme seg over foreldrene. Nå tenker jeg ikke på denne konkrete personen, han/hun vet jeg alt for lite om og jeg aner ikke noe om motivasjonen for å fremstå som mann på jobb og ikke ellers.

Men si at far f.eks valgte å innlede et forhold til en mann etter skilmisse fra mor. Mor har med sin nye mann på skoleavslutning, men barna ønsker ikke at far skal ha med sin - er det helt ok og i så fall opp til hvilken alder? Når kan man forvente at barna bare må forholde seg til at verden kanskje ikke er akkurat som de ønsket det? Hva om problemet er at far har anlagt et fryktelig lite kledelig helskjegg - kan de avgjøre at det skal bort?

Det er en selvfølge at foreldre skal ta hensyn til barnas opplevelser og følelser, men jeg synes ikke det er noen selvfølge at disse ikke skal utfordres. Selv om det kan være vondt og vanskelig.

(At det neppe gjøres best på riksdekkende tv eller i avisen er også litt selvsagt).