Damer, skriking og hyling

Ja, jeg er definitivt en hyler. Det bare skjer av seg selv...

Nei, jeg hyler ikke. Om jeg ved en feiltagelse skulle havne i en berg-og-dalbaneaktig ting, så blir jeg bare innesluttet og helt stille og lukker øynene og prøver å ikke dø.

Pelle skrev:

Nei, det er jeg overhodet ikke. Heldigvis. Skrikedamer er teite.

Nja, sånne damer/jenter som hele tiden skal skrike bare for å skrike er teite. På kino og sånt, når man ser grøsser, feks. Jeg får helt fnatt. Først skriker de, så ler de seg ihjel og forstyrrer oss andre.
Men av og til, feks på sinnsyke berg- og dalbaner og sånt, er det jo ikke alltid så lett å la være. Noen ganger er jo skriking rent instinkt. Jeg har hylt en del i sånne karuseller, men ikke sånn at jeg tror det er irriterende for andre, og jeg har ikke hylt som en stukket gris, egentlig. Som regel klarer jeg ikke å skrike når jeg er i fritt fall, da er det mer sånn NNNGGGGG-lyder og latterkrampe.

Jeg tror ikke jeg hyler og skriker, men akkurat i slike berg-og dalbane-situasjoner er jeg ikke sikekr. Jeg tror jeg ler.

Pelle skrev:

Nei, det er jeg overhodet ikke. Heldigvis. Skrikedamer er teite.

Jeg har brølt skikkelig til noen jeg ikke kjenner en gang i mitt liv, og det var til barnepleieren som deltok under fødsel med storebror. Hun var ...slem.
Nei hun var vel ikke det - ville bare lage bedre passasje for storebror. Men fy f... det var vondt. Da klarte jeg ikke annet enn at jeg snudde meg, og brølte "ikke borti beina mine"!!
Ellers hyler jeg ikke. Det er teit.

Jeg klarer ikke å hyle. Uansett.

Noen ganger her. Jeg hylte da jeg fødte, begge gangene. Ikke urkvinnebrøl, men modernekvinnehyl.

Jeg kan hyle hvis jeg blir overrasket av et skummelt insekt. I berg- og dalbaner blir jeg som regel stum av skrekk.

Jeg trodde ikke jeg var en hyler, helt til jeg så et videoopptak av meg selv i strikkhopp.

Jeg hyler i panikk hvis noen kniper til rundt anklene mine, og syns alle som ikke gjør det samme er sjikkli teite, og fjortiser.

Og i skumle karuseller og baner. :ogsålivredd:

Jeg holder meg langt unna karuseller, så akkurat der hyler jeg ikke. Det skal jeg ha. Men jeg kan finne på å hyle høyt om jeg blir skremt. Som da øynene mine/hjernen min spilte meg et puss og jeg trodde flyet jeg satt i var i ferd med å bli påkjørt av et annet fly. Det er ikke direkte kult å hyle ut at vi holder på å bli påkjørt, lizzm.
Jeg husker at jeg også gjorde det da jeg fikk en telefon om at mannen min var alvorlig skadd i en ulykke. Jeg ropte "nei" (i fistel) inn i telefonrøret mange ganger, så høyt jeg bare kunne. Jeg har for så vidt gjort det samme under fødsel også. Ikke som de der pressebrølene, men for å ... kanalisere ut smerten, kanskje? Så jeg er en hyler.

Frøy skrev:

Nei jeg er ingen skriker, ikke en gang når jeg føder.

Samme her.

Jeg hyler til tider, senest for få minutter siden. Av et "flyvende stankelben" mellom meg og pcskjermen min.
Ikke fordi jeg er redd den, men jeg ehh, hvilket ord passer skriftlig? Jeg kjapp meg, som jeg sier, den overrasket/skremte meg med sin plutselige tilstedeværelse. Jeg kvapp, kanskje?

Da hyler jeg.

Men ikke i karuseller nei. (der besvimer jeg evt av ekstrem kvalme/svimmelhet/konsentrasjon om å ikke spy) Kanskje litt sånn "kiler i magen hvin" i berg og dalbaner, dog også da mest om det kommer overraskende på...

Frøy skrev:

Nei jeg er ingen skriker, ikke en gang når jeg føder.

Kan ikke huske jeg skreik da nei. Det gikk mer i pusting, eller å prøve å ikke holde pusten, siden bøkene sier at man bør puste...

Tror ikke jeg er en hyler, men jeg har hylt i berg og dalbaner. Ungene har blitt store nok, men de må jo grøss og gru ha med en voksen enn så lenge. :/

lillamamma skrev:

Ja, jeg er definitivt en hyler. Det bare skjer av seg selv...

Jeg også. Jeg hyler når jeg blir veldig redd. Men ikke på kino og slike banale ting. Det skjer vel heller når jeg er genuint redd, som hvis jeg tar ekstremt skumle berg-og-dalbaner, ved fødsel eller dersom jeg tror ungene mine er i fare (type: at de løper over veien), og lignende. Jeg ser ikke på det som barnslig, og blir litt sur over at folk sier det. Jeg tror ikke jeg hadde klart oom jeg hadde prøvd. Jeg tror det er et instinkt.

I dag hylte/lo/skreik jeg da jeg badet i veldig kaldt vann på veldig ustø bunn. Det bare kom.

Jeg kan nok komme til å hyle hvis jeg blir overrasket av ei mus, f.eks. Men under siste fødsel, f.eks., utstøtte jeg knapt et knyst. Jeg tror ikke jeg er noen utpreget hyle- og fnisedame, i alle fall.

Tinetoff skrev:

Jeg hyler av berg-og-dal-baner (dødsangst) og pressrier. Jeg skjems ikke.

Jeg er der jeg også. Men ikke av dødsangst.