Besteforeldre som ikke passer

Esme skrev:

Evigsåre følelser, bitterhet og misnøye? Da tror jeg vi snakker om forskjellige ting.

Det jeg snakker om er at om besteforeldre i praksis aldri hjelper til og har lite kontakt med barnebarn er at de må forvente en viss distanse, en kjølighet.

Kjærlighet og nærhet kommer av at man gjør ting for hverandre. Om man ikke er med på den kontrakten så får man ikke noe tilbake heller. Jeg synes det er helt greit og naturlig at de besteforeldrene som hjelper til og deltar i livet til barn og barnebarn får en helt annen kontakt, og det gjelder også tilbake når de trenger hjelp.

Veldig enig.
Jeg har dobbelt sett foreldre, og på den ene siden stiller de opp og spør om å få låne unger langt mer enn vi trenger, men jeg er virkelig glad for at de har lyst til å involvere seg så mye som de gjør. Det er også helt naturlig for oss å stille opp og hjelpe med praktiske ting uansett hva det måtte være, faktisk er det en glede å få lov til å bidra.
På den andre siden er det liten interesse, mulig fordi de har et fast barnerom innredet til mine søskens barn og jeg kan vel knapt huske å ha hørt om en uke uten at de andre barnabarna har overnattet en eller flere dager. Det er veldig sårt for meg å høre om det hele tiden, spesielt fordi vi bor like nært som de andre og det er ingen logisk grunn til forskjellen. (Vel, joda, en logisk grunn er det jo, og det er jo at jeg er "barnet fra første ekteskap" og passer vel ikke inn helt.)
Vi prøvde å stille opp og tilby oss å hjelpe med både det ene og det andre, for å prøve "niobe-taktikken" men den gikk rett i bøtta gitt. Nå har jeg bestemt meg for å ta det som det er, ungene mine har heldigvis et sett besteforeldre som de får et nært og godt forhold til, og så har de ett sett som når jeg sier "ska vi reise til Bestefar og Bestemor?" får til svar: "HÆ? Hvem? Åja, han med katt?" Det sier vel sitt om hva slags forhold de har.

Sånn i anstendighetens navn vil jeg nok bidra med noe hjelp og støtte selv dersom det ikke har gått begge veier, dersom jeg kan. Men villigheten til å tilrettelegge påvirkes selvsagt av hvordan relasjonen har vært.

Det er vel ikke bare, bare å skaffe ekstern barnevakt. Men det er jammen ikke umulig heller. De vi har brukt har vi spurt og betalt, det er ikke alltid så mange som tilbyr seg, men flere svare ja dersom man spør. Vi ha også byttet tjenester med andre småbarnsforeldre.

Mine foreldre er interessert i barna, er sammen med dem når de er her, og glad for besøk. Men de bidrar ikke mye i form av hjelp og avlastning. De begynner å bli gamle, de har begrenset kapasitet, mamma lever med kroniske smerter, og pappa er så surrete at jeg ikke betror ham alene med dem i noe særlig tid om gangen. Det er jeg virkelig ikke hverken sår eller bitter for. De har stilt opp noen få ganger, men de blir helt utslitt av det. Til og med om det bare er ett barn. Men de elsker barna og barna elsker dem. Hjelp av besteforeldre syns jeg faktisk bare er en bonus.

Barnas farmor har en enorm kapasitet, selv om hun jobber fullt, og lever for å hjelpe andre. Den hjelpen setter vi selvsagt kjempestor pris på. De bor langt unna, men er her så ofte som de kan, og vi føler oss veldig prioritert og ivaretatt. Vi er heldige! (Så vi har altså 1 av 4 besteforeldre som er til hjelp)

smilefjes skrev:

Jeg kjenner noen som har så mye pass, faktisk vesentlig mer, som det rine beskriver. Men det er jo ikke så vanlig akkurat da. Besteforeldrene er ikke akkurat veldig happy for arrangementet heller.

Som Smilefjes sier.

Jeg følger litt med her, siden jeg snart er i den kategorien selv.
Jeg har ikke besteforeldre til mine her jeg bor, og har ikke hatt så mye hjelp derfra iom. at det er snakk om reiser, inkl. ferjer og tidsaspektet det medfører. Dog har de alltit stillt opp om det er siste utvei. Siste utvei er min ordlegging, siden det må planlegges med reiser om vi har reist dit med de, eller de har kommet her. Det må også planlegges med tilbakelevering.Jeg har heldigvis opparbeidet meg et godt nettverk her jeg bor ila de 24 årene jeg har vært mamma. Noen helger har vi dog avtal fremover, der minste skal til mamma ila sommeren/høsten.
Slik vil det nok bli når jeg blir bestemor også. Siden barnebarnet bor langt unna, så kan jeg ikke delta i det daglige og avlaste/passe en kveldsstund på sparket. Ferjer er noe herk å være avhengig av. 😡

Harriet Vane skrev:

Det er en viss planmessighet, en gudbenådet frekkhet og fullstendig skamløshet i å spørre. Jeg synes det er uproblematisk å spørre, det verste som kan skje er at man får nei og det er da ikke så farlig?

Jeg er nok ikke velsignet med å kunne ta familie for gitt. Mannen min kan det, de er mye mer familieorientert. Vi trenger ikke så mye hjelp, men får stort sett alltid ja når vi spør. På den annen side så hjelper vi dem med hytte, hage og andre ting.

Det er vel også sånn at det ikke nytter å ligge på gamlehjemmet og sutre over manglende besøk, om man ikke stilte opp for barn eller barnebarn i det hele tatt. Mine foreldre er hippier som nekter å innse at de begynner å dra på åra, og synes i grunnen det er litt stress å være besteforeldre, tittelen og rollen bryter med deres selvoppfatning. Hvis de ikke stiller opp eller er interessert, så blir ikke ungene kjent med dem og hvem bryr seg om en bestefar de ikke kjenner?

Joda, det er ikke så farlig å få et ´nei´ på et evt spm om barnevakt. Det er bare det at det kunne ikke falle meg inn i måneskinn å spørre ´hvem-som-helst´! Som en annen skriver, tusenvis av andre mennesker rett utenfor døra.
Om barna mine skal overnatte hos noen, evt være hjemme uten oss skal jeg kjenne vedkommende rimelig godt.
Mulig jeg misforstår her, at ting skal leses annerledes, da må noen forklare.

Ingen bryr seg om en bestefar dem ikke kjenner, men jeg er på linje med Safran, det er lov å til en viss grad forvente at familie stiller opp for hverandre.

Mississippi skrev:

Joda, det er ikke så farlig å få et ´nei´ på et evt spm om barnevakt. Det er bare det at det kunne ikke falle meg inn i måneskinn å spørre ´hvem-som-helst´! Som en annen skriver, tusenvis av andre mennesker rett utenfor døra.
Om barna mine skal overnatte hos noen, evt være hjemme uten oss skal jeg kjenne vedkommende rimelig godt.
Mulig jeg misforstår her, at ting skal leses annerledes, da må noen forklare.

Ingen bryr seg om en bestefar dem ikke kjenner, men jeg er på linje med Safran, det er lov å til en viss grad forvente at familie stiller opp for hverandre.

Har dere ingen venner som dere bruker å besøke/få besøk av som familie? Det er sånne venner vi har spurt om å være barnevakt. Da kjenner de ungene, og ungene er trygge på dem. Man spør jo ikke en tilfeldig person på gata, det hadde vært rart.

Miromurr skrev:

Har dere ingen venner som dere bruker å besøke/få besøk av som familie? Det er sånne venner vi har spurt om å være barnevakt. Da kjenner de ungene, og ungene er trygge på dem. Man spør jo ikke en tilfeldig person på gata, det hadde vært rart.

Vi har det, jo. Jeg stusset litt over måten det ble sagt på. Det virket så enkelt.
Det er kanskje ikke det for mange ...?

Jeg er i samme situasjon selv. Svigers 10 minutter unna, men det er nå over 2 år siden barna har vært der på overnatting eller besøk uten oss. Jeg tenker ikke så mye på at jeg og mannen skal ha "fri", men det at jeg synes det er sårt at de ikke engang kan ta initiativet til å ta dem med på kino, tivoli eller lignende en gang i skuddåret!
Jeg jobber i barnehage og ser daglig besteforeldre hente og levere barn, spesielt i helgene. Da er det ekstra sårt å tenke på at det aldri vil skje med oss. Minsten hadde jo vært så utrolig glad om bestefar eller bestemor kom og hentet ham en dag, mer skal det ikke til.
Det verste er allikevel alle lovnadene. De lover og lover, spesielt svigerfar. Nå de siste par gangene vi har vært der, har han sagt til eldste at han skal ta henne med til Italia snart. For det første er det 100 % uaktuelt at han tar henne med seg dit alene (det er flere årsaker til det), og for det andre skjønner jeg ikke at det må så store ting til. Italia liksom. Hva med Kongeparken i noen timer?? Det virker som om han sier sånt fordi han vet at da blir det ikke noe av, så da har han liksom "gjort sitt"

Mississippi skrev:

Vi har det, jo. Jeg stusset litt over måten det ble sagt på. Det virket så enkelt.
Det er kanskje ikke det for mange ...?

Det er jo ikke så vanskelig å bytte barnevakttjenester med et vennepar da. Selvsagt er det noen som ikke har venner, men da bør man jo kanskje starte med å bygge opp et nettverk.

Vet at for noen så er det fryktelig vanskelig å mestre det å finne nye venner, men tror det er mindretallet vi snakker om da.

oslo78 skrev:

Det er jo ikke så vanskelig å bytte barnevakttjenester med et vennepar da. Selvsagt er det noen som ikke har venner, men da bør man jo kanskje starte med å bygge opp et nettverk.

Vet at for noen så er det fryktelig vanskelig å mestre det å finne nye venner, men tror det er mindretallet vi snakker om da.

Det er ganske vanskelig å bytte barnevakttjenester med vennepar jo.
Det høres så lett ut men det er ikke så enkelt som noen av dere vil ha det til.

Vi er heldige på mange måter, for det skorter ikke på innsatsviljen føler jeg. Men når det er sagt - våre besteforeldre bor hhv en dags flytur unna og bestemoren bor nesten 20 mil unna.

Bestemoren har litt skrantende helse, og vi spør derfor ikke henne om å passe ungene, i hvertfall ikke begge. Hun ville sagt ja, og det ville slite henne helt ut rett og slett, og det ville ikke føles godt for noen. HÅper hun ikke synes det er sårt at vi ikke spør. Jeg tror hun synes det er sårt at hun ikke orker/greier. Men hun er jevnlig på besøk, kjøper mange gaver og følger med på skolearbeid. Så jeg føler hun stiller opp og er interessert, selv om hun ikke makter å avlaste oss nevneverdig.

Min mor stiller opp så mye hun kan, men de bor i et annet land. Men ofte reiser vi dit på ferie, da har vi greit med barnevakt (altså vi reker ikke i 14 dager på fylla, men kan få oss et par kvelder ute uten unger) Og når de er her hjemme så stiller hun opp. Helst med pass av en i gangen, men om vi skal noe så tar hun begge to, stort sett uten noe om og men. Hun hadde god hjelp fra sin svigermor da vi var små, og det er vel det hun betaler tilbake nå. Jeg setter veldig pris på det, og det vet hun. Hun har nok mine barn mer enn min brors, men jeg håper/tror ikke de synes det er urettferdig, da de har veldig god hjelp fra besteforeldre på den andre siden igjen. Uansett der også - de er veldig opptatt av alle sine barnebarn.

Våre unger er litt eldre enn HI sine. Eldstejenta på 7 er det ikke noen problemer å få noen til å 'passe' De sover stadig over hos hverandre uansett. Men lillebror er for liten foreløpig til sånt. Antar at det blir et par år til det blir aktuelt minst, at han skal sove borte.

Men vi planlegger evt weekenturer ut fra når min mor kan passe barna. Hadde vi ikke hatt henne, så tror jeg ikke vi hadde reist bort før ungene hadde blitt større.

Mamma eller pappa kommer aldri til å hente gutta i barnehagen eller noe sted, skal de være der så må vi komme med de. De kan heller ikke kjøre de hit, og ja pappa har bil, og kjører hver dag. De har ikke vært her på 4 år eller noe. De bor 20 min med bil herfra. Me jeg drar heller ikke på besøk til de, så det er vel delvis min feil og.

Esme skrev:

Så om man bare ønsker å komme til dekket bord og bare se dem innimellom så må man skjønne at de barnebarna kommer neppe til å ta noe særlig kontakt når de blir store.

Jepp, det var strategien til min mormor. Hun bor ganske nærme oss, men det er sjelden jeg besøker henne. Min farmor som bor lenger unna var vi mye sammen med, både alene og med foreldrene våre, og hun får mye besøk. Man høster som man sår.

Vi har mine foreldre som stiller opp, men de bor 50 mil unna og jobber fullt så det begrenser seg. De kom hit i mars og passet poden fra fredag til mandag, utenom det så er de barnevakt om jeg er hjemme hos de og er ute sammen med venner.

Mine svigerforeldre stiller aldri opp, de bor ikke langt unna men likevel har de aldri hentet poden i barnehagen, hatt han på besøk alene osv. Jeg synes det er veldig sårt men har innsett at de bare er sånn.

Svigerfar nr 2 stiller opp ett par timer, men han er gammel så han er utslitt etter 3 t.

Minni skrev:

Svigerfar nr 2 stiller opp ett par timer, men han er gammel så han er utslitt etter 3 t.

Hvem er ikke det. Kjente meg utslitt selv jeg, tre timer inn i dagen i dag.

Minni skrev:

Det er ganske vanskelig å bytte barnevakttjenester med vennepar jo.
Det høres så lett ut men det er ikke så enkelt som noen av dere vil ha det til.

Enig, og spesielt når de nærmeste vennene våre ikke har barn selv eller har barn som ikke bor sammen med dem/ikke har fast samværsordning. Da er de innmari lite interesserte i å passe på våre barn, ikke engang for et kinobesøk. Jeg kan forstå dem, jeg hadde neppe jublet ved tanken jeg heller om jeg stod i deres sko.

emin skrev:

Enig, og spesielt når de nærmeste vennene våre ikke har barn selv eller har barn som ikke bor sammen med dem/ikke har fast samværsordning. Da er de innmari lite interesserte i å passe på våre barn, ikke engang for et kinobesøk. Jeg kan forstå dem, jeg hadde neppe jublet ved tanken jeg heller om jeg stod i deres sko.

Ja, vi har også mange vennepar som ikke det passer å bytte med. Men noen pleier det å gå an å få det til med. Men så har vi jo også gått aktivt inn for å bygge opp et nettverk av familier med barn i samme alder som våre, nettopp fordi vi overhodet ikke har hjelp i familie.

oslo78 skrev:

Ja, vi har også mange vennepar som ikke det passer å bytte med. Men noen pleier det å gå an å få det til med. Men så har vi jo også gått aktivt inn for å bygge opp et nettverk av familier med barn i samme alder som våre, nettopp fordi vi overhodet ikke har hjelp i familie.

Samme her, selv om vi har litt hjelp i familie. Jeg er egentlig ikke særlig sosialt anlagt, men jeg og mannen har luftet tanken om barnevaktbytte/lekebesøk uten foreldre, for mange av venneparene våre, og så biter vi der det er antydning til napp. Og tilbyr selvsagt det samme i retur, jeg synes det er koselig med små gjester, men er nok ikke så flink til å ta initiativ til det selv. Jeg er som sagt egentlig litt asosial.