Smarte barn og norsk skole - et problem?

Kaija skrev:

Opplæringslova
§ 8-2. Organisering av elevane i grupper
Elevane kan delast i grupper etter behov. Gruppene må ikkje vere større enn det som er pedagogisk og tryggleiksmessig forsvarleg. Organiseringa skal vareta elevane sitt behov for sosialt tilhør. Til vanleg skal organiseringa ikkje skje etter fagleg nivå, kjønn eller etnisk tilhør.
Kvar elev skal vere knytt til ein lærar (kontaktlærar) som har særleg ansvar for dei praktiske, administrative og sosialpedagogiske gjeremåla som gjeld eleven, mellom anna kontakten med heimen.
Endra med lov 27 juni 2003 nr. 69 (i kraft 1 aug 2003, etter res. 27 juni 2003 nr. 774).

På den ukentlige "flinke elever" timen vår har vi derfor måttet variere på hvem som får et tilbud.

Men jeg tolker dette som at det gjelder de faste gruppene. Altså det som før het klasser.

På min mellomste sønns trinn har de ihvertfall hatt "flinke elever" timer i matematikk, og han har hatt fast plass.

Polyanna skrev:

Kaija! Er det SANT?

(Ja, den var egentlig til begge de to siste innleggene dine)

Angående sønnen din: Så desperat! Kan dere bytte skole? Klasse? Lærer?

Nå kjøper vi hus i annen skolekrets. Håper det hjelper.

Kaija skrev:

Vi har noen delingstimer på teamet som skal gå til TPO, en av disse har vi nå etter vinterferien klart å sette av til å gi sterke elever noe ekstra, men vi er litt i stuss på hva denne ukestimen skal brukes til. -Uvant problemstilling, nesten. Skal de belønnes med litt pusterom, spill, samtale og kos, eller skal vi klekke ut noen skikkelige nøtter, gå i dybden i ulike fagområder, eksperimentere litt mm. Jeg vil ha inn mer og mer av det siste, tror jeg, men denne timen er faktisk noe helt nytt for oss, siden alt av tpo-tid til nå har gått til å backe opp de svakere elevene. Det er press på timebruken på skolen vår som ellers, og vi får gjerne høre at vi må omdisponere timene på trinnet for å møte den eller den elevens behov. Vi skjermer akkurat denne ene timen ekstra godt, for den er liksom halmstrået vårt - der vi kjenner at vi gjør noe. Nå vil jeg i gang med arbeidsplaner på trinnet, med mulighet for oppgaver i ulik vanskegrad for litt mer tilpasning. -Museskritt, kanskje, men det er enda noe. Ønsker meg et redskap for tilpasning tredd ned over ørene på meg. 🙄

Jeg tok sjansen på å sitere dette, men si fra hvis jeg skal slette. Jeg er selvfølgelig kjempeglad for at dere i hvert fall får til dette. Siden det er en uvant problemstilling er det jo egentlig bare å prøve seg frem etter beste evne tenker jeg.

Kaija skrev:

Nå kjøper vi hus i annen skolekrets. Håper det hjelper.

Det håper jeg virkelig! 🙂

Her er en interessant link til en rumensk forsker som har forsket på norsk skole. Kort oppsummert viser forskningen hennes at norsk skole ikke tar vare på begavete barn. Linken er gammel, fra 2004, så det er jo ikke akkurat nyheter for politikerne dette.

Ellers må jeg si jeg er dypt sjokkert over læreren til sønnen din Kaija. Det har jeg vært tidligere også, hva sier skoleledelsen? De burde jo inn på banen nå.

Takk, Nenne. Sitatet kan gjerne stå som det står, men jeg må justere litt og si at den funderingen over tidsbruken som jeg nevner er det jeg som står for. Har ikke fått drøftet det så veldig med de andre lærerne. Vi må evaluere litt etter å ha holdt på en liten stund til.

Pamina: Vi er sjokkerte vi også, og sinte og oppgitte. Nå flytter vi, og det var en glede å få sagt fra til den nye skolen at vi kommer. 🙂 Læreren til guttungen vår er sikkert flink på mange måter hun, men hun er ikke flink med vår gutt. Hun er autoritær, og føler seg kanskje litt truet av oss? Hun var forståelsesfull og medfølende nok når hun ville ha igjennom WISC111-testing av guttungen fordi "hun følte på seg at noe ikke stemte". Men når det som "var galt" var at han var utilpass på skolen fordi han var for smart for undervisningen hennes ble det taust fra den kanten. Nå skal vi ta kontakt med psykologen igjen, tenker jeg, og få hjelp av ham til å formidle litt av det vi tydeligvis ikke har nådd fram med. Må uansett snakke med ham for litt råd rundt mellombror, som nok også blir en skrue å få plassert inn i skolesystemet.

Ellers synes jeg forresten ikke det er bare sorgen i skolen når det gjelder tilpasning. Vi får jo egentlig gjort en god del i det daglige. Mange fag er det helt naturlig å legge inn rom for funderingsspørsmål, tankevandringer, eksperimentering, dybdedykk og smått og stort av oppgaver og aktiviteter der elevene får brukt det de kan og det de evner på en god måte.
NMS og Norsk er i hvert fall fine fag slik. Prøver å sørge for å ha godt med temarettede bøker, nettsider og ting å studere og gruble over. Da skal det ikke være en straff å være flink, men heller en utfordring og mulighet.

Noen av problemene for en del sterke elever er noen ganger at de ikke vil, gidder eller klarer å hente fram det læringsapparatet de faktisk sitter på. De er så vant til at ting glir lett, og til at det som er halvveis innsats belønnes med ros og klapp på skuldra, så når de får en utfordring eller litt motgang stopper det seg helt for dem. Det er lett å bli litt lat, og mange er i tillegg veldig selvkritiske og følsomme, og de er redd for ikke å lykkes. De vet ikke hvordan man skal takle å ikke få til ting med en gang, og det å ikke sitte med løsningen på problemet fra starten av blir veldig skummelt. -Å finne det rette nivået å jobbe på for slike elver er vanskelig og viktig.

Eks. For HEs del syntes jeg i hvert fall det var veldig kjekt at han møtte følelsen av å ikke forstå alt nå, heller enn at det skulle komme om 5-6-7 år, når arbeidsvanene ville vært enda mer sløvet av mangel på utfordringer. I høst fikk vi mast oss til en mattebok for årstrinnet over. Han gledet seg stort, men mente selv at han var så flink at han egentlig kunne ha hoppet rett på 5. trinns bøker. Når han satte seg ned med oppgavene, og først ikke skjønte et plukk av møtet med romertall og mayatall, ble han kjempefortvila, og han kjente seg skikkelig dum. Han trodde jo han skulle suse seg gjennom hele matteboka så lett som bare det. Men så fikk vi snakka om hvor viktig det var å oppleve å ikke forstå, for så å bruke hodet og jobbe seg fram til en løsning på problemene. -Det tok ikke lange tida før han knakk kodene for alle de tallsystemene han skulle gjennom, og mestringsopplevelsen hans var det en fryd å få med seg. Nå synes han matte er et av de morsomste fagene, så lenge han får jobbe med sitt, og slipper rutineregningen i klassens bøker.:)

Ja, opplevelsen av å streve seg fram til forståelse er grundig underkjent i skolen. Alle elever bør møte den mestringsfølelsen det er å få til noe etter god jobbing så tidlig som mulig.

Håper HE møter en skole som tar vare på ham når han begynner neste år.