1.
Anne Rice: Interview With The Vampire. Nei. Dette var ikke noe for meg. Jeg likte de første tjue og siste tjue sidene, men alt mellom der var sirup. Jeg klarer bare rett og slett ikke å fascineres av vampyrkonseptet.
2. Marie Aubert: Kan jeg bli med deg hjem?. Ni fantastiske noveller om normale mennesker som plutselig går for langt i sine handlinger og hvilke konsekvenser det får. Noen av disse fortellingene vil sitte i meg i lang tid. Noe av det beste jeg har lest på lenge.
3. Erlend Loe: Helvete. Jeg hadde faktisk ikke hørt om denne boka før jeg fikk den i gave, og jeg lurer på hvorfor den ikke er mer kjent. Jeg fniste høyt flere ganger mens jeg leste den. Om nyskilte Rakel som finner en luke i hagen som leder ned til Satan i helvete. Hysterisk morsomt.
4. Agnes Ravatn: Dei sju dørene. Jeg er ikke superglad i krim, men denne var fiffig. Pageturner.
5. Nina Lykke: Nei og atter nei. Wow. Jeg hadde lyst til å lese denne i ett jafs. Ekstremt ubehagelig gjenkjennelig på mange måter. Gud, så bortskjemte vi er.
6. Erlend Loe: Dyrene i Afrika. WTF? (bokstavelig talt). En solid blanding av
og 😱
7. Jane Austen: Pride And Prejudice. Min første Austen-bok. Jeg var fryktelig skeptisk, men jeg likte den bedre enn forventet. Mer bitende og sarkatisk enn romantisk, og så ga den et enestående bilde av klasse og kjønn i England på den tiden. Jeg er glad jeg ble overtalt til å lese den.
8. Nina Lykke: Full spredning. Mer av det samme, egentlig, som i
Nei og atter nei, men hva gjør vel det. Jeg tror kanskje jeg likte denne enda bittelitt bedre. Jeg føler meg plutselig så veldig
normal når jeg leser bøkene hennes.
9. Are Kalvø: Hyttebok fra helvete. Takk, Are, for at du stiller de spørsmålene jeg aldri helt har klart å formulere opp gjennom årene. Og ja, jeg tenker akkurat det samme som han når jeg går i skogen: "Trerot. Trerot. Trerot".
10. Tara Westover: Educated. Denne var veldig hypet, så jeg lurte på om jeg ville bli skuffet. For memoarer om annerledes barndom hadde jeg da vel lest før. Men denne er bare så utrolig more-ish. Jeg leste og leste og sitret av spenning. Jeg kjente at psyken min ble skjør bare av å LESE om den vaklingen mellom de to verdensbildene. For en prestasjon å kunne beskrive det på en slik måte.
11. Gail Honeyman: Eleanor Oliphant Is Completely Fine. Nope. Lettlest, ja, men komplett urealistisk hovedperson. Og hvor mange bøker trenger vi om sære personligheter som egentlig er ganske elskverdige bare vi blir kjent med dem? Har dessuten fått kritikk for å fremstille det britiske fosterhjemsystemet helt feil.
12. Ingvar Ambjørnsen: Ekko av en venn. Jeg tar tilbake det jeg sa om at jeg var lei av å lese om sære personligheter. For Elling liker jeg virkelig å lese om. Hver gang han blir så irriterende at jeg nesten knurrer, gjør han plutselig noe morsomt eller gjenkjennbart som gjør at han ramler ned på rett side av elskelig likevel. Veldig verdig oppfølger.
13. J.D Salinger: The Catcher in the Rye. Ja, det var disse sære persolighetene, da ... Jeg leste denne boken en eller to ganger som ung, men jeg tror ikke den ga meg noe da, for jeg husket bare en vag stemning. Men nå ga boka meg VELDIG mye. Jeg måtte flere ganger sjekke at det faktisk stemte at boka kom ut i 1951 – den føles mye mer moderne. Den har noe litt mer nittitalls naivistisk over seg. Og hva ER det egentlig med Holden? Mange ganger er det lett å tenke at han er jo bare ung, men med moderne øyne er det lett å sette diagnoser i fleng.
14. Sally Rooney: Normal People. Jeg ble ferdig med denne akkurat like før tv-seriehypen startet, så jeg har ikke tord å se serien ennå. Nettopp fordi jeg likte boka så godt og personene ble så virkelige for meg. Jeg var redd at serien skulle bli "feil". Denne boka får jeg til å lengte etter å være ung – "ah, lidenskapen", samtidig som jeg er sjeleglad jeg IKKE er ung lenger – av samme årsak.
14. Alex Michaelides: The Silent Patient. Denne slukte jeg. Ikke verdens best skrevne bok, men jeg klarte virkelig ikke å se for meg hvordan denne ville ende. Veldig finurlig, og ganske creepy psykologisk thriller.
15. Zerya Shalev: Kjærlighetsliv. Denne leste jeg i 2003, og ble helt bergtatt. Jeg ser jeg har anbefalt den gang på gang på den tiden her inne på FP. Jeg fant den i bokhylla og husket bare stemningen, og ble nysgjerrig på om jeg ville like boka like mye i dag. Plottet kan virke forslitt – ung, gift kvinne faller for eldre, vanskelig mann og mister helt hodet. Men historien fascinerer fortsatt. Ikke minst fordi historien foregår i Israel, men helt uten å være politisk. Alt er så likt, men likevel så fremmed.
16. Beate Grimsrud: Jeg foreslår at vi våkner. Jeg begynte å lese denne samme dag som forfatteren døde, og det gjorde opplevelsen enda sterkere. En utrolig skremmende, men likevel trøstende og vakker bok. Jeg likte ikke fortellernivået med rotta og reven, og noen ganger ble det litt for mye fantasi og lek med språk for min del, men alt i alt en stor roman jeg aldri vil glemme.
17. Meera Syal: Life isn't all ha ha hee hee. Lettlest og underholdende, men samtidig opplysende om indiske kvinner i England og deres utfordringer med å skulle høre til i to kulturer. Jeg har vært mye i England, men aldri reflektert noe over dette. Den store indiske populasjonen har bare vært der, på en måte. Så dette ga meg litt nyttig innsikt. Jeg synes boka tapte seg bittelitt på slutten, men ikke nok til at det ødela for totalopplevelsen.
18. Karin Fossum: Hviskeren. Min første Karin Fossum-bok. Uhyggelig. Skikkelig creepy, psykologisk thriller som gjorde meg vettskremt. Og jeg lar meg sjelden skremme av verken litteratur eller film. Jeg sitter igjen med Så. Mange. Spørsmål.
19. Ingvar Ambjørnsen: Ingen kan hjelpe meg. Elling leser bok og analyserer den. Rett og slett. En litt mer nedtonet Elling, føler jeg, men premisset er interessant. Det hadde vel ikke holdt i hundrevis av sider, men som en kortroman som dette er det fine saker.
20. Kjersti Annesdatter Skomsvold: Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg. For en nydelig liten bok. Så trist og så morsom på samme tid. Om sterk kjærlighet og stor ensomhet.
21. Monica Ali: Brick Lane. Jeg har hørt tittelen på boka nevnt mange ganger, så jeg har skjønt at den har vært litt stor, kanskje særlig i Storbritannia. Og ja, jeg skjønner hvorfor. Veldig intelligent skrevet bok om en ung kvinne fra Bangladesh som giftes bort til en eldre mann på Londons østkant. Jeg hadde forventet doom and gloom, men boken er forfriskende nyansert.
