Invitert i konfirmasjon- uten konfirmant

[millact]

Opprinnelig lagt inn av My, her.

... eventuelt for å samle familien til en hyggelig fest, med ungdommen i sentrum. Som jeg antar er hovedgrunnen for de aller, aller fleste som konfirmerer seg. Hvis det ikke hadde vært fest og gaver i andre enden tror jeg ikke det hadde vært mange som hadde giddet å delta på disse kursene gitt.

Min velger kirkelig og august (fremfor mai, vår kirke har begge deler) fordi de da er en uke på leir. Vennene skal det samme og det er noe de gleder seg til. Det er (selvsagt) en kristen sommerleir hvor de får mye av undervisningen. De har kortere undervisning i skoleåret enn mai konfirmantene som da ikke er en uke på leir, men kun en helgetur. Mange gjør det nok for fellesskapet og ikke minst forventningen fra familie?

Min tenker nok ikke på pengene/gavene hun får. Vi er så liten familie at bortsett fra bunad vil hun nok ikke få mye penger eller gaver. Hun gleder seg nok mest til å organisere til festen (hun er en kreativ type som elsker å lage ting og jeg har sagt hun får ganske frie tøyler til det).

[My]

Ja, selvsagt forventninger fra familie, og hva vennene gjør, det er også veldig viktig, og kanskje det aller viktigste for en hel del. For mange er konfirmasjon en selvfølge, på lik linje med skolestart, det er noe man bare gjør. Det blir aldri stilt spørsmål om hva konfirmanten selv ønsker, eller presentert noe annet alternativ. Uansett hva nå grunnen er, så tror jeg ikke veldig mange 14-åringer frivillig hadde meldt seg på et langvarig livssynskurs hvis det ikke het konfirmasjon og innebar fest og gaver, selv om kursets innhold var det samme. Det ville begrenset seg til noen få, spesielt interesserte.

Og jeg synes ikke det er noe galt i det. Er man så heldig å ha en familie man ønsker å samle til en stor fest så er det en ypperlig anledning, og det er mange gode grunner til å gjøre det akkurat i denne alderen. Så får man henge det på hvilken knagg man vil.

[Galathea]

Opprinnelig lagt inn av liefje, her.

Det er vel ikke så viktig hva de kaller det. Jeg kan godt tenke meg at man velger å kalle feiringen for noe som folk kjenner til for å gi et slags signal om hva slags feiring det er. Hadde sikkert ikke kalt det konfirmasjon hvis det var oss, men synes ikke det er så mye å henge seg opp i.

Syns heller ikke det er noe å henge seg opp i. De vil ha en fest for ungdommen, med middag, gaver, bunad (?) og taler, det er vårt overgangsrite for å feire overgangen fra barn til ungdom, og heter konfirmasjon i vår kultur, vi har ikke noe annet ord.

[C3PO]

Opprinnelig lagt inn av My, her.

Å konfirmeres kan ikke sammenlignes med et bryllup. Ingenting endres ved en konfirmasjon. Det er ingen forskjell på før og etter. Man tar ikke noe standpunkt eller avlegger noe løfte....

Nå ble jeg nysgjerrig. Vi tilhører den katolske kirken, så vår konfirmasjon er absolutt et endringsprosjekt. Det er da barnet som hittil har vært medlem i kirken pga. foreldrenes valg, tar en avgjørelse om de skal være med videre som eget troende medlem. Ved senere kirkehandlinger (bryllup, dåp osv.) må man oppgi konfirmasjonsdato for å kunne gjennomføre disse handlingene. Jeg har da ikke vært i noen katolsk konfirmasjon siden min egne uortodokse, private konfirmasjon, så jeg har ikke mye innsikt i selve seremonien, men regner med at det avlegges et løfte.

Er det altså ikke slik i statskirken? Da ser jeg ikke helt poenget med konfirmasjonen. Annet som det kjente overgangsritualet.

Vår 15-åring har funnet ut at han er agnostiker, noe som ble klart da han begynte på konfirmasjonsundervisningen. Det synes jeg er fint, og vi tar en feiring av ham etter hvert - kanskje i forbindelse med 18-årsdagen. Han er mindre moden enn sine jevnaldrende, så det vil passe bedre senere.

[liefje]

Opprinnelig lagt inn av C3PO, her.

Nå ble jeg nysgjerrig. Vi tilhører den katolske kirken, så vår konfirmasjon er absolutt et endringsprosjekt. Det er da barnet som hittil har vært medlem i kirken pga. foreldrenes valg, tar en avgjørelse om de skal være med videre som eget troende medlem. Ved senere kirkehandlinger (bryllup, dåp osv.) må man oppgi konfirmasjonsdato for å kunne gjennomføre disse handlingene. Jeg har da ikke vært i noen katolsk konfirmasjon siden min egne uortodokse, private konfirmasjon, så jeg har ikke mye innsikt i selve seremonien, men regner med at det avlegges et løfte.

Er det altså ikke slik i statskirken? Da ser jeg ikke helt poenget med konfirmasjonen. Annet som det kjente overgangsritualet.

Vår 15-åring har funnet ut at han er agnostiker, noe som ble klart da han begynte på konfirmasjonsundervisningen. Det synes jeg er fint, og vi tar en feiring av ham etter hvert - kanskje i forbindelse med 18-årsdagen. Han er mindre moden enn sine jevnaldrende, så det vil passe bedre senere.

I den norske kirke må man gjennom et konfirmasjonsopplegg hvor både etisk/moralske, ungdom/voksenrelaterte og mer typisk kristne ting (kirkeåret, gudstjenesten etc.) diskuteres. På selve konfirmasjonsdagen blir man velsignet av presten og bedt for men gir ikke noe løfte eller sier ja til noe som helst. Dette var annerledes tidligere. For å bli konfirmert, må man være døpt. Dersom man ikke ble døpt som liten, blir denne dåpen gjennomført før konfirmasjonen.

[Tallulah]

Ja, i statskirken er konfirmasjonen en forbønnshandling. Det er veldig mange år siden konfirmanten måtte avlegge et løfte (1981).

Du kan lese om ulike konfirmasjoner her: https://no.wikipedia.org/wiki/Konfirmasjon

[My]

Opprinnelig lagt inn av C3PO, her.

Nå ble jeg nysgjerrig. Vi tilhører den katolske kirken, så vår konfirmasjon er absolutt et endringsprosjekt. Det er da barnet som hittil har vært medlem i kirken pga. foreldrenes valg, tar en avgjørelse om de skal være med videre som eget troende medlem. Ved senere kirkehandlinger (bryllup, dåp osv.) må man oppgi konfirmasjonsdato for å kunne gjennomføre disse handlingene. Jeg har da ikke vært i noen katolsk konfirmasjon siden min egne uortodokse, private konfirmasjon, så jeg har ikke mye innsikt i selve seremonien, men regner med at det avlegges et løfte.

Er det altså ikke slik i statskirken? Da ser jeg ikke helt poenget med konfirmasjonen. Annet som det kjente overgangsritualet.

Vår 15-åring har funnet ut at han er agnostiker, noe som ble klart da han begynte på konfirmasjonsundervisningen. Det synes jeg er fint, og vi tar en feiring av ham etter hvert - kanskje i forbindelse med 18-årsdagen. Han er mindre moden enn sine jevnaldrende, så det vil passe bedre senere.

Ser liefje og Tally har svart ganske utfyllende, så nei, det er ikke slik i Den Norske Kirke. Jeg ser en hel masse poeng med å ha en slik feiring, men for meg er ikke de poengene nødvendigvis knyttet til selve konfirmasjonsopplegget, selv om jeg synes innholdet stort sett er positivt og lærerikt, litt avhengig av den enkelte prest/leder. Så greit å få med seg på veien. Det er sjelden poengløst å lære noe, selv om det ikke ender med en eksamen eller en ny status. Og å samle familien til en feiring er aldri poengløst, så lenge man har det hyggelig når man er samlet.

[Agent Scully]

Jeg inviterer dere alle til mitt bryllup med Chris Hemsworth! Ikke et sånt bryllup hvor han kommer, men det betyr ikke at jeg ikke kan kalle det et bryllup med Chris Hemsworth. Jeg ønsker meg Origo servise og dere bør bare stille i bunad!

[Agent Scully]

Opprinnelig lagt inn av Agent Scully, her.

Jeg inviterer dere alle til mitt bryllup med Chris Hemsworth! Ikke et sånt bryllup hvor han kommer, men det betyr ikke at jeg ikke kan kalle det et bryllup med Chris Hemsworth. Jeg ønsker meg Origo servise og dere bør bare stille i bunad!

Og selvsagt er det greit å spørre. Spør i vei! Svaret er "Infinity war", IKKE "End Game".

[Appelsin]

Jeg må bare innrømme at jeg har inntrykk av at de fleste som konfirmerer seg gjør det av konvensjon/forventninger fra omgivelsene/ønske om gaver og fest. Jeg har mange bekjente som bekrefter at dette gjelder deres barn. Jeg har så langt til gode å snakke med noen som har religiøse barn eller barn som har større følelser rundt humanisme.
Jeg innser at det er kontroversielt å ha en fest uten grunn, men jeg er stolt over at datteren min var ærlig om at hun ikke ville "fake" overbevisningene sine.
Jeg har kalt det er korps-konfirmasjon - hun valgte bort HEF-opplegget for å kunne vie ytterligere en dag i uken til musikken, og korpset hennes kommer for å spille på festen. Jeg gleder meg skikkelig til å feire henne, hun er en utrolig god unge og har aldri hatt en fest.

[My]

Håper hun får en superflott opplevelse Appelsin!

[Floksa]

Helt enig med appelsin.
Vi har vært i dåp uten dåpssemoni. Selvfølgelig stilte vi i bunad og hjalp til på lik linje med dåpsfestene til egne barn. Man er vel ikke noe mindre verdig en fest bare fordi man hopper over et rituale som for de fleste bare er staffasje.
Å sammenligne det med å late som om man gifter seg med noen er bare slemt.

[Tallulah]

Jeg syns vi kan slutte med å snakke ned andres valg, og tillegge folk intensjoner man strengt tatt ikke vet noe om. Det gjelder alle sider; både dem som konfirmerer seg, enten det er i kirken, hvilken kirke det er, eller dem som velger å ha en fest uten seremoni.

jeg syns alle løsninger er flotte, og som regel velbegrunnet. Min egen sønn spurte "Hvorfor skal man konfirmere seg, egentlig?" og vi har hatt mange gode samtaler sammen i denne prosessen hvor han til slutt landet på at han ønsket å konfirmere seg humanetisk, med et kurs som fokuserte på kultur. Vi har vært åpne på at alt er ok, fest uten kurs, kurs, uten fest, fest og kurs, hvilken type kurs, ingenting osv. Så for oss er hele greia mangefasettert, og det er ikke slik at én av grunnene er viktigere enn andre. Vi ønsket å feire ham, fordi han er en fin fyr. Vi ønsket å invitere slekt og venner til dette, både fordi etterhvert som han har blitt eldre og mer selvstendig er det ikke alle han ser like mye lenger, og vi syns det ville være hyggelig å "presentere" den unge mannen har har blitt for slekt og venner, både dem som kjenner ham godt, og dem som har sett mindre til ham.

Kurset han har tatt har gitt ham mye, og han er oppriktig interessert i etikk, i kultur, hvordan kultur og etikk kan henge sammen, fremtiden og mye av det andre de har snakket om på kurset han har tatt. Jeg tror 14-åringer er i en god alder for å snakke om disse tingene, og gjøre det vekk fra sitt vante miljø. Det jeg har hørt fra den lokale kirken, har opplegget der også være godt og reflekterende.

Hiawata konfirmerer seg ikke for gaver og penger; det er ikke tradisjon for å gi enorme summer i vår familie, og han er en fyr det er lett å glede. Han er godt vant med å få spleisegaver når det har vært noe stort han har ønsket seg, og han har ingen forventninger om å få veldig mye. Men selvsagt er det hyggelig med gaver! Det syns jo alle! Men vi tillegger ikke femtiåringer som inviterer stort om at de "gjør det for gavenes skyld", selv om de også syns gaver er stas.

[Galathea]

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Å sammenligne det med å late som om man gifter seg med noen er bare slemt.

Ja enig. Det er en ungdom på 14-15 år det er snakk om her, som har tatt et annerledes valg. I den alderen krever det mot å være annerledes, og hen fortjener respekt for valget sitt. Og fortjener fest og feiring like mye som de som velger å følge strømmen.

[liefje]

Opprinnelig lagt inn av Galathea, her.

Ja enig. Det er en ungdom på 14-15 år det er snakk om her, som har tatt et annerledes valg. I den alderen krever det mot å være annerledes, og hen fortjener respekt for valget sitt. Og fortjener fest og feiring like mye som de som velger å følge strømmen.

Enig!

[Input]

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Å sammenligne det med å late som om man gifter seg med noen er bare slemt.

Veldig enig i dette. Og det er ganske underlig hvordan kulturelle koder fungerer. Å ha en gigantisk fest fordi man fyller 30, 40, 50 eller 60 er veldig innafor, nærmest forventet. Å ville ha en fest for å feire at ens barn er blitt en flott, kul ungdom er ikke like innafor, med mindre ungdommen følger et (i mange tilfeller: tilfeldig, fordi det er få steder i landet man har mange valgmuligheter) kurs i forkant. Det er helt snålt.

[Charlie]

Blir jeg invitert til en stor overgangsfest for en ungdom på femten år, og det har tilsvarende «status» som konfirmasjon, gir jeg med den største selvfølge samme gave som til en konfirmant og stiller i bunad om den passer.

Hvis man absolutt skal mene noe om ungdommens valg, er det større grunn til å se kritisk på dem som konfirmerer seg i et trossamfunn uten å erklære at de er tilhenger av livssynet i menigheten. Man ser også sørgelig få salmebøker og bibler på gavebordene til de ungdommene. Burde ikke gjestene støtte opp om valget som ungdommen har tatt? Har man bakgrunn fra et aktivt trossamfunn, vet man at en bibel er noe som slites ut, og at man har en bibel til hverdags og en til fest. Gjerne en som kan lukkes med glidelås, for den som tar det litt seriøst. Noen ganger får man inntrykk av at man kan konfirmeres i Den norske kirke uten å kunne Den lille Bibel. Og vite referansen. Allmennkunnskap, i min tid.

Tilhenger av flere store fester, jeg. Uavhengig av grunn!
Hadde kommet i et bryllup med Chris Hemsworth.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Charlie, her.

Hvis man absolutt skal mene noe om ungdommens valg, er det større grunn til å se kritisk på dem som konfirmerer seg i et trossamfunn uten å erklære at de er tilhenger av livssynet i menigheten.

Kan man ikke konfirmere seg i et trossamfunn fordi man er nysgjerrig? MÅ man kjøpe hele pakka med en gang? Kan man ikke ha et fint kurs, med mye refleksjon, og kanskje heller komme nærmere "noe", enten det er å definere seg som kristen, ikke-kristen eller fremdeles undecided?

Opprinnelig lagt inn av Charlie, her.

Man ser også sørgelig få salmebøker og bibler på gavebordene til de ungdommene. Burde ikke gjestene støtte opp om valget som ungdommen har tatt?

Hvilket valg har de tatt? Og seriøst, salmebøker? Om man går i kirken får man jo låne en, hver gang.

[My]

Den norske kirke er veldig klar på at man ikke trenger å være kristen for å delta i konfirmasjonsopplegget, det passer også bra for folk som bare er nysgjerrige, som lurer på hva kristendommen er og hva kirken står for. Man kan også følge konfirmasjonsundervisningen uten å være døpt, men da får man ikke være med på den siste, avsluttende gudstjenesten.

Så jeg ville ikke krevd noe som helst av kristen overbevisning av mine, for at de skulle få konfirmere seg i kirken. Men siden de ikke er døpt så må de døpe seg for å få være med på selve seremonien, og for å døpe seg mener jeg de må ha noen klare tanker om hvorfor de ønsker å tilhøre en kristen menighet, ut over den ene timen av livet som akkurat den konfirmasjonsgudstjenesten varer. Det er tross alt et sakramente, en aktiv, religiøs handling, en innmelding i Den Norske Kirke. Men hvis de ønsker å følge opplegget, og de heller ikke i løpet av kurset blir sikre nok til å ta valget om å la seg døpe, så skal vi alltids tromme sammen til en fest uten at de deltar i avslutningsgudstjenesten. De har jo likevel gjennomført opplegget, og fått med seg innholdet i kurset.

[Charlie]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Kan man ikke konfirmere seg i et trossamfunn fordi man er nysgjerrig? MÅ man kjøpe hele pakka med en gang? Kan man ikke ha et fint kurs, med mye refleksjon, og kanskje heller komme nærmere "noe", enten det er å definere seg som kristen, ikke-kristen eller fremdeles undecided?


Hvilket valg har de tatt? Og seriøst, salmebøker? Om man går i kirken får man jo låne en, hver gang.

De tar stort sett ikke noe valg ved å stå der med presten. De går fordi det er forventet, fordi kompisen gjør det, eller fordi de er nysgjerrige. Derfor er det heller ikke noe mer høyverdig eller noen større grunn til å ta på bunad eller koste mer på en gave enn en som har gjort et valg om at hen ikke ønsker å delta i en religiøs seremoni, synes jeg. Derfor klemmer jeg meg inn i bunaden og gir samme gave uansett seremoni.