Meningen med livet

[Mirasol]

Slike dager har vi ganske ofte også dessverre. Du (og jeg) har fått mange gode tips her.

[daffy]

Å, så deilig å høre at andre også har det slik av og til!

[Libra]

Hvis det er noen trøst: Det går seg til og det går over. Du er inne i den verste perioden akkurat nå. Jeg har selv bare en, men kan likevel kjenne meg igjen i beskrivelsen av ettermiddagene og følelsen du sitter med. Det tror jeg alle som har barn gjør.

Men, det går over. Jeg har kommet over i en ny fase: "Hva søren skal jeg gjøre med all tiden jeg har" fasen. Ganske uvant og merkelig følelse.

Du må rett og slett forsøke å gjøre det beste ut av det og finne løsninger som gjør dagene lettere for dere. Gjøre middag klar dagen i forveien er blant annet en. Sånn som det er akkurat nå så føles det sikkert ikke som du skal kunne ha tid og overskudd til det. Men, der er poenget. Hvis du greier å få til deg, blir ettermiddagene bedre og du har faktisk overskudd til lage klar middagen på kvelden.

Finn tid og rom til deg selv, og finn ut hva du må gjøre for å lade batteriene.

[annemede]

Jeg har kapitulert. Jeg setter på TV-en, gir ungene hver sin flaske med melkeerstatning, og lager middag. av og til hjelper de til, av og til ikke. Mens middagen blir ferdig og kjøles ned slapper vi av, leser litt eller ser TV sammen. Mine er 3 og 1,5 år. Ja og jeg må lage maten fra bunnen av. Mannen jobber kveld denne uken, så han handler inn middag som jeg lager, slipper heldigvis turen i butikken.

[Gulla]

Eller utsett middagen som tydeligvis er kilde til mye mas. Spis brødskive etter barnehagen, lek litt sammen og middag til kvelds.

Jeg kjenner meg forøvrig godt igjen i det du skriver. Jeg har altfor mange dager med den følelsen selv. Spe på med dårlig samvittighet, så er jeg der.... Satser på at det går over jeg.

[Erica]

Det går over, helt sikkert. Den perioden du er inne i nå er den verste, sånn sett syns jeg. Barna er så små at de må aktiviseres av en voksen, og de er veldig avhengig av oss. Senere krever de andre ting av oss, men det er ikke SÅ utmattende som det er i denne perioden her.

I mellomtiden får du ta noen av rådene du har fått over her, og prøve å gjøre det beste ut av det.

Hilsen 3-barnsmor, som har vært gjennom akkurat det samme 3 ganger.

[MorStine]

Kjenner meg igjen i frustrasjonen din.
Nå jobber jo ikke jeg, så enkelte vil vel hevde at jeg ikke kan sette meg inn i situasjonen. Men det er helt feil, for jeg kan ha HELE dager som er sånn som du beskriver ettermiddagen din, og det tærer på. Han mang en gang hatt samme tanker som deg, om det er dette som er meningen. Men som regel skjer det noe rett i etterkant av slike tanker som gjør at jeg får dårlig samvittighet for å ha tenkt sånn...

Jeg tenker ofte at jeg skulle ønske jeg også bare kunne reist ut om morgenen, jobbet, hatt ett sosialt liv med andre enn naboene når vi er ute og leker. Kommet hjem til ferdig middag, nyvaskede klær og bare nytt kosen med barna som har savnet meg og MIN måte å leke på. Denne følelsen får jeg sjelden oppleve. Det er mannen som reiser ut og får disse godene, mens jeg går her og laller, rydder og vasker dag ut og dag inn. Kjenner noen ganger ett stikk av sjalusi når mannen snakker om sine spennende dager på jobben og hvor godt han trives. Samtidig vet jeg at det ikke er ett alternativ at jeg begynner å jobbe, vi har ikke råd til 4 barn i barnehage og sfo. Men jeg gleder meg til den dagen jeg kan komme meg litt ut av huset.

Så jeg vil bare gi deg en medfølende og si at det er litt av en jobb å ha små barn, men en uendelig stor glede også. Vanskelig å sette riktige ord på det.

[Maverick]

Ja, sånne dager klamrer jeg meg bare fast til håpet om at det blir lettere når ungene blir større. Det må jo være en grunn til at de sier at småbarnstiden er slitsom, ikke sant?

Her tror jeg egentid er alfa og omega. Dæven så mye lettere man takler barn i terrormodus hvis man akkurat har, eller kan se frem til, litt kvalitetstid med bare seg selv, venner eller noe lignende. Jeg kan gå og glede meg til jeg skal kjøre bil alene og handle en kveld.

[banana]

Takk for alle svar. Man kan lure på om dette er meningen med det hele.

Veronal spør om vi kan bytte på å hente ungene i barnehagen, og det gjør vi selvsagt. Det går hakket bedre når mannen henter, ungene og spesielt vesla henger ikke sånn på ham.

Jeg har av og til dratt hjem tidligere og laget middag til de tre andre kommer hjem, og da er jo ettermiddagen en heeelt annen enn den jeg beskriver i første innlegg. Men det går ikke på det jevne å dra hjem tidligere. Å lage maten kvelden før ser jeg heller ikke som gjennomførbart, og i allefall ikke om morgenen. Men vi bør helt klart være flinkere til å planlegge neste dags middag kvelden før, og sette fram litt ting og gjøre klart endel. Bare å komme hjem og begynne å tenke på hva man skal lage er jo frustrerende.

Middagen er helt klart et stresspunkt, ja, men det nytter ikke å utsette den heller. Det er akkurat som ungene ikke finner et feste i tilværelsen hvis ikke middagen kommer på bordet, jeg har ikke helt funnet ut av det der. Selv om de får annen mat (selvsagt).

Det som frustrerer meg mest er at det blir så mye negativitet i hverdagen. Er det ikke meningen at det skal være hyggelig å ha barn, kanskje ikke alltid, men i mer enn halvparten av tiden? Jeg synes det i all hovedsak er slitsomt, slitsomt, slitsomt. Hvilke gleder er det som oppveier alt dette slitsomme, all negativiteten, all klagingen og sutringen? Man ville vel ikke valgt noen andre "hobbyer" i livet som var så frustrerende som å ha unger? Er det urinstinktene våre som sier oss at vi skal formere oss, koste hva det koste vil?

[Anda]

Først en - det er mange med deg.

I går var jeg f. eks. hjemme med nesten halvannetåringen min mesteparten av dagen, hentet nestenfemåringen, og den sedvanlige henge-i-beina- og jeg-liker-ikke-fisk middagen. I går igjen.

Min frihet og luft under vingene i går ble derfor, av alle ting, en tur på IKEA...

Så; ja, jeg tror det er en form for urinstinkter som gjør at man velger å forsøke å få barn. Det var i hvert fall ikke mye rasjonelt bak vår beslutning om å forsøke å få Andungen. Knøtto derimot, var mer enn rasjonell beslutning (vi ønsket søsken til det barnet vi allerede hadde fått).

Småbarnsperioden er utrolig slitsom. Jeg forsøker å huske hver gang jeg virkelig ser den forventningsfulle gleden i øynene deres, eller de klemmene som kommer uoppfordret, og alt det andre fantastiske ved å ha barn, at det er derfor. Og kanskje, kanskje, at vi er med på å gjøre verden til et bittelitt bedre sted ved forhåpentligvis å fostre noen gjenommsnittlige allrighte folk til den. Og på sikt, både kort og lang, gir det mitt eget liv litt mer mening. Trur eg.

[Enhjørning]

Opprinnelig lagt inn av banana, her.

Det som frustrerer meg mest er at det blir så mye negativitet i hverdagen. Er det ikke meningen at det skal være hyggelig å ha barn, kanskje ikke alltid, men i mer enn halvparten av tiden? Jeg synes det i all hovedsak er slitsomt, slitsomt, slitsomt. Hvilke gleder er det som oppveier alt dette slitsomme, all negativiteten, all klagingen og sutringen? Man ville vel ikke valgt noen andre "hobbyer" i livet som var så frustrerende som å ha unger? Er det urinstinktene våre som sier oss at vi skal formere oss, koste hva det koste vil?

Disse instinktene har nok vært grobunn for mang en situasjon man ville karakterisere som rene skjære galskapen.

Selv om jeg bare har ett barn, kan jeg kjenne meg igjen i både situasjonen og følelsene.
Men (tillat meg å bli svært amerikansk-klissete-sentimental et øyeblikk) så har vi alle de små tingene som gjør det verd det.
De små tingene som vi må være flinkere til å legge merke til og ta vare på.

En stolt pode som kommer hjem fra barnehagen med de aller første pepperkakene han har bakt i sitt liv, eller et armbånd med store fargerike perler (som aldri har vært i nærheten av Mammas stil, men som akkurat da er den nydeligste smykkekunst hun har sett) og proklamerer at "Den skal du ha, mamma!"

Lyset i et barneblikk når han står opp på morgenen på julaften og får se det ferdigpyntede treet og alle gavene under.

Nattaklemmen og den inderlige erklæringen: "Mamma, du er bestevennen min!"

Når man skal legge seg om kvelden, og av en eller annen grunn finner en treåring i sengen sin, og når man sniker seg under dyna kjenner en liten arm rundt halsen og en søvndrukken mumling i øret: "Du skal være her."

Den hjertelige latteren til et lykkelig barn som er ute med splitter nytt akebrett og leker med mamma i bakkene.

Muligheten til å oppdage verden helt på nytt, når man er ute på tur med en nysgjerrig gutt som peker, utforsker og studerer: "Se, mamma! En stein! Oiii, så fin blomst! Se fine hesten!"

Den gode, varme følelsen av å være Familie, når mamma, pappa og gutten sitter på gulvet og leker med togbanen han fikk til jul.

Stoltheten og gleden i barneansiktet når han har klart noe helt nytt som han aldri har gjort før:
"Se hva jeg klarte, mamma!"

Å starte dagen med å tørke opp kaffegrut og vann fra kjøkkenbenken fordi poden på tre skulle være så snill å sette på kaffen til mamma og pappa.
(For tanken var god, om ikke utførelsen sto helt i stil med intensjonen! )

Livet har lært meg at lykken ikke er en konstant tilstand, men summen av de små øyeblikkene.
Sånn er det med å ha barn også.
Javisst: Vi blir slitne, trette og til tider temmelig mugne, men sett deg ned en kveld og reflektér over de små tingene, og du vil finne at du har ganske mange av dem, du også.

[Lykken]

Veldig godt innlegg, Banana. Jeg kjenner meg godt igjen, du er ikke alene. Eneste rådet jeg har er at å gå ned i stillingsprosent kan hjelpe på overskudd og tid. Ifjor jobbet jeg et år med 80%, fri hver onsdag, og den dagen gjorde at jeg virkelig fikk gjort mye, ikke husarbeid, men innkjøp og ærend uten barn, handling av mat og klargjøring av middag, en kaffe på kaffebar for meg selv og levering sent og henting tidligere. Evnt at man går tidligere hver dag.

[Nessie]

Jeg har også bare ett barn enda, men kjenner meg igjen litt likevel. Uansett. Her setter jeg stort sett på Playhouse disney en liten halvtime etter barnehage, mens jeg lager middag i fred og ro. Det er ikke alltid hun ser barnetv kl 18 uansett, så jeg orker ikke ha dårlig samvittighet.

Jeg har ei som fotfølger meg stort sett over alt .. til og med på do. Jeg velger å bruke feks bading som en aktivitet. Da er jeg på badet og gjør noe småtteri, evt leser et blad, mens hun bader. Det er godt. Og et slags "tidsfordriv" en tung ettermiddag.

I tillegg kjenner jeg at jeg blir litt nå, siden jeg går MOT det du er inne i nå!

Senk skuldrene, drit litt i hus og hjem. Gå deg en tur og hør på musikk når barna har lagt seg, les en bok, ta et bad eller gå på kino!

[banana]

Opprinnelig lagt inn av lykkeliten02, her.

Veldig godt innlegg, Banana. Jeg kjenner meg godt igjen, du er ikke alene. Eneste rådet jeg har er at å gå ned i stillingsprosent kan hjelpe på overskudd og tid. Ifjor jobbet jeg et år med 80%, fri hver onsdag, og den dagen gjorde at jeg virkelig fikk gjort mye, ikke husarbeid, men innkjøp og ærend uten barn, handling av mat og klargjøring av middag, en kaffe på kaffebar for meg selv og levering sent og henting tidligere. Evnt at man går tidligere hver dag.

Det du skriver her er jo for en stor del å gå ned i stilling for å drifte hus & heim uten å ha ungene i bena. Jeg trenger banana-tid, ikke drift-av-hus-og-heim-tid. Det er så typisk at kvinner går ned i stilling og overtar en større del av drift & vedlikehold av AS Familien. Jeg mener dette er et felles ansvar, jeg nekter å gå ned i stilling for at mannen skal kunne opprettholde sin fulle stilling OG få et bedre familieliv. Hvis jeg går ned i stilling skal det være 100% egotid. Det ideelle hadde vært om vi begge gikk ned til 80%. Men det er ikke mannen interessert i, jobben er jo så viktig. Han synes derimot det er en knakende god i ide at jeg reduserer sånn at alle får det bedre i heimen.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av banana, her.

Det du skriver her er jo for en stor del å gå ned i stilling for å drifte hus & heim uten å ha ungene i bena. Jeg trenger banana-tid, ikke drift-av-hus-og-heim-tid. Det er så typisk at kvinner går ned i stilling og overtar en større del av drift & vedlikehold av AS Familien. Jeg mener dette er et felles ansvar, jeg nekter å gå ned i stilling for at mannen skal kunne opprettholde sin fulle stilling OG få et bedre familieliv. Hvis jeg går ned i stilling skal det være 100% egotid. Det ideelle hadde vært om vi begge gikk ned til 80%. Men det er ikke mannen interessert i, jobben er jo så viktig. Han synes derimot det er en knakende god i ide at jeg reduserer sånn at alle får det bedre i heimen.

Jeg er enig i dette (selv om jeg har gått ned fra 150% stilling til 100%), jeg kan ikke se at løsningen alltid skal være at kvinnen skal gå ned i stilling og dermed tjene mindre, få mindre pensjonspoeng og alt det der.

[Kråka]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Jeg er enig i dette (selv om jeg har gått ned fra 150% stilling til 100%), jeg kan ikke se at løsningen alltid skal være at kvinnen skal gå ned i stilling og dermed tjene mindre, få mindre pensjonspoeng og alt det der.

Men det blir oftest slik om vi vil eller ei. Vi fikk jo gjennom dette selv, vi fikk utdanning, jobbe og muligheter. Jeg ser mange blir utbrent i rollen.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av macy, her.

Men det blir oftest slik om vi vil eller ei. Vi fikk jo gjennom dette selv, vi fikk utdanning, jobbe og muligheter. Jeg ser mange blir utbrent i rollen.

Hm? Mener du at man ikke skulle ha jobbet for å få seg en utdanning?

Jeg synes ikke det er noe problem i at kvinner velger å gå ned i redusert stilling, men jeg synes det er et samfunnsmessig problem at så godt som ingen menn gjør det.

[Minerva]

til deg banana.

Tankene du har tror jeg er ganske normalt og behøver ikke å ha en spesifikk grunn, men jeg klarer allikevel ikke å la vær å spørre:
Får du nok søvn? Jeg kjenner meg igjen i en del av tankene, og følelsen ved å ikke finne en mening i fra da jeg slet med søvnmangel da sønnen min var mindre. Jeg følte meg fanget, utålmodig, ville bare helst vekk fra hele ungen. Og det merket jo han...dermed hadde vi en dårlig sirkel, for jo trøttere og leiere jeg var, jo mer innpåsliten og mamma-sutrete ble han. Det ungene vil ha er jo en bekreftelse på at du er glad i dem, og unger sanser jo mye av tankene vi har. Nå som vi sover, ser verden anderledes ut rett og slett. Tålmodigheten er lenger, overskuddet større.

Dårlig samvittighet for at ungen ser på DVD mens mamma lager middag? Kunne ikke falle meg inn å ha dårlig samvittighet for det. Vi skal da overleve...

[mammamia]

Huff det er slitsomt å ha slike perioder. Og jeg er ikke i tvil om at du er like gla i ungene dine som alle andre mødre, men unger er unger og ønsker man endringer i hverdagen må man endre på seg selv. Du har fått mange gode råd, men det er jo f.eks ikke sikkert dere har mulighet til å gå ned i stiling, men kan dere ordne dere slik at dere kommer hjem samtidig? Hva med å ha en liten matpakke i bilen til ungene på vei hjem? Det er jo mange slike små endringer som kan avhjelpe i de mest stressede situasjoner. Jeg har tro på at mye kan endres hvis man tenker kreativt, hvis den innstillingen blir borte blir ihvertfall hverdagen for meg ganske håpløs.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Cille, her.

til deg banana.

Tankene du har tror jeg er ganske normalt og behøver ikke å ha en spesifikk grunn, men jeg klarer allikevel ikke å la vær å spørre:
Får du nok søvn? Jeg kjenner meg igjen i en del av tankene, og følelsen ved å ikke finne en mening i fra da jeg slet med søvnmangel da sønnen min var mindre. Jeg følte meg fanget, utålmodig, ville bare helst vekk fra hele ungen. Og det merket jo han...dermed hadde vi en dårlig sirkel, for jo trøttere og leiere jeg var, jo mer innpåsliten og mamma-sutrete ble han. Det ungene vil ha er jo en bekreftelse på at du er glad i dem, og unger sanser jo mye av tankene vi har. Nå som vi sover, ser verden anderledes ut rett og slett. Tålmodigheten er lenger, overskuddet større.

Dårlig samvittighet for at ungen ser på DVD mens mamma lager middag? Kunne ikke falle meg inn å ha dårlig samvittighet for det. Vi skal da overleve...

Det du skriver her, er helt riktig.

Det siste året har jeg vært usansynlig sliten av sammensatte grunner, og det har ført til akkurat det du beskriver her. Ungene har vært sykt klengete nettopp fordi de har merket at jeg konstant lengter meg bort, og at jeg raskt har vist irritasjon. Energien min har vært på et lavmål og jeg har ikke hatt annet i tankene enn å skaffe flere pustehull for meg selv. Det ble helt klaustrofobisk til slutt, for selv om pappaen også var i stua, skulle begge guttene henge oppå meg konstant. Jeg fikk ikke puste.

For meg har løsningen vært å ta grep for å snu en negativ sirkel:

- Droppe alle snev av dårlig samvittighet, og sørge for jevnlig tid til meg selv.
- Jobbe med egen mental innstilling -> bytte ut gammel vane med å stadig la negative tanker om hvor sliten jeg er kverne rundt, og bevisst jobbe med å fokusere på alt jeg setter pris på.

Det man fokuserer på, blir det mer av. det er ikke noe mumbo-jumbo i det.
Alle kjenner vel en sykdomsfokusert person - blir de noen gang friske, glade og positive igjen? De henger gjerne i kose-med-sykdommen hengemyren i år på år.

Slik er det med oss andre også.

Man skal absolutt ikke glatte over et problem med rosenrøde tanker som føles falske.
Man skal tvertiomot se det for hva det er, og gjøre seg selv og familien en tjeneste med å spørre seg selv "hva har jeg behov for?".
Og i tillegg til å sette igang noen små, overkommelige tiltak, så er det en god idé å fokusere på alle de små tingene man faktisk er glad for og setter pris på.

Det går ikke en eneste dag uten at jeg tenker over ting/mennesker/hendelser jeg er takknemlig for. Jeg prøver å være veldig bevisst på å la slike tanker får breie seg i hverdagen.

Jeg synes du skal ta din situasjon på alvor.
Du er sliten. Du har lite energi - og du er frustrert.
Du skal ta vare på din egen psykiske helse og lage mer rom for glede i hverdagen din.

Om mannen din er forståelsesfull, og du er tydelig nok på hvor mye dette sliter på deg, så kanskje han kan ta på seg å ta med barna rett fra barnehagen og gjøre noe (café, tur, besøke noen, kino) en ettermiddag hver uke?
Eller kanskje fast noen timer hver helg?
Eller barnevakt oftere?
Eller at du selv drar ut av huset en hel ettermiddag hver uke, så kan de ordne middag og dra hverandre i håret og surmule uten deg? ; )

Jeg vil instendig oppfordre deg til å sette igang noen tiltak som kan gi deg mer glede og energi.
Det vil hele familien din ha godt av - så gjør deg selv den tjenesten at du ikke engang tenker tanken på å få dårlig samvittighet.

Alle trenger balanse i livet sitt.
Når lykken og gleden forsvinner er det et veldig tydelig tegn på at noe må forandres.
Og mye heller NÅ enn etter en periode med depresjon, angst eller annet.

:speaking of experience: