Barnehage fører til omsorgssvikt? (VG)

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Line*, her.

Jeg tror faktisk også at du skjønner hva jeg mener, men at du helst vil diskutere for diskusjonens skyld?

Nei, faktisk ikke. Jeg skjønner ikke helt hva du mener, fordi jeg syns du kommer med argumenter som ikke holder vann, jeg syns du roter og jeg syns du motsier deg selv.

[Pastill]

Tenkte levere poden kl 0930 i dag. Så han kunne få en kort dag. Men en time før spurte han om vi ikke snart kunne dra.
Stortrives der!

[Line*]

Opprinnelig lagt inn av glitterchick, her.

Nei, faktisk ikke. Jeg skjønner ikke helt hva du mener, fordi jeg syns du kommer med argumenter som ikke holder vann, jeg syns du roter og jeg syns du motsier deg selv.

Javel.

Pastill: Barnehage er supert for barn. Det har jeg alltid ment.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Line*, her.

Jeg vokste opp på -70 tallet. Jeg husker godt hvordan kvinnene over hodet på meg diskuterte likestilling, hvordan diskusjonene gikk på det å være i jobb kontra hjemme, etc. Og jeg husker veldig godt hvor lite opptatt de faktisk var av oss barn. Mentalt, hvordan vi egentlig følte ting og tang, og hvordan det var i forhold til barnehage/dagmamma.
Jeg husker godt da fokuset begynte å komme på barn. Veldig mye i form av Trond Viggo Torgersen, faktisk.

Poenget er vel at en mellomting hadde vært idèelt? I mine øyne er det sånn.

En mellomting mellom hva da, tenker du på? Mellom 70-tallets fokus på kvinner i arbeidslivet og dagens fokus på barnas behov? For du sier, i dette innlegget, at fokuset er på barna i mye større grad nå enn for 30 år siden, eller?

Jeg synes det virker (og har også sett flere fagfolk si det) som om dagens foreldre er mer fokusert på og opptatt av barna sine enn det som har vært tilfelle noen ganger tidligere. (Jeg antar at det er derfor dette med barns behov og hverdag er så mye oppe i media nå for tiden - det er mange foreldre som er opptatt av det, det er helt klart mange som føler at de ikke strekker til, og dårlig samvittighet og krisemaksimering selger alltid aviser.) Jeg er overrasket over at du ser ut til å si i denne tråden at det er et stort problem i vår tid at foreldre er for lite opptatt av barna sine, fordi de fokuserer altfor mye på penger og materielle goder. De fleste i Norge har det materielt svært bra, men samtidig synes jeg det virker som om småbarnsforeldre generelt er nesten ekstremt opptatt av og fokusert på barna sine.

Det finnes helt sikkert foreldre som ikke tenker nok på barna sine eller prioriterer dem høyt nok, og det er selvsagt et stort problem for dem det gjelder. Men å antyde at dette er et gjennomgående stort problem for "moderne" familier (der barna har 100% barnehageplass og begge foreldrene er yrkesaktive), som jeg nærmest synes du gjør, synes jeg er å sikte feil. Og å trekke inn hvor mange som kjøper au pair-tjenester eller andre tjenester som et argument for at dette er et stort problem, blir i alle fall merkelig.

Kanskje jeg misforstår det du egentlig mener i denne tråden - men det er slik jeg tolker utsagnet om at dette er "et stort problem for mange barn". For med en slik formulering tenker i alle fall jeg at det gjelder en stor (eller i alle fall vesentlig) andel av dagens barn, og ikke f.eks. 120 barn, selv om 120 barn naturligvis er "mange" i mange sammenhenger.

[Line*]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

En mellomting mellom hva da, tenker du på? Mellom 70-tallets fokus på kvinner i arbeidslivet og dagens fokus på barnas behov? For du sier, i dette innlegget, at fokuset er på barna i mye større grad nå enn for 30 år siden, eller?

Kombinasjonen, ja. På en adekvat måte. Den gangen ble det for mye kvinnesak, nå er det for mye jobbing. For å si det enkelt.
Om man klarer å sette seg ned å virkelig være ærlige mot seg selv, erkjenne visse ting i sin hverdag, se fokuset som bør være der angående barn og tid, samvær og kvalitet, kontra materielle ting og kvalitet som kvinne...eller mann for den saks skyld...

Ja, altså blir vel dette bare en drømmesituasjon jeg beskriver, men idealistisk sett ønsker jeg at man skal tenke mer på dette, at man tør erkjenne ting man kanskje helst ikke vil eller kan.

Og drømmesituasjonen for de fleste er vel å kunne kombinere alt dette på best mulig måte. Og at mange ikke får det til, ikke prøver, ikke ser det, eller ikke kan, slik er det jo bare.

Jeg har ingen "redd verden" tanker med dette, men filosoferer over temaet mens jeg diskuterer det.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Line*, her.

Det har jeg heller ikke sagt. Jeg prøver bare å si at mange ikke får tiden til å strekke til med både jobb og barn, og at det ofte kan gå ut over barna på en negativ måte.
Jeg har da selv følt det noen ganger? Har ikke dere?

Nei. Helt ærlig. Jeg kjøper en del tjenester (får ting levert på døren og har litt hjelp i huset osv), har en mann som jeg stoler på og gir mye ansvar i fht barn (en far er like bra som en mor) og lar travelheten primært gå utover hvor rent og ryddig det er i heimen.

Før jeg fikk barn jobbet jeg opp mot 200%, så jeg skjønner ikke problemet med å jobbe 100% og ha barn.

[Line*]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Nei. Helt ærlig. Jeg kjøper en del tjenester (får ting levert på døren og har litt hjelp i huset osv), har en mann som jeg stoler på og gir mye ansvar i fht barn (en far er like bra som en mor) og lar travelheten primært gå utover hvor rent og ryddig det er i heimen.

Før jeg fikk barn jobbet jeg opp mot 200%, så jeg skjønner ikke problemet med å jobbe 100% og ha barn.

Da er du priviligert, ikke sant? Noe veldig mange også er.