[8. mars] Erna vil ha flere barn - hva skal til for din del?

[jolie]

Jeg har bare fått en tredjedel av barna min mor til sammen har klemt ut av seg. Og halvparten av hva mine ekssvigers har. Jeg var egentlig bestemt på tre, men så skilte jeg meg. Og var bare ikke klar for noen ny mann i mine fruktbare år. Jeg er nok fruktbar enda, men anser meg selv for å blitt frakjørt av toget likevel.

Så hva som skulle fått meg til å få ett til barn akkurat nå? Uflaks.

[My]

Opprinnelig lagt inn av Luftslottet, her.

Så alle er enige om at ikke staten kunne gjort noe for å vippe dere over på flere barn?

Kontanttilskudd? Gratis bil? Gratis barnehage og SFO? Et ekstra års permisjon som kunne tas ut som deltid i hele førskolealderen? Ettergitte studielån? Skattefradrag? Husmorvikarer?

Det er mye staten kunne ha gjort for å gjøre det enklere hvis jeg hadde fått et barn til selvsagt, men i tillegg måtte jeg hatt lyst på en til. Og det har jeg på ingen måte. Jeg var skikkelig fed up av baby- og småbarnsmas etter tvillingene, og har ingen følelsesmessige behov for å oppleve det igjen. Hadde jeg blitt uplanlagt gravid så hadde jeg selvsagt greid det, jeg hadde nok ikke tatt abort. Men jeg måtte gått igjennom en lang og tung mental prosess før jeg hadde greid å se det positive i det.

[My]

Opprinnelig lagt inn av jolie, her.

Så hva som skulle fått meg til å få ett til barn akkurat nå? Uflaks.

Ja, eller det.

[Luftslottet]

Opprinnelig lagt inn av jolie, her.

Så hva som skulle fått meg til å få ett til barn akkurat nå? Uflaks.

Samme her, akkurat nå.

[polarjenta]

Jeg ønsket meg aldri barn, så jeg har fått 2 mer enn jeg planla. Jeg ble gravid ganske uventet med nr 1(jeg hadde nemlig fått beskjed om at jeg ikke kunne bli gravid, isåfall måtte det være prøverør e.l), når jeg først hadde fått en tenkte jeg at det var likegreit at han fikk et søsken.

Så jeg tror egentlig ingenting kunne vært gjort for å få flere barn, og det er for sent nå uansett.

[Palmen]

Opprinnelig lagt inn av Pelle, her.

Det er for øvrig ikke få forhold jeg kjenner til, der kvinnene vil ha barn en god stund før mannen ønsker det samme. Så Erna må gjerne snakke til menn også.

Vet du, det tror jeg faktisk er et viktig poeng. Min mann var totalt uinteressert i å få barn nummer to (for ikke å si tre), men "ble med på det" etter en stund. Jeg tror kanskje at tilrettelegging og kommunikasjon mot ham hadde gitt vel så gode resultater.

- utvidet permisjon, med full fleksibilitet
- husmorvikar med avlasting i hjemmet
- mulighet for barnepass et par ganger i året
- utvidet fradrag for barnepass og utvidet barnetrygd for barn nr 3, 4, 5

hadde nok i så fall vært argumenter som hadde gått hjem her.

[Milfrid]

Rent bortsett fra en tidsmaskin?

- lavere ventetid for adopsjon. Sistemann tok over 4 år og det var en ekstrem psykisk belastning, særlig de siste 13 mnd hvor vi egentlig kunne få telefonen hvilken dag som helst - og ikke fikk den.

Jeg har en arvelig sykdom med 50% sjanse for videreføring. I tillegg til kraftig allergi (som også han jeg ville ha fått disse barna med, hadde). For meg var det fullstendig uaktuelt å føde barn selv (tette eggstokker og dårlige egg gjorde jeg uansett måtte hatt prøverør).

Jeg er veldig fornøyd med de to ungene jeg fikk.

Dont’t get outnumbered by your kids.

Dessuten er der ekstremt navlebeskuende å si det må fødes flere nordmenn - der er jo totalen barn i verden som betyr noe, og sånn i et miljøperspektiv er jo det å få flere barn noe av det minst miljøvennlige man kan gjøre. Man må heller flytte om på de som allerede finnes på jorden.

[Karamell]

Det toget har nok gått. Men den gang da, da måtte det blitt bedre helse slik at et evt tredje barn ikke ville ha tatt livet av meg eller bli født så tidlig at det ville fått spesielle behov. Jeg ble direkte frarådet flere barn.

[C3PO]

Tidligere utredning av ufrivillig barnløshet er nok den største faktoren. Jeg har tre barn, så Erna er sikkert fornøyd med meg. Men jeg hadde gjerne sluppet alle spontanabortene og kommet igang raskere. Med tanke på hvor greie svangerskap jeg har hatt til tross for at jeg har vært betegnet som høyrisikogravid hver gang, hadde noen sikkert klart å lure meg til et fjerde barn om jeg hadde vært yngre.

Jeg er også med Serafin om barn uten diagnose. Jeg har én og det har vært veldig slitsomt, men har gått stort sett greit. Jeg tror ikke jeg hadde klart å gjøre samme jobben igjen.

[Maverick]

Vi kunne jo henta noen flere barn fra Moria da. Eller Jemen. Eller Syria. Hvis hun er så desp liksom. Eller det er kanskje ikke sånne barn Erna er ute etter?

[ingling]

Feil type barn, det.

[Chanett]

Eg er sjølvsagt drømmedama til Erna med mine fire born. Men fleire? Neppe.

[Input]

Opprinnelig lagt inn av Luftslottet, her.

Så alle er enige om at ikke staten kunne gjort noe for å vippe dere over på flere barn?

Kontanttilskudd? Gratis bil? Gratis barnehage og SFO? Et ekstra års permisjon som kunne tas ut som deltid i hele førskolealderen? Ettergitte studielån? Skattefradrag? Husmorvikarer?

Jeg ønsker meg flere barn og det er for tiden en aldri så liten sorg at det neppe blir slik. For vår del er det mye staten kunne gjort for å øke sannsynligheten for at vi fikk flere barn:

- garantert barnehageplass der vi bor når permisjonen var over
- lenger permisjon (og jeg sier ikke at vi ikke har en vanvittig bra permisjon i Norge, men den er likevel for kort for meg)
- mer fleksibel permisjon (f.eks. mulighet til å ha deltidspermisjon frem til barnet er 2) som enklere kunne endres på kort varsel
- boligprisene slik at vi hadde hatt råd til større bolig (neida, jeg MÅ ikke bo i Oslo, men det er viktigere for meg å bo i Oslo enn det er å få flere barn)
- fast jobb fremfor idiotisk regelverk som gjør at en ferdig utdannet lektor kan drive ordinær undervisning i ordinære klasser på ordinære skoler midlertidig under dekke av "midlertidig behov" som i praksis gjør at man er på et fuckings fire år langt jobbintervju

[Kanutte]

Jeg er enig med Maverick og Milfrid: enklere og raskere adopsjon/ sørge for å ivaret de barna som allerede er født. Noen familier blir rett og slett for gamle i prosessen til at de kan ta i mot barn når det blir deres tur. Og ikke minst god og helhetlig ivaretakelse av barn og familer med særskilte behov. Det er ikke særlig god reklame for "flere barn til Erna" når vi ser hvor utilstrekkelig hjelp disse familiene får.
For vår del ønsket vi oss et tredje barn, men måtte stikke fingeren i jorda og erkjenne at vår kapasitet var ikke tilstrekkelig til enda en baby, kombinert med de to vi hadde og krevende karrierer. Tid og overskudd var det utgjørende for vår del.

[Che]

Jeg kunne nok fått et barn til uten at ønsket har vært intenst - har mannen hatt mer iboende omsorgsevne, så har det kanskje vært mer aktuelt. Han er en super pappa, altså - men det er mye som falt på meg. (Evt som jeg tok på meg) - nå skal det sies at mine «barn-nummer-tre-blaff» har vært korte. På tross av latterlig enkle svangerskap og fødsler, har psyken min vært frynsete i svangerskapene.

Ingenting som Erna kunne gjort, men synes at småbarnsforeldre har større utbytte av 6.ferieuke enn 60-åringene.

[Inagh]

Hva skal til for min del? Et mirakel.

Bare tanken på å få et barn nå, gjør at jeg får litt panikk, men siden jeg er 51 år og på god vei inn i overgangsalderen, og jeg i tillegg har et ikkeeksisterende sexliv, føler jeg meg bra trygg på at det mirakelet går forbi meg med god margin.

Skulle vi dog hatt en tidsmaskin... Mannen og jeg var enige fra helt i starten av forholdet at vi ønsket oss to barn, og det fikk vi. Vi fikk veldig mye barn med minstemann, noe som gjorde at vi valgte at mannen steriliserte seg etter at han var kommet til verden. Det hadde vært en katastrofe for både familie og parforhold om vi skulle fått et barn til å ta vare på i det kaoset vi levde i både fysisk og psykisk da vi hadde Lillemann. Ja, vi fikk hjelp og støtte nærmet kasta etter oss, i et omfang andre bare kan drømme om, vi trakk virkelig vinneloddet med tanke på kommune å bo i når man får et barn med så store utfordringer som Lillemann hadde,men nei, det hadde på ingen måte gått bra om vi hadde fått et barn til.

Jeg er utrolig glad vi var så samstemte på at to barn var nok for oss, og at Lillemann kom sist, for da sitter vi ikke igjen med vemodet og savnet etter barnet-/barna vi aldri fikk.

[GinaK]

Mannen hadde en datter på 9år da jeg traff han. Hun var hos oss annenhver helg og halve uka andre uka så jeg ble kastet tidlig inn i oppdragerrollen. Alt dreide seg om henne og vi lekte og gjorde barneaktiviteter fra første stund jeg ble kjent med de.
Hun var alltid med når vi fikk eldste og bodde hos oss fast da minsten kom så føler at vi har hatt 3 barn store deler av samlivet.

[Embriksmamma]

Jeg har født fem, mistet det ene og har tre fosterbarn. Så vi har sju som skal følges opp i større eller mindre grad (de eldste er 21, 25 og snart 28 så de er heldigvis relativt selvgående). Flere egenfødte blir det ikke, men kan nok finne på å ta i mot et fosterbarn eller to til litt på sikt.

Hvis jeg hadde hatt en tidsmaskin ville jeg uansett ikke fått flere egne barn. Orker ikke tanken på flere graviditeter.

[Hondacrv]

Reinnsettelse av livmor må til for min del

[Simone]

Eg tenker eigentlig at få barn per kvinne er eit symptom på at likestillinga har komt ganske langt. Vi har mulighet til å realisere oss sjølv og derfor velger vi i stor grad det framfor å få mange barn. Eg ønska meg tre barn og har fått det. Kunne absolutt ikkje tenkt meg fleire uansett kva slags tilrettelegging staten hadde gitt både praktisk og økonomisk. Sånn hadde det vore om det opprinnelige ønsket var to barn også. Eg ønsker rett og slett å ha litt tid til meg sjølv. Og seks-timers dag vil eg ikkje ha! Likar jobben min og ønsker ikkje å jobbe mindre.
Norge har allereie veldig gode permisjonsordninger og gode arbeidsvilkår for barnefamiliar samanlikna med andre land. Så eg trur ikkje det er der skoen trykker!